Nesten 3 000 migranter, derav rundt 500 mindreårige, ble i forrige uke angrepet av tropper fra Mexicos Nasjonalgarde da de ankom byen Juchitán, hovedstaden i delstaten Oaxaca. Etter å ha krysset kontinenter og gått til fots kontinuerlig i tre uker fra grensa til Guatemala, brukte migrantarbeiderne deres store styrke i deres antall for å presse seg gjennom soldatlinjene og nå fram til byen.

Karavanen ble dannet nært grensa til Guatemala i påskeuka, under navnet «Migrant Via Crucis». Den marsjerer bak et trekors og et stort skilt med ordene «Drepere av fattige migranter», i protest mot de grusomme tiltakene som blir brukt for å blokkere deres vei.

Der de beskrive seg som «internasjonale arbeidere», er migrantkaravanen hentet fra minst 20 nasjoner som spenner over alle beboelige kontinenter, og inkluderer mexicanere som prøver å nå grensa til USA.

Fenomenet med karavaner begynte i 2018 som et middel for migranter å bruke deres antall som beskyttelse mot regjeringsstyrker og gjenger, som ofte arbeider sammen, og for å få større hjelp fra lokalsamfunnene på veien til grensa mellom USA og Mexico.

Karavanene har blitt både et sosialt barometer og en form for masseprotest som uttrykker den felles klasseinteressen til arbeidere på tvers av nasjonaliteter og alle bakgrunner for å opponere mot det irrasjonelle kapitalistiske nasjon-stat-systemet, som drar hele menneskeheten inn i den samme grusomme elendigheten av massevold, statsundertrykking og krig som migranter søker å rømme fra.

Medlemmer av karavanen håper først å nå den 19. breddegraden – 19 grader nord for jordas ekvatorialplan, som krysser like sør for Mexico by. Biden-administrasjonen har tegnet dette som den imaginære linja, der asylsøkere nord for den kan laste ned CBP One-mobilappen, som ble satt opp i fjor for å tilby – i små drypp – å kunne foreta anmodninger om søkeavtaler om asyl ved grensa mellom USA og Mexico. Dette er bare en ny versjon av Trump-æraens «Forbli i Mexico»-politikk.

Med 896 kilometer fortsatt foran seg, og en fottur fra stillehavskysten opp til landets hovedstad beliggende på 2 255 meter over havet, er det ikke utmattelse, sult og sykdom som kan forsegle skjebnen til «Migrant Via Crucis», men militær undertrykking beordret av Mexicos dagsaktuelle Pontius Pilatus, president Andrés Manuel López Obrador, kjent som AMLO.

Pseudo-venstre-orienterte AMLO har gjentatte ganger de siste ukene skrytt av hvordan hans opptrappede tilslag var ansvarlig for en reduksjon på over 50 prosent av møter mellom migranter og den amerikanske grensepatruljen fra desember i fjor og til januar, med tallene fortsatt lavere siden.

Washington Office of Latin America (WOLA) rapporterte at dette var det bratteste månedlige fallet i den eksisterende 25-årige dokumenteringen av offisielle data. De fant at alle amerikanske avskrekkingsmidler siden 2021 – murbygging, massearrestasjoner av grensekryssere, utplassering av amerikanske tropper, «bøyevegger» på Rio Grande, fjell av concertina-tråd eller den initielle godkjenningen av den Texas’ SB4-lov om «migrantjakt» (fortsatt under domstolgjennomgang) – alle hadde en «nulleffekt» for å frata de desperate migrantene deres incentiver.

Det som oppnådde et vesentlig fall var «en skarp økning i tempoet til Mexicos sikkerhets- og migrasjonsstyrkers operasjoner for å forhindre migranter», som innebar rekordmange pågripelser. Mexico pågrep i januar 120 005 migranter og i februar 119 943, sammenlignet med tall tidlig i 2022 som var under 25 000.

Dette har inkludert utplassering av hundrevis av soldater og migrasjonsagenter langs den nordlige grensa, der CNNs David Culver rapporterte: «Dette er det tøffeste nivået av håndheving jeg har sett ved grensa mellom USA og Mexico, og det kommer akkurat nå fra Mexico-siden.»

WOLA refererer en økning i myndighetenes overgrep, inkludert flere rapporter fra april om utpressing, illegale interneringer, juling, ran begått av migrasjonsfunksjonærer og trusler fra soldater mot humanitære arbeidere som bistår migranter.

Av alle dem som er internerte har imidlertid Mexico bare deportert 6 555 migranter i år. De aller fleste blir busset tilbake til det sørlige Mexico. «Politikken har i bunn og grunn vært å slite ned folk, så sende dem fra nord til sør og dumpe dem i sør, så de må finne deres vei tilbake opp igjen,» forklarte Gretchen Kuhner fra rettighetsgruppa Imumi til Financial Times.

Grusomhet og direkte kriminalitet for å holde arbeidere mot deres vilje i Mexico, hvor de konfronterer ekstremt prekære og utrygge betingelser, er den offisielle politikken ikke bare for AMLO-administrasjonen, men for hele den mexicanske styringsklassen.

Uttalelser fra de to hovedkandidatene i presidentvalget den 2. juni gjør det klart at denne politikken tjener langt mer enn å blidgjøre amerikansk imperialisme.

I Mexico har Xóchitl Gálvez, kandidat for den høyreorienterte koalisjonen Hjerte og Styrke for Mexico, lovet å samarbeide tett med USA for å blokkere migranter. Men hennes viktigste relaterte forslag, som hun har gjentatt utallige ganger, er å bruke migranter som billig arbeidskraft. «Mexico har mangel på arbeidskraft, så hvorfor ikke se muligheten i de søramerikanske migrantene til å få denne arbeidsstyrken?» sa hun i forrige måned.

Claudia Sheinbaum, AMLOs håndplukkede etterfølger, har foreslått å stoppe migrasjon gjennom «investeringer for utvikling», som bare er en eufemisme for den samme politiske orienteringen.

Under et intervju med Bloomberg publisert på fredag, sa hun at mexicanske statsborgere burde tjene til å møte «arbeidsstyrken som trengs av USA». Men innen Mexico tok hun til orde for «skaping av arbeidsplasser: Denne utviklingen av det sørøstlige Mexico vil bli veldig viktig for sørøst selv, for mexicanere, og også for å begrense migrasjon hva angår jobbutsikter i Mexico.»

Hun forpliktet seg også til å opprettholde en «veldig god relasjon» til et andre Trump-presidentskap, selv om den republikanske fascisten har lovet å fungere som en «diktator» og utplassere hundretusenvis av tropper for å gjennomføre masseinterneringer av migranter og deportasjoner. For hans del har Biden konsekvent tilpasset seg til antiimmigrantpolitikken forlangt av det ytre høyre, og sågar uttrykt hans vilje til å «stenge ned» den sørlige grensa.

De kalde, profittdrevne kalkylene bak migrantpolitikken i Mexico har vidtrekkende implikasjoner. I november i fjor skrev sosialforskeren dr. Mateo Crossa Niell i en artikkel i El Universal at migrantbølga representerer «en enorm attraksjon ... for transnasjonale selskaper som slår seg ned i Mexico på jakt etter lave lønninger». Han la til at «maquiladora sweatshops satser på å utnytte sårbarheten, skjørheten og kriminaliseringen av migrantbefolkningen i Mexico, for å innlemme dem som en industriell arbeidsstyrke. Alt dette med full støtte fra den mexicanske staten.»

Som følge av globaliseringsprosessen har mexicanske maquiladora-sweatshops siden 1970-tallet blitt drevet av billig arbeidskraft fra rurale migranter i Mexico som flyttet inn i de vidstrakte byene nær grensa mellom USA og Mexico. I dag, forklarer dr. Crossa, tilbyr migranter arbeidsgivere «en eksosventil» mot arbeidernes voksende forlangender om bedre lønninger og betingelser.

Han argumenterer for at framtiden for «nearshoring» til Mexico, som er av strategisk betydning for amerikansk imperialismes planer for krig, kan komme til å «avhenge» av denne politikken.

Hovedkonklusjonen arbeiderne må trekke er at nasjonalistisk sjåvinisme er deres verste fiende. Forsvaret av migrantkaravanen og for alle migranters rett til å bo og arbeide hvor enn de måtte velge, må settes på banneret til arbeidere i alle land, som en uunnværlig del av kampen mot kapitalistutbytting og imperialistkrig.