Gårsdagens åpningsseremoni lanserte OL 2024 i Paris, der 11 310 idrettsutøvere fra 206 land skal konkurrere i 48 forskjellige idrettsgreiner. Etter at disse lekene avsluttes 11. august, skal 4 400 utøvere konkurrere i De paralympiske lekene fra 28. august til 8. september. Tre milliarder mennesker internasjonalt vil se lekene og bragdene idrettsutøvere fra hele verden vil oppnå der.
Den essensielt internasjonale og humane karakteren av de atletiske begivenhetene er imidlertid mer enn noen gang i skarp konflikt med det kapitalistiske nasjon-stat-systemet. Franske myndigheter er faktisk skrekkslagne for at protester i Frankrike kan utløse en eksplosiv respons blant milliarder av mennesker som ser på spillene, midt under massiv global opposisjon mot politikken til den franske regjeringen og dens NATO-imperialistallierte.
Frankrikes president Emmanuel Macron har provoserende invitert Israels statsminister Benjamin Netanyahu til å bivåne lekene midt under det israelske genocidet i Gaza. Lekene begynte mindre enn tre uker etter at hans regjering kollapset i hurtig utlyste parlamentsvalg, der et overveldende flertall av det franske folket avviser Macrons oppfordring til å sende tropper til Ukraina for å slåss mot Russland og hans finansiering av militærutgifter med pensjonsnedskjæringer. Den samme dypt forankrede opposisjonen mot genocid, krig og innstramminger eksisterer dessuten blant arbeidere og ungdom internasjonalt.
Innenlandske etterretningsbyråer advarte i et notat rapportert av BFM-TV at OL i Paris risikerer å «vise fram ulike handlinger begått i konteksten av sosial opposisjon».
Franske etterretningsbyråer fryktet spesielt «den store økningen av befolkningen» i Paris-området der millioner ankommer for lekene. Dette kunne belaste deres evne til å undertrykke streiker og protester. Hendelser som forrige sommers urbane masseopptøyer etter politidrapet av den unge Nahel, advarte de, «kunne skje igjen etter en eller annen spesiell hendelse, og påvirke responsevnen til indre sikkerhetsstyrker som allerede er mobilisert for sikkerhet for De olympiske leker 2024».
Dette understreker svindelen i franske medias og politikeres påstander at politioperasjoner under OL framfor alt er antiterroristoperasjoner. I frykt for en eksplosjon av sosial og politisk opposisjon, gjennomfører styringsklassen polititiltak rettet mot den franske befolkningen og verdensbefolkningen – og framfor alt mot arbeiderklassen.
Politiprefekten i Nantes forbød i går alle demonstrasjoner under OL, og hevdet de utgjør en uakseptabel «trussel mot den offentlige orden». I den nærliggende byen Châteauroux forbød prefekten en protest mot invitasjonen av israelske idrettsutøvere til OL. Han hevdet den utgjorde «en alvorlig trussel mot den offentlige orden», da henvisninger til genocidet i Gaza promoterer en «veldig politisert orientering som ofte tas opp av ultravenstreorganisasjoner».
I selve Paris har Macron mobilisert en hær på 45 000 opprørs- og militærpoliti, 10 000 soldater og 22 000 private sikkerhetsvakter. Droner patruljerer himmelen, mens lavtflygende helikoptre dundrer over nabolagene nærmest OL-arenaene. Dusinvis av land har sendt politi eller tropper for å hjelpe til med å patruljere Paris; enhver som krysser byen møter franske, spanske, tyske, qatariske eller andre politibetjenter med kroppsrustning og automatgevær med noen kvartalers mellomrom.
Mye av Paris er forbudte soner med mindre man har en QR-kode utlevert av politiprefekturet, selv om selv disse ofte ikke er nok: Politiutstyret feilfungerer og kan ikke lese QR-kodene dersom det er for mye sollys.
Mange mennesker unngår de tre konsentriske sikkerhetsperimetrene politiet har etablert rundt OL-arenaene, eller unngår Paris i sin helhet. Som et resultat rapporterte Thierry Marx, president for forbundet for bevertningsbransjen, l’Union des métiers et des industries de l’hôtellerie (UMIH), at restauranter i Paris taper 30 til 60 prosent av deres inntekter. Så godt som alle restauranter og butikker har stengt på byens to sentrale øyer, og lastebilleveranser til selskaper i Paris står overfor enorme forsinkelser.
Det er bare denne eksplosive politiske konteksten som forklarer gårsdagens offisielle reaksjon på rapporter om branner rettet mot Frankrikes nettverk av høyhastighetstog, train à grande vitesse (TGV).
Rapporter om fire koordinerte brannstiftelser rettet mot kabler for TGV-signalsystemer dominerte i går morges franske media. Disse brannene brøyt ut rundt kl. 05:00 på tre vidt adskilte steder, ved Courtalain, Pagny-sur-Moselle og Croisilles, og truet TGV-trafikken fra Paris mot nord, øst og vest. Franske tjenestepersoner suspenderte trafikken på det meste av TGV-nettverket, og kunngjorde at 250 000 mennesker i går, og 800 000 mennesker innen slutten av helga ville være strandet, og etterlatt ikke å kunne dra til OL.
Innen formiddagen, før noen klare rapporter om omfanget av brannene eller identiteten til noen brannstiftere framkom, behandlet franske tjenestepersoner dem som en krigshandling. Det er «Frankrike som blir angrepet» erklærte Jean-Pierre Farandou, administrerende direktør for De franske nasjonale jernbanene, Société nationale des chemins de fer français (SNCF), mens Valérie Pécresse, regionpresidenten i Paris-området, kalte det «et forsøk på å destabilisere Frankrike». Påtalemyndigheten i Paris sa de etterforsker brannene som et «angrep på nasjonens grunnleggende interesser».
Politiet innrømmet like før kl. 11:00 at de ikke hadde noen spor om identiteten til potensielle brannstiftere, men forlangte likevel at brannene skulle behandles som venstreorientert terrorisme. Den høyreorienterte dagsavisa Le Figaro refererte til «politikilder», for å si: «Selv om dette angrepet ikke tydelig kan tilskrives noen gjerningsmenn, er de mest sannsynlige mistenkte på nåværende tidspunkt fra ultravenstre.»
Polititjenestepersoner insisterte gjennom flere mediekanaler på at venstresiden, i det minste inntil noen bevis framkommer, skulle holdes ansvarlig for et angrep på Frankrike. Disse angrepene, sa en polititjenesteperson til Le Figaro, «framkalte en modus operandi tidligere anvendt av medlemmer av ultravenstre».
Denne påstanden reiser i virkeligheten langt flere spørsmål enn den besvarer. Det sentrale påståtte «ultralevenstre»-angrepet på TGV er den beryktede Tarnac-saken fra 2008, da ei liten gruppe anarkister ble siktet for å ha planlagt å ødelegge TGV-jernbanelinjer. Påstandene falt imidlertid fra hverandre, og alle de siktede ble klarert, etter at det viste seg at individet i gruppa som talte for angrep på TGV var en britisk «Spy Cops»-politiprovokatør, Mark Kennedy.
I skrivende stund er det fortsatt uklart hva som fant sted i disse brannene – inkludert hvordan en liten «ultravenstre»-organisasjon uoppdaget kunne ha forberedt et koordinert, landsdekkende angrep på SNCF midt under den massive OL-mobiliseringen av politi og etterretningsbyråer. Men dersom tidligere «modus operandi» av planlagte angrep på TGV skulle bli tatt som en guide, ville de indikere at brannene var en statsprovokasjon.
Innen ettermiddagen kom topptjenestepersoner og media internasjonalt med totalt ubegrunnede beskyldninger om at store verdensmakter som NATO har målrettet for krig, hadde satt brannene. Der det israelske regimet fører kampanje for krig med Iran hevdet den israelske utenriksministeren Israel Katz, uten å framlegge noe bevis, at TGV-signalbrannene var «planlagt og utført under påvirkning av Irans akse av ondskap».
Den britiske avisa Guardian pekte mot Russland, og skrev: «Sikkerhetstjenester over hele Europa har lenge vært på vakt mot russisk sabotasje etter angivelig russisk involvering i en brannstiftelse øst i London.» Den refererte til Jean Gliniasty, tidligere fransk ambassadør til Russland, som sa: «Vi er åpenbart i en konfliktsituasjon med Russland, og Russland kommer åpenbart ikke til å gjøre noe, og det er en underdrivelse, for å hjelpe disse olympiske lekene til å bli en suksess.»
Fredag kveld følte fungerende fransk statsminister Gabriel Attal seg tvunget til å be media om å være «forsiktige» i deres kommentarer om TGV-brannene.
Uansett hva som framkommer om brannene, én ting er sikkert. Macrons forhåpninger for OL – at de, som Le Monde skrev, vil «åpne en pause der følelsen av nasjonal stolthet vil overvinne politiske splittelser» – vil bli skuffet. Den franske styringsklassen bygger en fascistisk politistat på grunn av den dypt forankrede konflikten mellom arbeiderklassen og imperialisme, som er satt til å eksplodere før heller enn seinere.