Det er opprettet flere kampanjegrupper i forkant av generalvalget seinere i år, og uavhengige kandidater har blitt erklært, med den hensikt å stille til valg mot Labour Party. Alle fokuserer på opposisjon mot Labours støtte til Israels massedrap og etniske rensing av palestinerne i Gaza. De fleste refererer til partiets høyreorienterte byks under sir Keir Starmers lederskap.

Blant gruppene er «We Deserve Better» [«Vi fortjener bedre»], ledet av Guardian-spaltisten Owen Jones; «No ceasefire No Vote» [«Ingen våpenhvile Ingen stemme»], sentrert rundt Stop the War Coalition; «The Muslim Vote» [«De muslimske valgstemmen»], støttet av ulike muslimske sivilsamfunnsorganisasjoner; og «Collective» [«Kollektivet»], lansert av Andrew Feinstein, det tidligere sørafrikanske parlamentsmedlemmet for Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC).

George Galloways Workers Party of Britain (WPB) og Socialist Party’s Trade Union and Socialist Coalition (TUSC) vil også stille kandidatlister og har diskutert koordinering av deres kampanjer.

Dannelsen av antiLabour-valglister er en erkjennelse av fiendtligheten til partiet blant arbeidere og ungdommer, framfor alt for dets samspill med genocid, men også for dets totale innordning med Toryenes økonomiske og sosiale politikk og nakne fiendtlighet mot streikende arbeidere og demokratiske rettigheter.

De nyligste rapportene er at ytterligere 23 000 partimedlemmer har meldt seg ut, etter de hundretusener før dem, først og fremst som respons på Gaza. Og millioner har konkludert med at til tross for massiv fiendtlighet til Conservative-regjeringen og sannsynligheten for et Labour-valgskred, vil installeringen av Starmer i Nummer 10 bare sette nye ansikter bak rattet på maktapparatet for innstramminger og krig.

Det er et voksende sentiment i favør av et genuint venstreorientert alternativ. Men målet med de ulike valgfrontene og initiativene er å begrense arbeidere til ei av to alternative blindgater: Å presse Labour Party til venstre, framfor alt til å støtte en våpenhvile i Gaza, eller seinere å danne et nytt «venstreparti» modellert på Labour og forhåpentligvis ledet av dets tidligere leder Jeremy Corbyn.

Det som spesifikt opponeres imot er det presserende og nødvendige politiske bruddet til arbeiderklassen fra labourisme, og dens adoptering av et nytt revolusjonært internasjonalistisk kampprogram mot kapitalisme og imperialisme.

Et mål på krisa Labour står overfor er grunnleggelsen av «We Deserve Better» av Owen Jones, som denne måneden i Guardian publiserte et selvopphøyd «farvel» til partiet, etter å ha vært kjent for hans urokkelige lojalitet til Labour Party-apparatet i flere tiår. Han er beryktet for å posere som en supporter av Corbyn mens han fungerte som et ekkokammer for den falske kampanjen om antisemittisme mot Corbyns støttespillere – der han opptrådte på plattformene til Jewish Labour Movement som hele tiden fungerte som en front for heksejakta animert av blairistene, Toryene og den israelske og amerikanske regjeringen.

For eksempel fordømte han Corbyn og de rundt ham på BBC Politics Live i november 2020, for deres «mangel på emosjonell intelligens» og insisterte at Labour måtte forenes for å implementere Equality and Human Rights Commission-rapportens funn av påstått antisemittisme i partiet:

«Hele veien gjennom dette har det vært dette problemet med mangel på emosjonell intelligens,» utbasunerte han. «Dersom det ender opp med at folkene på venstresiden blir gutta som blir defensive over antisemittisme på fjernsyn, da er det ingen framtid for venstresiden i dette landet.»

I samme ånd skrev han en spalte for Guardian i 2020 med tittelen «Starmer kan lykkes, og han fortjener vår støtte», der han argumenterte: «Alle med progressive sympatier må svinge fullt inn bak ham.»

Jones appellerte to ganger for «kritisk vennskap» med Labour-partilederen, og argumenterte med at Corbyns støttespillere ikke måtte «omfavne en brent jord-politikk» og «aktivt destabilisere» Starmers lederskap, slik blairistene hadde gjort mot Corbyn, fordi «det ville ikke oppnå noe annet enn å forlenge Tory-marerittet og fremmedgjøre det breiere partimedlemskapet ... dissens bør være i konteksten av å ville triumfen av en radikal Labour-regjering.»

Der han skrev om utvisningen av Corbyn fra det parlamentariske Labour Party i februar 2023, erkjente Jones Starmers intensjon om «utslettelsen av venstresiden i Labour Party», men var fortsatt fornøyd med å utstede Cassandra-lignende advarsler om at «de mest interessante ideene bobler avgårde på venstresiden: Å forvise dem fra Labours framtid er en handling av selvskading.»

Jones’ nettsted argumenterer i dag: «Toryene er forbi. La oss sende Labour en melding.» Lenger nede står det: «Om vi ikke handler viser vi Labour at de kan ignorere oss og fortsette å bykse lenger til høyre uten å holdes ansvarlig.»

Dette betyr i praksis å støtte en samling av «grønne og venstreorienterte uavhengige kandidater», med Green Party-medleder Carla Denyer og aktivisten Leanne Mohamad trukket fram som eksempler, «så vel som sosialistiske Labour-MPer». Med andre ord: en begrenset valgfront som promoterer fiksjonen om å presse et ondskapsfullt høyreorientert, pro-krig, pro-business Labour Party til å endre sin politikk.

Ingenting av dette forhindrer Socialist Workers Party (SWP) fra å gi Jones’ prosjekt partiets godkjennelsesstempel: «Jones viser hvilken vei vinden blåser blant betydelige deler av Labour-aktivister. La oss håpe han oppmuntrer mange flere til å forlate Labour og begynne å diskutere et sosialistisk alternativ.»

Alle slike prosjekter, selv et som Jones fronter, må ses som «nye muligheter å gripe til. Noe av det vil gjenspeiles i valg, og valgkampanjer kan bli et fokus for folks harme.»

SWP er enda mer begeistret for «No Ceasefire No Vote», som skriver tilsvarende om å skape «massepress på hver kandidat for å kreve en våpenhvile og en slutt på okkupasjonen... Labour Party må ikke ha noe sted å gjemme seg over partiets medvirkning til genocid. Hver kandidat må spørres, gjentatte ganger og påståelig, hvor de står – og presses til å stå for det som er riktig. Vi står klare til å støtte parlamentskandidater som krever våpenhvile, og utfordre de som nekter.»

Dersom Labour forsinket skulle støtte en oppfordring om våpenhvile, ville ikke det endre noe som helst. Partiet gjorde allerede en antydning av å gjøre det i februar, for å gi noen av partiets MPer en unnskyldning for ikke å støtte en sterkere våpenhvileoppfordring fra Scottish National Party (SNP). Til og med «Genocide Joe» Biden later som om han motsetter seg Netanyahu-regjeringens planer om en bakkeinvasjon av Rafah, som vil etterlate titusenvis døde i kjølvannet. Alle slike konverteringer til fordelene av en våpenhvile er forsøk fra Israels partnere i kriminalitet på å skjule deres egen skyldighet.

Socialist Party er også en forfekter for «We Deserve Better», «No Ceasefire No Vote» og andre uavhengige kampanjer, som partiet bestreber seg for å bringe inn under partiets Trade Union and Socialist Coalition (TUSC)-paraply. Igjen, partiets faktiske perspektiv er for ei opp-peppet gruppe i en Starmer-ledet Labour-regjering. SP oppfordrer til ei «liste med arbeiderkandidater» og skriver at «et antall kan bli valgt som ei venstreblokk under en Starmer-regjering, til å fungere som en lynavleder for arbeideres misnøye, som uunngåelig vil utvikle seg».

Arbeiderklassens behov for «vårt eget masseparti» er utsatt på ubestemt tid. Den foreslåtte «blokka av MPer i det neste parlamentet», argumenteres det, «kan bidra til å legge grunnlaget for utviklingen av et arbeidernes masseparti».

To organisasjoner har allerede stått fram for å oppfylle denne rollen: George Galloways Workers Party og Feinsteins Collectiv. Workers Party’s spesielle nasjonalistiske populistiske politikk vil bli behandlet i detalj i en seinere artikkel.

Collective ble annonsert på konferansen «No Casefire No Vote» den 2. mars. Det involverte personellet gjør klart politikken. Blant de ledende figurene, foruten Feinstein, er Pamela Fitzpatrick, en meddirektør for Corbyns Peace and Justice Project, tidligere Labour-MP Claudia Webbe, Stop the War Convenor Lindsey German, tidligere Corbyn-rådgiver Andrew Murray, tidligere leder av Respect Party og nå Labour Party-medlem Salma Yaqoob, og Jamie Driscoll, tidligere Labour-medlem og nå uavhengig borgermester i North Tyne.

Blant organisasjonene «i solidaritet» er Transform Politics og For the Many Network. Transform er den nye inkarnasjonen av Left Unity – den døende kampanjen satt opp med filmregissøren Ken Loach, som nå nærmer seg hans nittiårsdag, som dens galjonsfigur – som forfektet en retur til «ånden» fra Labour-regjeringen i 1945. For the Many søker «å gjenforene venstresiden rundt de sosialistiske prinsippene som informerte Labour Partys 2016-2019-manifest».

Collective er, i sum, en samling av alt av etterlatenskapene fra Corbyn-prosjektet, kastet overbord etter det tragiske skipbruddet for dets uttalte mål om å skyve Labour Party til «venstre».

Det er født av en motvillig erkjennelse av at drømmen om å forvandle Labour Party til et virkemiddel for sosialisme blir avvist av millioner av arbeidere og unge mennesker. De blir nå tilbudt ei annen politisk blindgate: Å bygge en ny bevegelse basert på et manifest utarbeidet av Corbyns rådgivere med den hensikt å blidgjøre hans blairistiske kritikere – et partimanifest som aksepterte NATO-medlemskap, partiets militære utleggsmål og atomvåpen, lett pepret med sosiale reformer så magre at de en gang ville ha blitt hånet av den mest høyreorienterte etterkrigs-labouristen.

Det sier alt at den formelle lanseringen av Collective som et parti skal utsettes til etter generalvalget, mest sannsynlig for å imøtekomme Corbyn, partiets ettertraktede galjonsfigur, som ønsker å bestride hans sete i Islington North som en uavhengig og ikke utfordre en Starmer-valgseier.

Dette er det som tilbys arbeidere og ungdommen, som framfor alt baserer deres opposisjon mot Labour på motstand mot partiets nakne krigshissing.

Hva er den virkelige historikken for Corbyn-prosjektet som Collective søker å gjenopplive? En massebevegelse av arbeidere og unge mennesker som søker et oppgjør med blairistene blokkert og demobilisert; proklamert opposisjon mot krig ble til en aksept av NATO, atomvåpen og en fri avstemming om luftangrep i Midtøsten; byråd instruerte til å håndheve Tory-innstramminger; kapitulasjon for ei antisemittisme-heksejakt som nå brukes som grunnlag for kriminaliseringen av masseprotester mot genocidet i Gaza.

Produktet av disse svikene er et parti ledet av Starmer, som hyller Margaret Thatcher for å ha trukket «Storbritannia ut av sin døsighet ved å slippe løs vår naturlige entreprenørisme» og hyller Labour som «partiet for NATO» og urokkelig forsvarer sionisme og genocidet mot palestinerne.

Corbynistenes selvpåførte skipbrudd er så fullstendig at ifølge interne Labour Party-meningsmålinger, og etter at medlemstallet har falt fra 552 000 i 2020 ned til 336 000 i dag, støtter fire av fem medlemmer Starmers lederskap.

Under slike omstendigheter er det latterlig å antyde at Labour kan settes under progressivt folkelig press, og at partiets «venstre»-fløy kan gjenopplives. Det er fornærmende at de samme personene som er ansvarlige for Corbyn-fiaskoen framstår som ledere for et nytt «alternativ» til Labour Party. I en hvilken som helst annen yrkesgrein enn politikken ville mennesker med en så katastrofal historikk bli kastet ut av deres yrke.

Uansett hvilken avstand SWP og SP nå tar fra Collective og, med SWPs strenge ord, «et Labour Party mark II under Jeremy Corbyn», beviser deres historikk at de raskt ville innrette seg med organisasjonen dersom Corbyn skulle innta setet som er reservert for ham i spissen, med all «kritikk» enten dempet eller innrammet som vennlige råd.

Socialist Equality Party avviser enhver støtte til disse bankerotte tendensene og deres bestrebelser for å demme opp for og politisk kastrere opprøret som nå er på gang mot Labour.

SEP vil delta i valgene på et program for sosialistisk internasjonalisme, målrettet på å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen mot krig og angrepene på demokratiske rettigheter og levestandarder dette krever.

Å gjøre det betyr å motarbeide alle Labour-MPer. Uansett deres formelle posisjon til en våpenhvile representerer de et parti for genocid og krig. Det betyr å avvise enhver kampanje som setter fram som allierte figurer som Corbyn eller hans assosiertere i Socialist Campaign Group of Labour MPs. Disse initiativene er ikke framtidens bølge, men en blokkering for en masseradikalisering av arbeidere og unge mennesker som må gjennomføres til sin fulle revolusjonære konklusjon i byggingen av et trotskistisk masseparti.