Financial Times’ (FT) publisering av en kommentar fra en av avisas ledende redaksjonelle skribenter om den skyhøye prisen på gull er en indikasjon på at dette anliggendet begynner å vekke bekymringer i finanskretser om hva det betyr for stabiliteten til det globale pengepolitiske systemet basert på den amerikanske dollaren.
Rana Foroohars artikkel på mandag, med tittelen «Gull er tilbake – og det har en melding til oss» begynte: «Det er lett å håne gullfantaster, men deres øyeblikk kan endelig ha kommet.»
Hun pekte på flere umiddelbare faktorer for stigningen, som har fått gullprisen til å eskalere fra rundt $ 1 800 i fjor til nå nærmere $ 2 400. Disse inkluderte høyere enn forventet inflasjon i USA, angst over geopolitikk, det amerikanske presidentvalget og usikkerhet rundt pengepolitikken.
Det er imidlertid langsiktige faktorer på gang, inkludert høyere og lengre inflasjon, som bortsett fra et «teknologidrevet produktivitetsmirakel» ser ut til å bli en reell utsikt.
Én av de viktigste faktorene hun pekte på var det store skiftet i den globale økonomiske orden.
«Det er ingen hemmelighet at Washington-konsensusen – som forventet at framvoksende nasjoner skulle falle inn på rekke med frimarkedshandelsregler skrevet av Vesten – og etterkrigstidens Pax Americana er over.»
Handelsspenninger med Kina vokser, og bevæpningen av dollaren etter utbruddet av Ukraina-krigen – da USA og de europeiske stormaktene frøys de finansielle eiendelene til Russlands sentralbank – hadde «påskyndet trekkene i mange land, spesielt Kina, for å selge Treasury bills [amerikanske statsobligasjoner] og kjøpe gull som en sikring mot USAs finansielle makt.»
Det hun kalte et «pendelskifte» førte til at mange analytikere forutså et «massiv oppkjøp av gull».
To økonomiske strateger ved BNP Paribas Fortis, en stor europeisk bank, har forutsett at gull kan stige fra dagens nivå på $ 2 347 per unse – som allerede er rekordhøyt i monetære termer, men enda ikke når det er justert for inflasjon – til $ 4 000 i «den ikke-for-fjerne framtid.»
Som en av analytikerne sa det: «Dette er ikke bare en rente-ting. Folk beskytter seg mot en ny verden.»
Denne «nye verden» er framfor alt preget av krig og oppdelingen av verden i rivaliserende blokker både på den økonomiske og politiske fronten. Det er trekk fra ei rekke land, ikke bare Kina, for å foreta handelsbetalinger i deres egne valutaer og omgå dollaren.
En nylig rapport fra Currency Research Association, referert i artikkelen, bemerket: «Kinas kjøp av gull og salg av Treasuries gjenspeiler hvordan Europas sentralbanker begynte å innløse dollar for gull på slutten av 1960-tallet da Bretton Woods-systemet begynte å bryte sammen.»
Bretton Woods-systemet, som var innrettet på å gjenopprette det internasjonale finanssystemet som var blitt knust av Den store depresjonen på 1930-tallet, etablerte den amerikanske dollaren som den globale valutaen. Den ble støttet av gull til en kurs på $ 35 per unse.
Men det var preget av en dyp motsetning som ble identifisert på begynnelsen av 1960-tallet. Systemets funksjon krevde en utstrømming av dollar fra USA til resten av verden for å finansiere handel og investeringer. Samtidig undergravde oppbyggingen av dollar utenfor USA landets kapasitet til å løse dem inn for gull.
Dette var initielt ikke et problem på grunn av USAs enorme styrke i forhold til de andre store kapitalistmaktene. Men etter hvert som disse økonomiene kom seg igjen etter krigens ødeleggelser og det ble introdusert mer produktive industrielle metoder, ble USAs konkurransemessige overherredømme erodert.
Vendepunktet kom da USAs handelsbalanse ble negativ, og førte til at USAs president Nixon den 15. august 1971 fjernet gullstøtten fra dollaren.
Siden den gang har verden operert med dollar som en fiat global valuta. I motsetning til gull som legemliggjør verdi, har papirdollar ingen egenverdi. De kan fungere som verdens penger, tilrettelegge for handel, investeringer, kreditt og fungere som et verdilager i den grad de støttes av den økonomiske makten til den amerikanske staten og dens finanssystem.
Den makten blir det nå stilt stadig mer spørsmål ved. Den ble alvorlig rystet av den globale finanskrisen i 2008, med opprinnelse i amerikanske bankers spekulasjonsorgie, som foruten massiv inngripen fra Federal Reserve ville ha ført til kollapsen av verdens finanssystem.
Siden den gang har systemet blitt levert ytterligere store sjokk, inkludert i mars 2020 ved starten av pandemien. Det amerikanske finansmarkedet frøys til i flere dager – det var ingen kjøpere for amerikansk gjeld, som visstnok er den sikreste finansielle eiendelen i verden – og Fed måtte igjen gripe inn i en størrelesorden på anslagsvis $ 4 billioner.
Den amerikanske dollarens rolle har besørget amerikansk imperialisme enorme fordeler. Den har tillatt den å kjøre opp underskudd og gjeld, hvorav mye har blitt brukt til å finansiere militærutlegg og kriger, på en måte som ikke er mulig for noen annen økonomi.
Det er nå veldig klare indikasjoner på at det som følge av denne prosessen er i ferd med å brygges ei ny krise som har paralleller med den som fant sted i 1971, men på et langt høyere nivå.
Som Foroohar bemerket i hennes kommentar, som gjenspeiler følelser uttrykt på de høyeste nivåene i det amerikanske finanssystemet, inkludert av Fed-styreleder Jerome Powell, er opphopingen av amerikansk statsgjeld «raskt i ferd med å bli uholdbar».
«De nyligste anslagene fra Congressional Budget Office (CBO) anslår USAs gjeld til 99 prosent av BNP ved slutten av inneværende år, og er på rett vei til å nå 172 prosent innen 2054. Dersom dette skjer vil resultatet være monetisering [en situasjon der eiendeler basert på gjeld i hovedsak ville bli verdiløse], inflasjon, finansiell represjon og en periode med ekstremt kaos i pengepolitikken og markedene.»
En slik situasjon er ikke 30 år fram i tid, men i høy grad en gryende realitet i dag på grunn av den akselererende veksten av gjeldsberget. Da rentene var nært null, på grunn av Feds program for kvantitative lettelser, kunne problemet dekkes over.
Ikke nå lenger med Fed-rentenivået på rundt 5 prosent, det høyeste på 20 år.
Ifølge CBO vil det amerikanske budsjettunderskuddet stige med nesten to tredjedeler i løpet av det neste tiåret, fra $ 1,6 billioner til $ 2,6 billioner, og tre fjerdedeler av denne stigningen kommer fra renteregninga, som gjør den til en større komponent enn det oppblåste militærbudsjettet.
Potensialet for ei finanskrise i nær framtid ble indikert av Phillip Swagel, direktøren for CBO, i et intervju med FT i forrige måned.
Han sa den amerikanske finanspolitiske situasjonen var på et «enestående» utviklingsforløp som reiste risikoen for ei finanskrise av Liz Truss-typen, da den kortlevde britiske statsministeren i september 2022 forsøkte å finansiere skattekutt for selskaper og de velstående ved å kjøre opp gjeld.
Det er avgjørende sosiale, økonomiske og politiske – det vil si klasseanliggender – i den nåværende situasjonen.
Det ser til tider ut til at finanssystemet opererer et sted langt over hverdagen, og til og med antar en slags illusorisk karakter der sentralbanker skaper penger ut av ingenting ved å trykke på en datamaskinknapp. Men i siste instans avhenger det av verdien som kan hentes ut av arbeiderklassen i realøkonomien.
Som de bitre erfaringene fra 2008 avslørte betyr ei finanskrise vidtrekkende angrep på lønninger, ødeleggelse av arbeidsplasser og sletting av livsviktige sosiale tjenester.
Ei ytterligere krise, som alle betingelsene blir skapt for, vil medføre et enda dypere angrep. Et av varselstegnene er den stigende gullprisen – det historisk-bestemte ultimate verdilageret.
Den kan ikke besvares av arbeidere på nivå av fabrikken eller arbeidsplassen i en kamp mot individuelle arbeidsgivere. Den må møtes med en politisk strategi av hele arbeiderklassen rettet mot det kapitalistiske profittsystemet som helhet, rettet mot dets omvelting som utgangspunktet for utviklingen av sosialisme.