WSWS snakket nylig med Semyon [1], som flyktet til Tyskland ved utbruddet av krigen i Ukraina og nå studerer og arbeider i Tyskland. På grunn av tyske myndigheters nylige nekting av å forlenge flyktningers oppholdsdokumenter frykter Semyon – som tusenvis av andre ukrainske flyktninger – å bli sendt tilbake og bli brukt som kanonfôr i krigen mot Russland.

* * *

De tre første månedene etter at jeg ankom sentralstasjonen, vi ble kun støttet av frivillige organisasjoner. Noen frivillige stilte til og med deler av deres leilighet til disposisjon for oss for ei kort stund. Staten støttet oss knapt til å begynne med. I begynnelsen hadde ingen, verken myndighetene, hjelpeorganisasjonene eller ukrainerne noen anelse om hva vi kunne forvente oss her, eller hva vi var ment å gjøre.

Etter noen uker snudde den byråkratiske mekanismen rundt og tillot oss nesten stilltiende å søke om seksjon 24 [2] – forvirringen om dette forsvant først etter rundt to måneder. De fleste av oss har måttet lære mye om tysk byråkrati og velferdssystemet her: Det er forvirrende, langsomt og knapt finansiert. Forklaringer om hvordan byråkratiet fungerer kommer hovedsakelig enten fra frivillige hjelpeorganisasjoner eller fra oss ukrainere selv.

Innkvarteringene for flyktende ukrainere var omtrent like i alle tilfeller – uavhengig om hvorvidt de var finansierte og satt opp av frivillige eller av staten. Når jeg husker maten i disse krisesentrene, det jeg minnes er epler og pølser. Sovesalene hadde, selvfølgelig, gardiner i stedet for dører, og i vårt tilfelle bare gardiner i stedet for vegger.

Den tyske styringsklassen snakker ofte om «ukrainernes kamp», men arbeiderklassen i Ukraina vil ikke ha en krig mot Russland i det hele tatt. I virkeligheten bryr den tyske regjeringen seg ingenting om ukrainske flyktninger. Den bryr seg bare om sine imperialistinteresser og interessene til sine partnere – for eksempel USA, som har provosert fram denne krigen siden 2014. De som virkelig brydde seg om ukrainerne var arbeiderne.

Jeg er derfor ikke særlig overrasket over at flere og flere politikere nå krever at ukrainske flyktninger sendes tilbake til fronten. Media, regjeringen og hele styringsklassen har aldri ansett den tidlige tilbakeføringe til Ukraina som farlig. De hevder det er «rimelig» for flyktninger å reise til Ukraina og oppfylle deres obligatoriske militærtjeneste.

Den ukrainske regjeringen har ikke nok menneskelig materiale til å slakte for øyeblikket. Selv i de «trygge» sonene er liv egentlig ikke mulig. Det er ofte ikke strøm og økonomien er ødelagt. Jeg spør meg selv hele tiden hvordan ukrainerne som lever der klarer seg.

Imidlertid, dersom du drar tilbake til ukrainsk grunn som en ukrainsk mann, da har du ikke lov til å forlate igjen – ikke med mindre du er mindreårig. Selv i så fall blir ting stadig farligere: til og med 16- og 17-åringer blir nå innkalt. Selv om du reiser tilbake til Ukraina bare for én dag, er det i 90 prosent av tilfellene ikke mulig å forlate landet igjen.

Det er bare mulig hvis du er en millionær, men ikke for vanlige arbeidere. Folk blir behandlet forskjellig. De som er i stand til det kan ganske enkelt overlevere en bestikkelse for å kunne forlate Ukraina. Jeg har hørt fra mine bekjente at det ikke lenger er mulig å forlate Ukraina uten å risikere ditt liv.

Faktisk er Ukraina, som alle stater av den tidligere Sovjetunionen, kjent for deres korrupsjon. Enhver lov kan omgås hvis det flyter nok penger. De fleste arbeidere har imidlertid ikke nok penger til å gjøre det, på grunn av sultelønningene.

Som i alle andre land er det en styringsklasse i Ukraina som tjener på krigen. Millionærer og oligarker er dypt integrert inn i statsapparatet. Selvfølgelig bruker de forskjellig retorikk for å få arbeiderklassen til å tro at de er «folkets tjenere». Det faktum at dette er et kapitalistoligarki – og ikke et demokrati – er imidlertid vanlig kjent blant ukrainske arbeidere.

Motstanden mot dette er selvfølgelig under utvikling, men det er motstand under betingelser av diktatur. For eksempel, Bogdan Syrotiuk ble fengslet på grunn av hans politiske forståelse og sosialistiske bevissthet. De kriminelle metodene som brukes av SBU [Ukrainas innenlandske etterretningstjeneste] og andre styrker er ikke lenger skjulte. Det kan være uvanlig at folk i Vesten ser at slike politistatlige tiltak blir iverksatt, men for ukrainere og russere er det en del av hverdagen.

Alle statsorganer er korrupte. Dette har vært kjent siden oppløsingen av Sovjetunionen av den stalinistiske regjeringen. Oligarkiet og staten kontrollerer nå på en eller annen måte alle selskaper som fortsatt er i Ukraina.

Situasjonen blir stadig mer fascistisk. Ukrainsk nasjonalisme er i ferd med å bli en statsideologi. Stephan Bandera er blitt utropt til en helt og nasjonale monumenter har blitt reist til hans ære. Ukrainske nasjonalistiske paramilitære divisjoner blir integrert inn i staten. Det kan sies at Ukraina er i ferd med å bli et komplett nazidiktatur.

Det har imidlertid i årevis vært få jobbmuligheter for arbeidere; arbeiderklassen har alltid vært i en svært vanskelig situasjon. Selv før krigen var ikke forholdene humane, og lønningene var svært lave.

Krigen og fascismen gjorde det enda verre, selv om jeg nesten ikke kan forestille meg hvordan det kunne bli verre. Offentlige institusjoner er knapt finansiert i det hele tatt.

Demokratiske rettigheter og streikeretten ble fullstendig avskaffet. Selv før krigen var ikke streiker vel ansett, da politiet og staten alltid har tatt side for arbeidsgiverne. Da krigen startet og den ukrainske nasjonalismen steg, ble dette så mye verre at det nå er umulig å utøve demokratiske rettigheter.

I 2014 fant det sted et kupp av ukrainske nasjonaliststyrker, og ukrainsk nasjonalisme erklærte seg som fiender av russerne fra starten av. Dette var i stor grad en statsideologi allerede i 2014. Dette har forsterket seg med krigen.

Russisk blir fordømt som fiendens språk. Alt som har med Sovjetunionen å gjøre er også kriminalisert: Monumenter blir ødelagt og gater får nytt navn. Samholdet mellom folkene som fortsatt eksisterte i Sovjetunionen blir ødelagt av både ukrainsk og russisk nasjonalisme.

Arrestasjonen av Bogdan Syrotiuk er dypt uberettiget og trist. Vi må slåss mot det. Trotskisme har erklært krig mot krig, politistaten og sosial ulikhet. Bogdan ble arrestert fordi han kjempet politisk mot alt dette. Disse politistatstendensene vil intensiveres etter hvert som krigen utvikler seg, til det ikke er noe igjen av demokratiske rettigheter.

Men, det trenger selvfølgelig ikke være sånn. Ved hjelp av den internasjonale arbeiderklassen kan den ukrainske arbeiderklassen ta opp kampen mot det. Vi må ikke akseptere at sosialistiske tenkere og politiske aktivister blir arrestert på grunn av deres overbevisning og konsekvente politiske arbeid. Slike politistatstiltak pågår også i andre land, for eksempel mot Gaza-demonstranter. Streiker og enhver demokratisk rettighet blir også krenket.

Vi må også slåss mot framveksten av AfD (Alternative für Deutschland). Partiet blir promotert av den tyske regjeringen med dets hat mot arbeidere og immigranter. Dersom vi bygger en internasjonal arbeideres bevegelse, da kan vi ikke bare frigjøre Bogdan Syrotjuk, men også forsvare våre egne demokratiske rettigheter.

Målet med bevegelsen må være at arbeiderklassen tar makten. Styringsklassen ønsker ikke og vil ikke avslutte krigen. Den ønsker ikke og vil ikke avskaffe politistaten.

Vi må forlange en umiddelbar slutt på krigen i Ukraina, Gaza og over hele verden. Vi trenger lønnsøkninger for alle. Men for å innse dette, arbeiderklassen vil uunngåelig bli drevet til å ta makten. Det er den eneste progressive kraften i samfunnet. Den må reversere alle disse fengslingene, og bare den kan løse verdens problemer.

Sozialistische Gleichheitspartei [Socialist Equality Party] og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale vil lede denne bevegelsen. De presenterer en marxistisk, trotskistisk forståelse av begivenhetene, og de vil etter min mening bygge og lede denne internasjonale arbeiderbevegelsen.

* * *

[1] Semyon er ikke hans virkelige navn. For å ivareta hans sikkerhet vil ingen ytterligere personlig informasjon bli publisert.

[2] Sekjon 24 i Oppholdsloven (AufenthG), som besørger midlertidig beskyttelse, er basert på en EU-beslutning og ble nylig forlenget til 4. mars 2025.