Presserapporter avslørte denne uka at president Emmanuel Macron forbereder å danne en høyreorientert regjering, og tråkker på resultatene av 7. juli-valget. Jean-Luc Mélenchons Ny folkefront (NFP) vant valget midt i ei bølge av opposisjon mot Macrons politiske orienteringer og mot ytre høyre-partiet Nasjonal samling, Rassemblement national (RN). Macron vurderer imidlertid likevel å utpeke den høyreorienterte politikeren Xavier Bertrand til statsminister.
Le Figaro rapporterte i går at Macron har diskutert Bertrand, en tidligere helse- og arbeidsminister under tidligere høyreorienterte regjeringer, som et mulig statsministervalg med nære medarbeidere sendt av Bertrand. «Hvordan er han?» spurte Macron dem. De svarte: «Han er klar til å ta utfordringen. Han er beredt.»
Disse planene utgjør en konspirasjon mot folket og, framfor alt, mot arbeiderklassen. De diskuteres bak massenes rygg, med media nesten fullstendig fokusert på OL i Paris, på høyden av den franske sommerferien. Men selv etter at Macrons parti ble redusert til et lite mindretall i Nasjonalforsamlingen og hans politikk ble avvist av et overveldende flertall av det franske folk, er det trekk på gang for å utnevne en regjering basert på de samme kreftene som før 7. juli-valget.
Den viktigste tilretteleggeren for denne konspirasjonen er imidlertid Jean-Luc Mélenchon og valgkoalisjonen Den nye folkefronten, Nouveau Front populaire (NFP). NFP holder den største enkeltblokka av stemmer i Nasjonalforsamlingen, etter å ha fått hovedtyngden av den urbane arbeiderklassens stemmer i valgene for president i 2022 og for parlamentet i 2024. Likevel har NFP vist seg fullstendig ute av stand til og uvillig til å oppfordre sine millioner av arbeiderklassevelgere til å mobilisere og streike for å få ned Macrons høyreorienterte konspirasjon.
NFP har i stedet vist seg å være fullstendig uten ryggrad, ute av stand til å reise seg til noen som helst handling mot Macrons reaksjonære manøvrer. Mélenchon har ikke utstedt en eneste tweet eller uttalelse på hans blogg siden juli. NFP har overlatt oppgaven med å kritisere Macrons manøvre med Bertrand til den politiske ikke-entiteten koalisjonen enstemmig valgte som sitt forslag til Macron for statsministerposten, den obskure 37-år-gamle finansdepartementbyråkraten Lucie Castets.
Ved dermed å forlate det politiske feltet, legger NFP veien åpen for Macron til å konspirere om installeringen av det som ville være en illegitim, voldelig høyreorientert regjering. Bertrand, en tidligere arbeidsminister under den høyreorienterte presidenten Nicolas Sarkozy, ville forfølge en agenda for sparepolitikk, politistatsrepresjon og angrep på immigranter, mens Macron opprettholder deltakelsen i NATOs kriger internasjonalt. Der avisa rapporterer om Bertrands forsøk på å markedsføre seg som en mulig statsminister i hans bakkanalsamtaler med Macron skriver Le Figaro:
[Han] påminner at nedstengingen av «Jungelen» [immigrantleiren] i Calais i 2016 fant sted mens han var president i regionen, og samarbeidet med innenriksminister Bernard Cazeneuve (Sosialistpartiet). Det samme gjorde avskjæringen av statskontrakter med den muslimske videregående skolen i Averroès. Dette viser at han ikke promoterer en «svak konsensus» på anliggender om militær-politi. Han knytter nå mange kontakter til høyre og venstre, blant næringslivskretser og i fagforeningene.
Macron og Bertrand forventer helt klart at de kan basere seg på støtten fra deler av NFP for å implementere en høyreorientert agenda. Sammen har de to partiene bare 146 av Nasjonalforsamlingens 577 seter, godt under de 289 som trengs for et flertall. Og derfor er Bertrand nå i samtaler ikke bare med fagforeningsbyråkratiene, som støttet NFP i valgene, men også partier som sluttet seg til Mélenchon i NFP – som det borgerlige Sosialistpartiet (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF), og partiet De grønne.
NFPs manglende ryggrad avslører den gjennomgående småborgerlige karakteren til Mélenchon og hans parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), den ledende kraften i NFP-koalisjonen. I tillegg til NFP er det dessuten et helt sjikt av middelklasse-etterkommere av renegater fra trotskisme som Arbeiderkamp, Lutte ouvrière (LO), eller morenoist-tendensen Révolution permanente (RP), som promoterte NFP som en vei fram for arbeidere, som også står avslørt.
Macron, «de rikes president», er foraktet for å regjere mot folket, fordi han håndhever politiske orienteringer som forlanges av finanskapitalen, men avvises av den internasjonale arbeiderklassen. Svimlende 91 prosent av amerikanerne og 89 prosent av vesteuropeerne er imot å sende NATO-tropper til Ukraina for å føre krig mot Russland som truer med å eskalere til en atomkrig. Tilsvarende opponerer 91 prosent av det franske folket mot pensjonskuttene Macron innførte per dekret i fjor uten avstemming, i møte med masseprotester og streiker, for å finansiere krigen.
Resultatet av 7. juli-avstemmingen avslørte utbredt opposisjon i Frankrike mot den fremmedfiendtlige, antimuslimske og antiimmigrantpolitikken til både nyfascistpartiet RN og Macron, så vel som dypt forankret opposisjon mot det israelske regimets genocid i Gaza. NFP misaktet imidlertid denne politiske muligheten, der den raskt dannet en valgallianse.
NFP og dens satellitter representerer ikke arbeiderklassen, men – i likhet med allierte partier over hele Europa, som Syriza i Hellas, Podemos i Spania eller Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland – velstående sjikt av middelklassen fra akademia, fagforeningsbyråkratiet og politikk-medie etablissement. Bundet til den kapitalistiske statsmaskina og styringsklassen, forfølger de pragmatiske manøvrer innenfor et nasjonalt rammeverk, basert på kjønns- og raseidentitetspolitikk.
NFP kan ikke sette seg i spissen for den overveldende arbeiderklasseopposisjonen mot Macron, fordi det raskt ville føre dem mye lenger til venstre enn de er villige til å gå. NFP-valgprogrammet som LFI ble enige om med PS, kalte faktisk for å sende franske tropper som «fredsvoktere» til Ukraina og for å styrke fransk etterretning og militærpoliti internt. NFP frykter derfor en bevegelse i arbeiderklassen mot Macron som også ville være rettet mot koalisjonens egen politikk.
I stedet promoterer Castets seg selv basert på hennes seksuelle legning. Denne uka ga hun et intervju til livsstilsmagasinet Paris Match som avslørte at hun, i tillegg til å være en «parisisk teknokrat med tilsyn for betjeningen av hovedstadens gjeld på € 8 milliarder», også er lesbisk med ei kone og barn. Hun kommenterte: «Jeg vil gjerne si hvem jeg er.»
Det avgjørende spørsmålet i den politiske identiteten til NFP er imidlertid at den motsetter seg sosialisme og blokkerer for konstruksjonen av en bevegelse i den internasjonale arbeiderklassen mot krig, genocid og kapitalisme. Det brennende spørsmålet arbeidere og ungdommen står overfor er hvilke politiske konklusjoner å trekke fra avsløringen av dens kontrarevolusjonære rolle.
En eksplosiv konfrontasjon vil oppstå mellom arbeiderklassen og den regjeringen som til slutt oppstår etter 7. juli-valget. Arbeidere kan imidlertid ikke føre denne kampen under kontrollen av nasjonale fagforeningsbyråkratier knyttet til NFP. Det krever å bygge uavhengige kamporganisasjoner på arbeidsplasser, skoler og i arbeiderklasseområder som kan mobilisere den enorme sosiale opposisjonen blant arbeidere og knytte den til utviklende kamper ført av deres klassebrødre og -søstre rundt om i verden.
Uatskillelig fra dette er kampen for å bygge et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen for å knuse den politiske hindringen reist av de stalinistiske, sosialdemokratiske og populistiske kreftene i NFP. Bare ett parti advarte om den reaksjonære rollen til Mélenchon og NFP. Dette partiet, som må bygges i dag, er Parti de l’égalité socialiste, den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – verdens trotskistbevegelse.