Seks måneder etter det nederlandske generalvalget har tre ytre høyre-partier – Geert Wilders’ Frihetsparti (PVV), Pieter Omtzigts Ny sosial kontrakt (NSC) og Caroline van der Plas’ Bondebefolkningens bevegelse (BBB) – sammen med liberalerne til den sittende statsministeren Mark Rutte (Folkets parti for frihet og demokrati, VVD), blitt enige om en ny koalisjonsregjering. Den vil bli den mest høyreorienterte nederlandske regjeringen siden den andre verdenskrig.
Wilders og lederne for de tre andre partiene vil ikke selv bli del av regjeringen. Beslutninger om regjeringssjefen og fordelingen av statsrådsposter skal endelig fattes innen midten av juni. Men selv om Wilders ikke personlig tar på seg en ministerpost, vil han bli den sterke mannen bak den nye regjeringen. Med 37 av totalt 88 parlamentsmedlemmer er hans PVV den sterkeste kraften i regjeringsalliansen, og Wilders, det eneste formelle medlemmet av PVV, kan fritt bestemme partiets politikk og personell.
Wilders er en av de mest kjente og mest avskyelige ytre høyre-figurene i Europa. Han er beryktet for hans islamofobi og opprettholder tette bånd til nyfascistiske miljøer i inn- og utland. Tilbake i 2015 deltok han i en demonstrasjon i Dresden, Øst-Tyskland, kalt av den xenofobiske Pegida-bevegelsen. For fire uker siden deltok han på en konferanse i Budapest sammen med 3 000 ytre høyre-figurer fra hele verden.
Den 26-sider-lange koalisjonsavtalen, kalt «Håp, mot, stolthet», er en krigserklæring mot arbeiderklassen og alle former for sosial og venstreorientert opposisjon. Avtalen har to sentrale mål – innføringen av den «tøffeste asylloven noensinne» og opprettelsen av en politistat. Dokumentet bærer tydelig Wilders’ signatur.
I utenriks- og sikkerhetspolitikken har derimot det nederlandske borgerskapet forlangt garantier for at den nye regjeringen ikke skal avvike fra dagens NATO- og EU-kurs. Koalisjonsdokumentet er fullt ut forpliktet til å støtte Den europeiske union (EU) og Ukraina i krigen mot Russland. Wilders hadde tidligere stilt spørsmål ved begge disse forpliktelsene. Hva angår Gaza har den islamofobe Wilders imidlertid alltid vært en av de heftigste tilhengerne av det israelske genocidet.
Et umiskjennelig budskap
Budskapet fra regjeringsprogrammet er umiskjennelig. I møte med voksende sosiale spenninger og voldsomme protester mot genocidet på palestinerne bringer styringsklassen det ytre høyre inn i regjering for å intimidere og undertrykke all opposisjon.
Det nederlandske borgerskapet anser, etter de siste ukene allerede brutalt å ha slått ned på protester mot genocidet, at Wilders, som har kalt motstanderne av krig og genocid for antisemittisk avskum, er ideelt egnet til å undertrykke protester med hard hånd.
Innstrammingen av landets asyllov tjener samme formål. Asylsøkere og migranter blir gjort til syndebukker for den sosiale krisa og fratatt deres rettigheter. Dette er hvordan avviklingen av alle arbeiderklassens demokratiske og sosiale rettigheter forberedes.
Koalisjonsdokumentet lover å innføre «det strengeste tilgangsregimet for asyl og den mest omfattende pakka for kontroll med migrasjon noensinne». Det tilskriver flyktninger og immigranter skyld for alle sosiale problemer. Nederland er «et av de tettest befolkede landene i Europa», der den betydelige økningen av migrasjon «har hatt stor innvirkning på boliger, helsevesenet, utdanningen, økonomien og den sosiale samhørigheten i vårt land», fastslår dokumentet.
Deretter foreslås tiltak for drastisk å redusere alle former for migrasjon. Inntaksprosedyrene skal strammes inn, grensekontrollen skal intensiveres og eksisterende EU-regler tilsidesettes for å gjøre Nederland «mindre attraktivt for asylsøkere». Automatisk familiegjenforening skal stoppes på ubestemt tid og gjenforeningen skal begrenses betydelig. Asylprosedyrene skal strømlinjeformes, ubegrensede asyltillatelser skal avskaffes, adgangen til juridisk bistand skal begrenses og prosedyrene skal forkortes. «Deportasjoner» av migranter skal trappes opp og de som ikke samarbeider skal straffes hardt. Tilgangen av arbeidsmigranter og studenter fra land utenfor EU skal betydelig begrenses. Avtalen fortsetter slik, side etter side.
Mens noen medlemmer av den nye regjeringskoalisjonen under valgkampen forsøkte å utnytte misnøyen med den akutte boligkrisa, de lave pensjonene, det utilstrekkelige helsevesenet og det kronisk underfinansierte offentlige utdanningsvesenet, er knapt noen av disse sakene med i koalisjonsprogrammet. Og når de dukker opp, eksempelvis i tilfelle av en lovet reduksjon i bidragene til helseforsikringer og avgiftene for barnehager – forblir de tomme løfter det ikke er finansiering for.
Bemerkelsesverdig er at den offisielle minstelønna skal forbli uendret til tross for inflasjonen og økende levekostnader. Varigheten på dagpenger skal reduseres fra 24 til 18 måneder.
Det andre dominerende temaet i koalisjonsavtalen er militariseringen av samfunnet og bevæpningen av det statlige sikkerhetsapparatet. Av de totalt 10 kapitlene har ett tittelen «Godt styresett og den sterke rettsstaten» og et annet «Nasjonal sikkerhet». De ser for seg en massiv økning av politistyrken og vidtrekkende ressurser og fullmakter for å etablere en politistat.
«Vår demokratiske konstitusjonelle stat er truet av islamsk terrorisme og blir direkte undergravd av organisert kriminalitet», står det i en del. «Vår sikkerhet er under press fra sosial polarisering og misnøye. Sikkerhet og et robust samfunn er topp-prioriteter. Dette krever tøff handling mot alle som truer frihet og sikkerhet. For en effektiv sikkerhetspolitikk er forebygging og represjon to sider av den samme mynt.»
Deretter følger ei lang rekke repressive tiltak og nye fullmakter for sikkerhetstjenestene, som gir dem fritt spillerom for represjon og provokasjoner. Disse tiltakene inkluderer «tøffere forvaring basert på den italienske modellen», «utvidelse av arbeidet under et pseudonym for politiet, påtalemyndigheten og etterforskningsdommere», sammen med «økt synlig tilstedeværelse og flere politistasjoner i nabolag, lokalsamfunn og regioner».
Politiets og etterretningstjenesters fullmakter til å spionere på digital kommunikasjon skal betydelig utvides. Den straffbare handlingen av medlemskap i en terroristorganisasjon skal utvides og straffene økes. I forventning av en breiere radikalisering av unge mennesker står det i dokumentet at «ungdomsjustis for 14- til 16-åringer vil bli skjerpet, inkludert økte maksimumsstraffer».
I lys av økende sosial misnøye og de nylige studentprotestene planlegger koalisjonen en massiv begrensning av retten til å demonstrere. Det skal gjøres et skarpere skille «mellom (fredelige) demonstrasjoner og forpurrende handlinger». Dokumentet sier videre: «Fredsforstyrrelser, trusler mot andre og offentlig vold vil ikke tolereres. Statsadvokatens kontor, lokale myndigheter og det nasjonale politiet oppfordres til å gripe besluttsomt inn der demonstranter overskrider lovens grenser.»
Den europeiske «brannmuren» mot høyre forsvinner
Inntredenen av Wilders’ PVV i den nederlandske regjeringen avslører alt snakket om en europeisk «brannmur» eller «cordon sanitaire» mot det ytre høyre for hva det egentlig er: Et bedrageri, et forsøk på å trekke ull over øynene på befolkningen og sabotere enhver seriøs kamp mot fascisme. En slik brannmur har faktisk aldri eksistert, og blir nå offisielt fjernet.
Beslutningen om å bringe PVV inn i regjeringen ble tatt på det høyeste politiske nivå. Uten Mark Ruttes godkjenning ville koalisjonsavtalen ikke vært mulig.
Rutte er ikke bare godt tilknyttet i Nederland, som han har regjert i 14 år, men også i Den europeiske union (EU) og NATO. Han er en av de ledende figurene i Det europeiske råd, organet for EUs stats- og regjeringssjefer, og regnes som den mest sannsynlige kandidaten til å etterfølge Jens Stoltenberg som NATO-generalsekretær. Hans parti, VVD, er medlem av den liberale gruppa Forny Europa, som også inkluderer Frankrikes president Emmanuel Macrons parti Renaissance og Tysklands finansminister Christian Lindners Fri-demokratiske parti, FDP.
Alliansen mellom Rutte og Wilders bekrefter advarselen WSWS forlengst har kommet med: Det ytre høyre blir av styringsklassen bevisst utviklet for å intimidere og undertrykke klassekampen og all motstand mot dens krigspolitikk. Det ytre høyre er ikke et fremmedlegeme i en ellers sunn organisme, men snarere uttrykk for og et produkt av hele styringsklassens forflytning til høyre.
Denne utviklingen er langt framskreden over hele Europa. EU forbereder å gi det ytre høyre en viktig politisk rolle etter Europa-valgene i juni. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen uttrykte allerede i slutten av april hennes villighet til å bli valgt for en ny periode med stemmer fra det ytre høyre. Manfred Weber, lederen for den konservative EPP-gruppa i Europa-parlamentet, har lenge forsøkt å samarbeide tettere med det ekstreme høyre.
Også i Tyskland forbereder styringskretser seg på å inkludere ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD), PVVs søsterparti, i delstatsregjeringer etter valgene i Sachsen, Thüringen og Brandenburg, som er planlagt i september. En kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung levner ingen tvil om dette. Avisa beskriver integreringen av Wilders og hans PVV i regjeringen som den «eneste logiske konklusjonen av valgresultatene de siste årene» og uttaler: «Brannmurer hjalp ikke, tvert imot».
FAZ prøver å berolige sine lesere med forsikringen «at deltakelse i makten har en siviliserende effekt», men det motsatte er tilfelle. Sist søndag samlet det spanske partiet Vox, som står i den fascistiske diktatoren Francos tradisjon, 10 000 tilhengere i en tyrefekterarena i Madrid. Marine Le Pen (Frankrike), Giorgia Meloni (Italia), Viktor Orbán (Ungarn), Mateusz Morawiecki (Polen) og andre representanter for ultrahøyrepartier i Europa talte til forsamlingen, direkte eller via video.
Stjernegjesten var Argentinas president Javier Milei, som utløste en storm av entusiasme med en fascisttirade. «Sosialisme er menneskehetens kreft,» sa han. «Sosialisme er fienden. La oss ikke tillate den mørke, svarte, sataniske, motbydelige, grusomme, kreftframkallende siden – som er sosialisme – å beseire oss.»
Hovedansvaret for framveksten av høyresiden ligger hos de nominelt venstreorienterte partiene. Sosialdemokratene, De grønne og også fagforeningene støtter krigene i Gaza og Ukraina, stenger av Europa for flyktninger, og organiserer nedbyggingen av arbeidsplasser, sosiale ytelser og lønninger. Deres politiske orienteringer er ikke fundamentalt forskjellige fra det ytre høyres. Dette gjelder også Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland, og andre pseudo-venstre-organisasjoner. De gjør det mulig for det ytre høyre å kanalisere noe av frustrasjonen med offisiell politikk over til støtte for deres fullstendig reaksjonære politiske orienteringer.
Kampen mot det ytre høyre krever et tydelig politisk perspektiv. Den kan bare lykkes dersom den rettes mot alle partier som forsvarer den kapitalistiske orden. Streikene mot nedskjæringer av lønninger og sosiale ytelser og protestene mot Israels genocid må forenes til en mektig bevegelse mot kapitalismen, i kampen for et sosialistisk samfunn. Dette vil feie grunnen vekk under fascistene. Dette er perspektivet til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Europa-valgene.