Det venezuelanske nasjonale valgrådet (CNE) kontrollert av president Nicolas Maduro blokkerte mandag registreringen av Corina Yoris som presidentkandidat for den USA-støttede opposisjonen i valgene planlagt for 28. juli.

Yoris, en 80-år-gammel filosofiprofessor, ble i siste liten utnevnt til benevnt representant for Maria Corina Machado, som ble valgt som kandidat av opposisjonens Enhetsplattform, men forblir diskvalifisert av domstolene.

CNE besluttet tirsdag en utvidelse og tillot koalisjonen å registrere den tidligere ambassadøren Edmundo González Urrutia som kandidat. Enhetsplattformen godtok dette som en foreløpig avgjørelse «inntil vi lykkes med å registrere vårt omforente kandidatur». Machado sa hun vil fortsette kampanjen for at Yoris skal bli plassert på stemmeseddelen, gitt en regel om at kandidaten kan endres opp til 10 dager før avstemmingen, det vil si, innen den 18. juli.

Machado og hennes parti Vente Venezuela representerer den mest radikale og fascistiske fløyen i koalisjonen. Hun har vært en av de mest trofaste pådriverne for USA-støttede kuppoperasjoner mot Maduro, inkludert sosialt ødeleggende sanksjoner, appeller for et militærkupp, og til og med oppfordringer for en utenlandsk militærintervensjon.

Sammen med figurer som Giorgia Meloni, Javier Milei og Eduardo Bolsonaro er hun underskriver av «Madrid Forum»-charteret lansert av det spanske fascistpartiet VOX, og Machado tar til orde for privatisering av det statlige oljeselskapet PDVSA og andre foretak.

Det faktum at en slik figur organiserer stadig større valgstevner, inkludert i dypt fattige områder, og at meningsmålinger viser at hun ville beseire Maduro, reflekterer ikke massestøtte for hennes høyreorienterte politikk, men snarere folkelig villighet til å akseptere enhver som har en sjanse til å beseire Maduro og endre de nåværende uutholdelige sosiale og økonomiske betingelsene. Valget av fascistiske Javier Milei mot peronismen representerte lignende trender i Argentina.

Maduro-regjeringens handlinger mangler imidlertid ethvert progressivt innhold. Den har brukt CNE bare som et instrument i forhandlingene med amerikansk imperialisme.

For å splitte Enhetsplattformen godkjente CNE kandidaturet til Manuel Rosales, guvernør i Zulia, og Enrique Márquez, en tidligere valgsjef. Den godkjente også kandidatene for de tradisjonelle regjeringspartiene før Hugo Chávez, partiet Sosialdemokratisk handling (AD) og de Sosialkristelige COPEI-partiene. Flere andre kandidater fra partier innordnet med Maduros regjerende Forente sosialistparti (PSUV) fikk stille. Men slik saken nå står er det allment forventet at Maduro vil vinne hans tredje valg.

Avgjørelsen i siste liten om å la Enhetsplattformen registrere en kandidat tjener for å kjøpe tid. Biden-administrasjonen har erklært at med mindre Enhetsplattformen får lov til å presentere dens valgte kandidat, vil den tillate at den amerikanske lisensen om å la Venezuela selge olje og gass utløper den 18. april. Dette vil bety en gjeninnføring av hele sanksjonsregimet. Maduro håper for hans del på en fornyelse før tiden renner ut for at Yoris skal med på stemmeseddelen eller for den saks skyld, Machado.

Maduro-administrasjonen har også undertrykt enhver opposisjon fra venstre, der CNE blokkerer Manuel Isidro Molinas kandidatur for Kommunistpartiet (PCV) og valgkoalisjonen Den folkelige alternative bevegelsen (MPA) det leder. Det stalinistiske PCV-lederskapet brøyt med Maduro i 2020, på et tidspunkt da regjeringens tilnærming til Washington og AD, COPEI og andre opposisjonspartier satte PCVs egen posisjon og privilegier innen regjeringen i fare.

Samtidig har regjeringens skammelige appeller til Washington og dens spesielle økonomiske soner, massive selskapsskattfordeler, privatiseringer, angrep på lønnsnivåer og sosiale nedskjæringer, alt mens dens partnere i Boli-borgerskapet fortsetter å bli velstående gjennom korrupte kontrakter, gjorde det nesten umulig å gi et «venstre»-dekke for regjeringspartiet PSUV.

Mens de brutale økonomiske sanksjonene innført av amerikansk imperialisme i hovedsak er ansvarlige for den massive utarmingen av venezuelanske arbeidere, har Maduros viktigste tjeneste for imperialismen vært å innføre en «sjokkterapi» som argentinske Milei bare kunne drømme om, mens klassekampen undertrykkes med hjelp av PCV og pseudo-venstre-apologetene.

Etter en begrenset «gjenoppretting» i 2022 har fattigdomsraten estimert av Andrés Bello Katolske Universitet igjen «stagnert». I fjor var 82,8 prosent av husholdningene fattige eller hadde ikke råd til den grunnleggende kurva med varer og tjenester, mens mer enn halvparten står overfor ekstrem fattigdom, som betyr at de ikke har råd til basismatvarer. Siden 2014 har dessuten over 7 millioner venezuelanere forlatt landet.

PSUV bestreber seg nå for å forbli ved makten for at Boli-borgerskapet skal høste fruktene av superutbyttingen av venezuelanske arbeidere.

Joe Biden-administrasjonen har hatt en noe dempet respons på valgkrisa, i håp om å styrke tilgangen til venezuelansk olje for å oppveie innvirkningene av krigen mot Russland i Ukraina, og en potensiell breiere krig i Midtøsten, så vel som andre geo-strategiske betraktninger.

Den tidligere britiske statsministeren Boris Johnsons hemmelige besøk til Venezuela for å overtale Maduro til ikke å gjøre landets relasjon til Russland dypere, ble utvilsomt gjennomført med godkjenning fra britiske og amerikanske myndigheter. Storbritannia-baserte Shell og British Petroleum forhandler forøvrig med Caracas om utbygging av gassfelt.

Milei gir tilflukt for venezuelanske høyreekstreme

Der de handlet på vegne av amerikansk imperialisme ustedte regjeringene i Uruguay, Costa Rica, Ecuador, Guatemala, Paraguay og Peru en uttalelse der de protesterer mot beslutningen om å blokkere Plattformens valgte kandidater.

Regjeringene til presidentene Lula da Silva i Brasil og Gustavo Petro i Colombia, vanligvis vennlige mot Maduro, sluttet seg til kravet om at Caracas må tillate Corina Yoris’ kandidatur. Som respons sa Venezuelas utenriksminister Yvan Gil at Colombia handlet «av nødvendighet for å tilfredsstille det amerikanske utenriksdepartementets ønsker».

Bemerkelsesverdig er at Lula i desember jobbet tett med Washington for å konfrontere Maduros trusler om å invadere og ta omstridte territorier i Guyana, en tidligere britisk koloni beliggende mellom Venezuela og Brasil. Den fascistiske presidenten Javier Milei tillot deretter tirsdag seks av Machados medarbeidere som står overfor arrestordrer å søke tilflukt i den argentinske ambassaden i Caracas.

Det venezuelanske etterretningsbyrået SEBIN arresterte i forrige uke styrelederen og nestlederen i Machados parti Vente Venezuela og utstedte arrestordrer mot syv av hennes medarbeidere, inkludert flere som hadde blitt nevnt som mulige erstattere for Machado. Dette finner sted etter arrestasjonen av seks av opposisjonens regionale kampanjeledere og dusinvis andre, inkludert militært personell.

Regjeringsaktorer hevder disse figurene har vært involvert i ulike konspirasjoner for å destabilisere regjeringen, gjennomføre et kupp og myrde presidenten.

Maduro sa to bevæpnede personer som angivelig tilsto å tilhøre Vente Venezuela, som han beskrev som et «fascistisk ytre høyre-parti», mandag ble arrestert noen få meter unna der han talte på en scene i Caracas.

Det argentinske presidentskapet har fordømt kuttingen av vannforsyningen og elektrisiteten til ambassaden i Caracas og advart mot «enhver bevisst handling som setter sikkerheten til argentinsk diplomatisk personell og venezuelanske borgere under deres beskyttelse, i fare».

Milei-regjeringen kunngjorde deretter at den sendte to gendarmer (militærpoliti) til ambassaden og ambassadørens bolig i Caracas. Milei sa også, under et intervju tirsdag med CNN, at Venezuela var blitt redusert til et «blodbad», mens Israel ikke hadde begått noe «utskeielser» i Gaza.

Han gikk deretter over til å raljere mot regionale presidenter. Angående Colombias president Petro sa Milei at «ikke mye kan forventes av en som var en morder, en terrorist, en kommunist», med henvisning til hans fortid i M-19-geriljaen på 1980-tallet. Til slutt sa den argentinske presidenten om hans mexicanske motstykke: «At en ignorant som López Obrador snakker stygt om meg er for meg en ære.»

Disse handlingene følger opp besøket av CIA-direktør William Burns til Buenos Aires den 20. mars, og bekrefter at det argentinske regimet er i ferd med å bli et knutepunkt for antidemokratiske konspirasjoner på oppdrag for amerikansk imperialisme, akkurat som på 1970-tallet.

Petro trakk etter intervjuet tilbake hans ambassadør til Buenos Aires og utviste alle argentinske diplomater fra Colombia.

Det nære bruddet av diplomatiske relasjoner med det neststørste og det tredje største landet i Sør-Amerika kan imidlertid ikke bare forklares med verbale fornærmelser.

Den diplomatiske oppblussingen i Latin-Amerika kan bare forstås som en fødselssmerte i utbruddet av en verdenskrig. Det gjenspeiler manøvrene til fraksjoner av styringsklassen mellom og innen land som respons på oppløsingen av ordenen etter den andre verdenskrig, og USA-NATO-aksens pådriver for å rekolonisere og omfordele verden, som for tiden tar form av økonomisk og militær konflikt med Russland, Iran og Kina.

Som alle former for borgerlig tredjeverdensregionalisme – pan-arabisme, pan-afrikanisme, osv. – har «bolivarianismens» pretensjoner om å oppnå latinamerikansk enhet på et kapitalistisk grunnlag som en motvekt til imperialismen, nådd enden av deres endelige blindgate.

Dessuten, mens noen, som Maduro, dekker over deres underliggende klasseinteresser med «pro-arbeider»-demagogi, konkurrerer alle fraksjoner om en større del av kaka fra utbyttingen av arbeiderklassen, mens deres pseudo-venstre-apologeter feier gulvet for smulene.

Allerede med utbruddet av NATO-krigen i Ukraina mot Russland, som forklart av Eduardo Parati i fjorårets WSWS 1. mai-stevne, blir «Latin-Amerika forvandlet til et stadium av stadig mer intense diplomatiske, økonomiske og militære konflikter». Talen fortsatte:

Venezuelas president Nicolás Maduros pendlinger mellom fordømmelser av det amerikanske sanksjonsregimet som er pålagt landet og å søke en tilnærming til en amerikansk regjering som fortsetter å søke hans omveltning, uttrykker i en mest direkte form krisa som konfronterer de borgerlige regjeringene i alle latinamerikanske land.

Med styringselitene som søker å få arbeidere til å betale gjennom sosiale angrep for de stadig dypere geopolitiske og økonomiske krisene, vil de samme motsetningene som drar regionen og verden til krig besørge næring til nye revolusjonære kamper fra arbeiderklassen mot imperialistisk undertrykkelse og det kapitalistiske profittsystemet.

For å bekjempe krig og trusselen av fascisme må et trotskistisk lederskap bygges, som er bevæpnet med et program for å forene arbeidere på tvers av hele Latin-Amerika, USA og internasjonalt, for å omvelte kapitalismen. Et fundamentalt skritt består i å trekke de nødvendige lærdommene fra sviket av de sosiale masseomveltningene det siste kvarte århundret bak løfter om «sosialisme» og «antiimperialisme», under Hugo Chavez og andre borgerlige nasjonalistiske «rosa bølge»-bevegelser.