Åpningskapittelet i Det internasjonale pengefondets (IMF) rapport World Economic Outlook, utgitt på vårmøtet i Washington tirsdag, presenterte en generelt optimistisk rapport om den globale økonomiens tilstand, i det minste på overflata. Men ikke langt under samler det seg stormer.

I hans forord til rapporten skriver IMFs økonomiske rådgiver Pierre-Olivier Gourinchas: «Den globale økonomien forblir bemerkelsesverdig motstandsdyktig, med vekst som holder seg jevn der inflasjon går tilbake til målet.»

Til tross for «dystre spådommer» har verden unngått en resesjon, og banksystemet har vist seg «stort sett motstandsdyktig». Han var også tilfreds med at til tross for inflasjonsbølga og levekostnadskrisa, har det ikke vært noen «lønnskostnadsspiraler».

Med andre ord, på grunn av fagforeningenes handlinger i alle de store økonomiene for å undertrykke lønnskrav og påtvinge sub-inflasjonære avtaler, har arbeidere blitt tvunget til å bære kostnadene for inflasjonsspiralen som ble utløst av Covid-pandemien og oppsvinget av energiprisene som resultat av Ukraina-krigen.

I kontrast til det generelt optimistiske synet på den umiddelbare situasjonen fortalte undersøkelser av IMFs egne data og anslag på mellomlang sikt en annen historie, med vekst over de fem neste årene som sannsynligvis ikke vil returnere til i nærheten av tidligere historiske normer.

Og selv de umiddelbare anslagene for de store økonomiene viser en betydelig oppbremsing av økonomisk produksjon. Innen G7 fører amerikansk økonomi an med en vekst for i år som forventes å bli på 2,7 prosent, en oppgradering på 0,6 prosentpoeng fra forrige anslag.

Men derfra går det nedoverbakke. Den nest beste utøveren er Canada med forventet vekst på 1,2 prosent. Den tyske økonomien, etter noen mål nå den tredje største økonomien i verden etter USA og Kina, forventes å vokse med bare 0,2 prosent, den laveste veksten av G7-landene.

Japan, som nå er degradert til verdens fjerde største økonomi, vil vokse med 0,9 prosent, og Storbritannia kommer inn på 0,5 prosent, etter ikke å ha erfart noen vekst i 2023.

Om veksten for den amerikanske økonomien, som blir beskrevet som «eksepsjonell», ga Gourinchas en advarsel om økningen av offentlige utlegg. De hadde ført til en «finansiell holdning som ikke er i tråd med langsiktig finanspolitisk bærekraft».

Dette er en referanse til økningen av USAs offentlige gjeld, som nå i størrelse tilsvarer USAs BNP, og forventes å akselerere i årene som kommer, og som av finansdepartementet selv karakteriseres som «ikke bærekraftig».

«Dette reiser kortsiktige risikoer for deinflasjonsprosessen, så vel som langsiktige finanspolitiske og finansielle stabilitetsrisikoer for den globale økonomien, siden det risikerer å presse opp globale finansieringskostnader. Noe vil måtte gi etter,» skriver Gourinchas.

Selv om han ikke spesifiserer det er den viktigste pådriverkraften for denne utvidelsen eskaleringen av militærutlegg så vel som massive utdelinger til store selskaper under Inflation Reduction Act, Chips Act og andre tiltak.

IMF uttrykker også bekymring for den kinesiske økonomien, som har vært en bærebjelke i global vekst siden den globale finanskrisa i 2008. Den fortsetter å være sterkt påvirket av eiendomskrisa og IMF har oppfordret til sterke tiltak for å besørge økt innenlandsk etterspørsel for å løfte veksten.

Men det er lite som tyder på det. Den kinesiske regjeringen søker å underbygge produksjonen, spesielt i høyteknologiske områder som grønn energi og elektriske kjøretøy, som den kan levere til lavere priser enn hva vesten kan, som fører til en risiko for at dette vil «ytterligere forverre handelsspenningene i et allerede anstrengt geopolitisk miljø.»

Disse konfliktene var stilt til skue under IMF-samlingen. USAs finansminister Janet Yellen har arrangert møter med hennes motstykker med sikte på blant annet å utvikle en enhetlig respons mot strømmen av høyteknologiske eksporter fra Kina som skjærer inn i det amerikanske og andre markeder.

Dette var et sentralt tema for hennes diskusjoner med kinesiske embets- og regjeringsrepresentanter under hennes besøk tidligere denne måneden, hvor det praktisk talt ikke ble oppnådd noen enighet.

I kommentarer i helga forut for IMF-møtet gjorde hun klart hva som står på spill.

«Dette er et komplisert anliggende som involverer helheten av deres makroøkonomiske og industrielle strategi. Det kommer ikke til å bli løst på en ettermiddag, eller en måned,» sa hun.

Disse bemerkningene understreker konfliktens eksistensielle karakter. USA forlanger Kinas totale underordning til sine krav om at de fullstendig skroter sitt fokus på det president Xi Jinping kaller utviklingen av «nye produktivkrefter», fordi dette blir ansett som en av hovedtruslene mot USAs fortsatte dominans av den globale økonomien.

Fra den kinesiske siden blir denne strategien ansett som den eneste måten å opprettholde økonomisk vekst på, selv med det langt lavere målet på 5 prosent, for å opprettholde «sosial stabilitet», det vil si å prøve å forhindre utbruddet av kamper fra den kinesiske arbeiderklassen som ville true regimet til det regjerende kapitalistoligarkiet representert av Kommunistpartiet.

Denne konflikten kan bare intensiveres under betingelser der, som IMF gjør det klart i kapittel 3 i sin rapport publisert i forrige uke, den globale veksten er markant oppbremsende.

I en blogg om kapittelet advarer to av forfatterne for at veksten i den kommende perioden «er satt til å falle langt under det historiske gjennomsnittet».

De skriver: «Verdensøkonomien står overfor en nyktrende virkelighet. Den globale vekstraten – strippet for dens sykliske opp- og nedturer – har avtatt jevnt siden den globale finanskrisa i 2008–2009.»

Rapporten sier den økonomiske veksten er forventet å nå bare 2,8 prosent innen 2030, godt under det historiske gjennomsnittet på 3,8 prosent.

Utsiktene til svakere vekst er «forverret av sterk motvind fra geoøkonomisk fragmentering og skadelig ensidige handels- og industripolitiske orienteringer».

De bemerker at halvparten av vekstnedgangen er resultatet av et fall i total faktorproduktivitet (TFP), som måler input av kapital og arbeidskraft, og hvordan disse ressursene brukes.

I de seinere årene har i tiltakende grad «utilstrekkelig fordeling av ressurser på tvers av selskaper trukket ned TFP og, med det, den globale veksten».

Det ble ikke referert til det, men en av nøkkelfaktorene i denne prosessen er at selskaper har brukt deres profitter og sågar tatt opp gjeld, ikke for produktive investeringer, men for å finansiere tilbakekjøp av aksjer for å imøtekomme kravene fra hedgefond og andre parasittiske finansinstitusjoner om et løft i «aksjonærverdi».

Totalt sett var IMF-samlingen dermed ikke et møte for å håndtere tiltakende globale økonomiske problemer, men var mer beslektet med et krigsråd der det umiddelbare målet er Kina på den ene siden, og arbeiderklassen på den andre.

Det ble insistert på nødvendigheten for å fortsette kampen mot inflasjon, kodefrase for å få ned reallønningene, nødvendigheten for å øke produktivitet, intensiveringen av utbytting og opprettholdelsen av finansbuffere – det vil si kutt i sosiale utlegg – for å håndtere voksende gjeld.

I den grad løsningen av økonomiske problemer ble adressert, sa IMF at «multilateralt samarbeid» ville bli nødvendig.

Men det har gått hus forbi. Dens passering ble framhevet i bemerkninger denne uka av den australske Labor-statsministeren Anthony Albanese, der han kunngjorde regjeringsstøtte til krigsrelaterte industrier.

Der han startet med USA listet han opp ei rekke nasjonalistiske tiltak introdusert av ei rekke land for å underbygge deres økonomiske og nasjonale sikkerhet.

Han sa denne «strategiske konkurransen», som er styrt mot krig, nå var et «livets faktum».