Over én million marsjerer til forsvar for Argentinas universiteter, der Milei brutalt undertrykker protester

De harde sparetiltakene som følges av regjeringen til den fascistiske presidenten Javier Milei bringer Argentina hver dag nærmere en fullskala klassekrig.

Nasjonal streik mot Mileis politikk, den 24. januar 2024. [Foto: Axrg / CC BY 4.0] [Photo by Axrg / CC BY 4.0]

Folkelig motstand mot denne politikken, som nyter overveldende støtte fra internasjonal finanskapital og i Washington, brøyt tirsdag ut i en studentprotestbevegelse som mobiliserte over én million som fylte gatene i Buenos Aires og andre større byer. Demonstrasjonene ble kalt mot Milei-regjeringens foreslåtte kutt i finansieringen av landets offentlige universiteter, som har truet å tvinge fram nedstengingen av det prestisjetunge Universidad de Buenos Aires og andre institusjoner.

Etter de siste ukene å ha forsøkt å minimere betydningen av denne bevegelsen ble regjeringen tvunget til å trekke seg tilbake, konfrontert med masseutbruddet, og insisterte at den ikke var innstilt på å stenge universiteter, men snarere på å overvåke deres budsjetter. I hans ultrahøyreorienterte valgkamp hadde Milei promotert private universiteter som overlegne i forhold til offentlige og tatt til orde for et kupongsystem for å flytte finansiering vekk fra de offentlige institusjonene.

Uansett hvilken taktisk endring av dens retorikk i møte med de massive studentprotestene forblir Milei-regjeringen forpliktet til å håndheve innstrammingsprogrammet og anvende naken makt for å banke det ned i strupen på den argentinske arbeiderklassen.

Dusinvis av regjeringspoliti og gendarmer undertrykte den 10. april brutalt en demonstrasjon langs 9. juli-avenyen i sentrum av Buenos Aires, som forlangte mat. De tusenvis av demonstrantene ble angrepet med tåregass, vannkanoner, gummikuler og åpenlys batongbanking.

Demonstrantene hadde samlet seg utenfor det tidligere departementet for sosial utvikling, som president Javier Milei oppløste og omgjorde til det nye departementet for menneskelig kapital. De trosset de nylig innførte forbudene mot marsjer og demonstrasjoner som blokkerer trafikken, for å kreve mat til nasjonens tusenvis av suppekjøkken som nylig ble fratatt offentlig støtte.

Et annet av demonstrantenes forlanger var en slutt på stadig mer vilkårlige suspensjoner av subsidier for de arbeidsledige.

Mens demonstrantene pleiet deres sår og folk fortsatt ble pågrepet feiret kommunale og føderale tjenestepersoner angrepet på sosiale medier. Milei, som under disse hendelsene var på besøk i Miami, applauderte politiet og gendarmene, og indikerte at angrepene på arbeiderklassen, de fattige og pressen ville fortsette, og akselerere.

Mileis politiske orienteringer for økonomisk sjokkterapi er rettet mot arbeiderklassen og middelklassen, og forårsaker utbredt elendighet og sult over hele denne nasjonen, mens de økonomiske elitene, olje- og gruveselskapene og landbruksbossene blir tillatt å skjule deres dollarprofitter i oversjøiske banker, med Mileis godkjenning.

Mileis strategi består i å avskaffe sosiale programmer og bringe tilbake betingelser for utbytting som ikke har vært sett siden begynnelsen av 1900-tallet. Så snart han tok over presidentskapet i desember i fjor devaluerte han pesoen med 50 prosent, eliminerte prisreguleringer for offentlig transport, elektrisitet og andre viktige varer og tjenester, og igangsatte ei pågående bølge av permitteringer av offentlig ansatte. Mens det har provosert en topp i inflasjon og arbeidsledighet, avsluttet hans administrasjon subsidier til suppekjøkken på tvers av landet.

Dette programmet er nå oppbakket av amerikansk imperialisme, Det internasjonale pengefondet (IMF), det argentinske oligarkiet og gribbehedgefond rundt om i verden. Den 10. april la Verdensbanken (WB), som representerer verdensimperialismens interesser, sitt navn til lista over, og erklærte at Mileis innstramminger var «smertefulle, men nødvendige» for å bringe Argentina ut av krisa.

Milei deltok 19. april på en årlig næringslivskonferanse på skianlegget Llao Llao i byen Bariloche, i provinsen Rio Negro. Konferansen samler Argentinas toppdirektører. Milei ble blokkert fra å bruke flyplassen i Bariloche og ble tvunget til en omkjøring av protesterende regjeringsarbeidere som krevde en slutt på permitteringene og gjenopprettingen av lønnsøkninger og forsvar av pensjonisters rettigheter. Protesten fant sted i trossing av en massiv tilstedeværelse av politi.

På konferansen holdt presidenten en tale og der han hyllet som «helter» de administrerende direktørene som klarer å unndra seg statlig beskatning («statens lange klør») og sender deres dollars utenlands; «Dere ler, men jeg ser det slik. Jeg ville anbefale å kjøpe dollar i svart, for å slippe å betale masse dumme skatter for å finansiere de ubrukelige,» insisterte Milei.

For Milei er uten tvil de «ubrukelige» arbeidere, studenter, småbønder og mindre velstående deler av middelklassen.

Mileis kapitalistiske fritt markedsøkonomi har mye til felles med de angivelige remediene fra «the Chicago Boys» som ble adoptert av den chilenske militærdiktatoren Augusto Pinochet på 1970-tallet, som innebar ødeleggelsen av statlige pensjonssystemer og privatisering av statlig virksomhet og offentlig utdanning. Argentinske regjeringsrepresentanter beskylder i dag åpent offentlige skolelærere for å «indoktrinere» elever mot frie markeder og kapitalisme.

Som med Pinochet vil Mileis motreform fordre diktatoriske virkemidler.

Dette er resultatet av ei påfølgende rekke av regjeringer som skarpt har økt den sosioøkonomiske ulikheten, som har inkludert både peronister og åpent høyreorienterte som bidro til denne krisa gjennom større forgjelding til Wall Street og IMF, så vel som inflasjonsjonære orienteringer. Milei arvet en økonomi der over 40 prosent av befolkningen levde i fattigdom, og 32,5 prosent av de 6,5 millioner arbeiderne med jobb innen utgangen av 2023 ikke kunne få endene til å møtes. Nå har fattigdommen økt til 60 prosent av befolkningen, og medianlønna har falt under levekostnadene.

Tradisjonen med obligatorisk, gratis, og ikke-religiøs skolegang åpen for alle barn, som har eksistert i Argentina siden 1880-tallet, blir det nå stilt spørsmål ved av regjeringsrepresentanter som har antydet at foreldre kanskje ønsker å få deres sønner og døtre i arbeid og til å hjelpe til med husholdningsøkonomien, i stedet for å gå på skolen.

I tillegg til de tusener av offentlig ansatte som har blitt sparket begrenset Milei i februar og mars lønnsøkningene til 14 prosent, langt under inflasjonen i samme periode som var på 37 prosent. Titusenvis av arbeidere ser behovet for å arbeide ekstra timer.

Mandag 22. april ble det kunngjort betydelige kutt i statlige finansieringsmidler til Det nasjonale instituttet for kino og audiovisuell kunst, Instituto Nacional de Cine y Artes Audiovisuales (INCAA), og elimineringen av flere av produksjonsenhetene. De nye reglene vil, med ordene i dekretet signert av INCAA-president Carlos Pirovano, promotere «en struktur som fører til mer smidige mekanismer og prosesser» i konteksten av lavere kostnader.

Der arbeidere og studenter trer inn i kamp har fagforbundene Central de Trabajadores de Argentina (CTA) og Confederación General del Trabajo de la República Argentina (CGT) oppfordret til en nasjonal streik for å presse Kongressen og Milei til å gi opp disse brutale sparetiltakene. Transportarbeidernes fagforbund gjennomfører en tre-timer-lang streik 6. mai som en opptakt.

Milei konfronterte allerede en 12-timer-lang nasjonal streik den 24. januar, som så 5 millioner arbeidere legge ned arbeidet og over 1 million som ble med i demonstrasjoner over hele Argentina. Mens arbeidere gjentatte ganger har vist deres vilje til å slåss til de siste konsekvensene, innretter fagforeningsbyråkratiet og deres pseudo-venstre-allierte deres kamper for isolasjon og nederlag.

Det er nødvendig for arbeidere å bli seg bevisst den internasjonale betydningen av deres kamp mot Milei. De må danne uavhengige kamporganer, arbeiderkomitéer som når ut til alle deler av arbeiderklassen over hele Argentina, og over hele verden.

Loading