Onsdag kveld så en uttømming av opposisjon i Storbritannia til over ei uke med ytre høyre-ledede opptøyer og pogromtype angrep på asylsøkere, muslimer og svarte arbeidere.

På sosiale medier ble 7. august annonsert som en kveld da fascister skulle målrette immigrasjons- og asyltjenester og immigrasjonsadvokater over hele England. Men disse planene ble møtt av en mobilisering av titusenvis av antifascistdemonstranter som møtte noen få kjeltringer, eller ingen.

I Bristol mobiliserte syv tusen, i London 5 000 og 3 000 henholdsvis i Walthamstow og Finchley, i Brighton 2 000, i Liverpool 1 500, i Newcastle 3 000, i Sheffield 1 500, i Birmingham 1 000 og flere hundre i mange landsbyer og mindre byer.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Grupper av arbeidere, deriblant brannbekjempere, jernbanearbeidere og offentlig ansatte, var involvert. Oppmøtet var spontant, en skarp tilbakevising av atmosfæren generert av media som framstilte det ytre høyres antimigrant, antimuslimske retorikk som en refleksjon av den folkelige offentlige opinion, selv mens de fordømte at de tydde til vold, brannstiftelse og plyndring.

Mobiliseringen fungerte også som en delvis avsløring av Labour-statsminister sir Keir Starmers insistering på at lov-og-orden og styrkingen av politiet er måten å bekjempe det ytre høyre. Onsdag så politiet beskytte fascistene for å opprettholde deres rett til å «protestere», ellers ville de blitt summarisk håndtert.

Likevel, det er essensielt viktig at millioner av arbeidere og ungdom ikke blir forledet til å tro at et så essensielt forsvar av migranter og asiatiske og svarte lokalsamfunn er nok til å slå tilbake ytre høyre-faren.

Socialist Equality Partys 4. august-uttalelse, «Storbritannias ytre høyre-opptøyer: Klasseanliggendene», forklarer at «Veksten av høyreekstreme fascisttendenser er et konsentrert uttrykk for imperialistpolitikk og kapitalistisk forfall.»

Overalt, deriblant i USA, Frankrike, Tyskland og Italia, promoterer styringseliter ekstrem nasjonalisme og fremmedfrykt for å avlede eksplosive sosiale spenninger i en høyreorientert antiimmigrant retning, for å videreføre imperialistiske rovkriger og for å forfølge krig mot arbeiderklassens demokratiske og sosiale rettigheter.

De er resultatet av styringsklassens nakne vending til militarisme, krig og innstramminger.

Og i Storbritannia er det Labour-regjeringen som leder an i denne utviklingen med å promotere nasjonalisme, støtte krig mot Russland i Ukraina, genocid i Gaza, pålegge fortsatte innstramminger og å love å samle opp og deportere «illegale» immigranter.

Gitt denne regjeringens karakter vil dens annonserte lov-og-orden-tiltak for å bekjempe det ytre høyre, inkludert en nasjonal politienhet «for å takle voldelig uorden», uunngåelig bli brukt mot arbeiderklassen og venstresiden for å pålegge agendaen for krig og innstramminger som forlanges av big business.

SEP insisterte at det ikke kan bli noen vellykket kamp mot ytre høyre-faren som ikke baserer seg på kampen for å mobilisere hele arbeiderklassen mot den regjerende kapitalistklassen og dens Labour-regjerings agenda for krig og innstramminger. Bare et slikt sosialistisk kampprogram kan kutte over skillelinjene blant arbeidere som systematisk dyrkes av den politiske eliten og media og kutte grunnen vekk fra under det ytre høyre.

Stand Up To Racism’s «Unity Statement» [‹Enhetserklæring›]

En slik politisk vending avhenger av at arbeidere og unge mennesker avviser programmet fremmet av dem som kalte for onsdagens protester, Stand Up To Racism (SUTR). Deres «Enhetserklæring» opprinnelig med tittelen «Si nei til Tommy Robinson og det ytre høyre» og siden endret til «Stopp det ytre høyre: Forening mot rasisme, islamofobi og antisemittisme», fremmer en oppfordring fra «antirasismeaktivister, parlamentsmedlemmer og fagforeningsledere» for «aksjon mot det ytre høyre og rasisme».

Men det politiske perspektivet som fremmes av SUTR for å bringe denne alliansen sammen, forhindrer enhver handling mot rotårsakene til det ytre høyre.

Uttalelsen snakker om hvordan «rasisme og islamofobi i Parlamentet fører til rasisme og islamofobi på gatene». Men denne observasjonen er kun gjort angående Nigel Farages parti Reform UK og ett enkelt Tory-parlamentsmedlem, Suella Braverman. Bortsett fra disse kreftene og fascisthøyre, ledet av Tommy Robinson, er SUTR-oppfordringen at «alle anstendige mennesker» i Storbritannia skal samles «i en forent massebevegelse mektig nok til å drive fascistene tilbake».

Underskriverne inkluderer genuint bekymrede artister og andre med en historikk for å opponere mot rasisme. Men SUTRs kjerne består av tre grupper:

• Representanter for Storbritannias pseudo-venstre og stalinistgrupper, deriblant Socialist Workers Party-medlem Weyman Bennett – med-innkaller til Stand Up To Racism – Lindsey German fra Stop the War Coalition, Kate Hudson fra Campaign for Nuclear Disarmament og Ben Chacko, redaktør av stalinistavisa Morning Star.

• Ei gruppe av 15 Labour-MP-er, tidligere og nå utviste partileder Jeremy Corbyn og hans fire allierte Uavhengige, valgt på en antiGaza-genocidplattform, to medlemmer av det skotske parlamentet, inkludert tidligere Scottish National Party-leder Humza Yousaf, og noen få lords.

• Fagforeningsbyråkrater, deriblant 10 generalsekretærer, som Sharon Graham fra Unite, Daniel Kebede fra National Education Union, Mick Lynch fra Rail, Maritime and Transport union, Mick Whelan, fra lokførerfagforeningen ASLEF, og Matt Wrack fra Fire Brigades Union, og i tillegg to fagforeningspresidenter.

Utelukket av en slik allianse er enhver kamp for å forene alle arbeidere, briter og immigranter, i en kamp mot det kapitalistiske profittsystemet, som er rotårsaken til nasjonalisme og xenofobi.

Det kan heller ikke bli noen oppfordring til et politisk oppgjør med Starmers Labour-regjering, eller en advarsel om at dens innføring av repressive tiltak bare styrker statsapparatet som den i siste instans må basere seg på for utøve politifunksjonen mot stigende misnøye i arbeiderklassen.

Pseudo-venstre-forkjemperne for denne alliansen er meget vel inneforstått med det.

SWPs Socialist Worker, for eksempel, advarte den 5. august at «Labour bruker fascistvold i et forsøk på å legitimere de nåværende repressive antiprotestfullmaktene og for å oppfordre til flere av dem... Og de fleste fagforeningsledere og Labour-MP-er vil gå med på det.» En artikkel fra 6. august, «Rasistisk retorikk fra toppen gir næring til fascismen på gatene», grupperte Tory-leder Rishi Sunak sammen med Labour Party-innenriksminister Yvette Cooper, Labour-MP for Tamworth Sarah Edwards, som forfektere for antimuslimske tiltak.

Men SWP og partiet viktigste avsplitting Counterfire er tidligere mestere i å komme med ortodokse uttalelser for å skjule politisk praksis som underordner arbeiderklassen under Labour Party og fagforeningsbyråkratiet.

Anti-Nazi League, Unite Against Fascism og Stand Up To Racism

Prominente på lista over de som støtter Enhetserklæringen er de doble signaturene til lord Peter Hain og Paul Holborrow, identifiserte som grunnleggerne av Anti-Nazi League (ANL). Holborrow er medlem av SWP, og Hain en tidligere antifascist-aktivist som begynte hans politiske virke som Young Liberal og byråkrat i fagforeningen Communication Workers Union, og seinere ble et ledende medlem av New Labour-regjeringene til Tony Blair og deretter Gordon Brown.

ANL ble dannet i november 1977, med støtte fra noen fagforeninger og Labour-MP-er, deriblant Neil Kinnock – seinere for å bli leder av Labour Party, og beryktet for hans angrep på gruvearbeiderstreiken i 1984 og 1985.

ANL ble opprettet på et tidspunkt da arbeiderklassen var i direkte konflikt med Labour-regjeringen til James Callaghan, som innførte Det internasjonale pengefondets dikterte innstrammingstiltak som inkluderte lønnsnedskjæringer. Dette kulminerte i Misnøyens vinter i 1978/1979, hvor nesten 30 millioner arbeidsdager gikk tapt da 4,6 millioner arbeidere gikk til streikeaksjoner. Streikebevegelsen plasserte partiets nominelle «venstre» under søkelyset, deriblant ministeren for energi, Tony Benn, som skrev i hans dagbok at «det er ingen tvil om at jeg er kompromittert opp til skaftet ved å forbli i denne blodig forferdelige regjeringen.»

Under disse betingelsene ble ANL dannet ett år etter at 500 National Front (NF) medlemmer hadde blitt møtt og angrepet av tusenvis av demonstranter i Lewisham, London, som deretter utkjempet kamper med 5 000 politibetjenter som førte til 214 arrestasjoner og over 100 skadde. Ved å kapitalisere på økende fiendtlighet til NF, bekjente ANL som deres mål, som oppsummert av Holborrow, å «forene alle som opponerer mot nazistene», og dermed fokusere arbeidere og unge mennesker på en kamp mot NF på et perspektiv som ikke er annerledes enn det som nå fremmes som en «Enhets»-plattform, og som også ga Labour et politisk amnesti.

ANL avledet arbeidere inn i fysiske konflikter med NF med det uttalte formålet, som uttrykt av SWP, «gjennom konfrontasjon å splitte av den harde kjernen av nazi-lederskapet fra den breiere rasistiske periferien, for å presse bevegelsen tilbake». For det meste var disse konfliktene med politiet og ikke med fascistene, deriblant den 29. april 1979, da læreren Blair Peach – et SWP-medlem – ble drept av politiets spesialpatruljegruppe under en antifascist-protest i Southall, som også så sangeren Clarence Baker fra reggaebandet Misty in Roots etterlatt i koma i fem måneder.

Fire dager seinere ble NF knust i parlamentsvalget tvunget på Callaghan, der partiets 303 kandidater alle mistet deres innskudd og partiet sikret seg bare 0,6 prosent av stemmene. Men det valget brakte Margaret Thatchers Conservative-regjering til makten, som skulle lansere en uforlignelig politisk offensiv som dreiv millioner ut i arbeidsledighet og innledet en historisk nedgang for arbeiderklassens sosiale stilling helt fram til i dag.

Langt fra å splitte den harde kjernen av nazistene fra «den breiere rasistiske periferien» vant Thatcher makten i stor grad ved å erobre NFs støttebase med hennes erklæring før valget om at Storbritannia ble «oversvømt av mennesker med en annen kultur».

Dette perspektivet om å isolere det ytre høyre fra det «akseptable» hovedstrømshøyre er fortsatt et erklært mål for SWP, nå framsatt som å forhindre en allianse mellom Robinsons kjeltringer og Nigel Farages parti Reform UK.

Den politiske bistanden gitt av ANL til Labour- og fagforeningsbyråkratiet gikk ikke uten å bemerkes. I 2003 ble Unite Against Fascism (UAF) opprettet av fagforbundet Trades Union Congress (TUC), og Weyman Bennett fra SWP ble en av organisasjonens offiserer. UAF ble i 2013 erstattet av Stand Up To Racism (SUTR).

SUTR har alltid vært tiltrodd å tilby politikere som ønsker å posere som «progressive» en plattform. Dette inkluderte David Cameron, som var en grunnleggende undertegner av UAF i 2003, før han to år seinere ble Tory-partiets leder og i 2010 ble statsminister for en koalisjon av De konservative og Liberaldemokratene, som innførte «en innstrammingenes tidsalder».

Under Jeremy Corbyns ledelse av Labour Party i 2018, da han var opptatt med å kapitulere på alle fronter for partiets blairist-høyre, deriblant å støtte immigrasjonskontroller, arrangerte SUTR et stevne som opponerte mot Tommy Robinson og innstendig oppfordret Corbyn til å bruke kampanjen som et virkemiddel til å bygge «enhet».

Trotskisme og kampen mot fascisme

At SWP anvender språk assosiert til kampen Leo Trotskij førte på 1930-tallet for å mobilisere arbeiderklassen mot framveksten av fascisme i Tyskland, er et bedrageri.

Trotskij reiste kravet om en samlet front imot posisjonen inntatt av Det tyske kommunistpartiet (DKP), under partiets stalinistiske lederskap, som avviste felles handling med sosialdemokratene (SPD), som de fordømte som «sosialfascister».

Rettet til partier med en massebase i arbeiderklassen som bekjente seg til sosialisme var målet for Trotskijs enhetsfront å bryte innflytelsen til de sosialdemokratiske lederne som millioner av arbeidere fortsatte å støtte. Trotskij sloss for at Det tyske kommunistpartiet skulle foreslå en enhetsfront med Det sosialdemokratiske partiet for å organisere felles aksjon mot nazistene og til forsvar for arbeidernes organisasjoner.

Det ville gjøre det mulig for Det tyske kommunistpartiet å ta ledelsen i å forene arbeiderklassen og enten avsløre sosialdemokratiet for å nekte å mønstre felles defensiv aksjon mot klassefienden, eller å bevise det revolusjonære partiets overlegenheten for lederskap i slike massekamper.

Han insisterte imidlertid på at det var utillatelig å underordne de revolusjonære innen en samlet front til det reformistiske byråkratiet, eller å skjule de programmatiske forskjellene.

SWPs praksis er det motsatte av et slikt revolusjonært perspektiv, dedikert ikke til den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen under et revolusjonært lederskap, men til å underordne arbeiderklassen inn i en generell protestbevegelse som bruker sin «inkluderende» karakter til å sette en håndfull labourister og fagforeningsbyråkrater i forgrunnen. Denne bevegelsens sentrale oppgave er å forsvare en Labour-regjering som ikke under noen omstendighet vil støtte antifascistprotester, og som ingen forventer skal gjøre det.

Framfor alt er SWP motstandere av enhver genuin kamp mot fagforeningsbyråkratiet. Socialist Worker skrev den 7. august om hvordan «De ynkelige metodene til fagforeningsledere og Labour-MP-er ikke vil stå seg i møte med et samfunn med massemotgang og fattigdom, følelsen av ingen framtid, krig, miljøkollaps og undertrykking.» Men partiets eneste appell, rettet til fagforeningslederne, var: «Burde det ikke bli oppfordret til arbeidsstanser, selv for en halvtime, for å banke hjem faren og organisere motstand» og «Det må nå i det minste bli et klart krav om total støtte og mobilisering for enhver motprotest mot det ytre høyre.»

Denne invitasjonen har nå blitt formelt akseptert av de forskjellige generalsekretærene og presidentene som har godkjent SUTRs «Enhetserklæring», i trygg forvisning om at den forplikter dem til ingenting og ikke vil forstyrre deres bedagelige relasjon til Labour-regjeringen. Tvert imot, deres godkjenning besørger dem ikke bare et politisk dekke, men den tildelte rollen å utøve politifunksjonen av opposisjonen mot det ytre høyre, og å isolere Labour-regjeringen fra voksende sosial og politisk misnøye.

SEP gjentar den sentrale advarselen i vår 4. august-uttalelse:

SWP og lignende organisasjoner representerer den velstående middelklassens interesser, orientert mot og tilknyttet Labour Party og fagforeningsbyråkratiet. De er eksperter på politisk bedrag, rettet mot arbeiderklassens politiske uavhengighet.

Det siste tiåret har vært vitne til en markant forflytting av masser av arbeidere og ungdommer til venstre, inkludert masseprotestene mot Gaza-genocidet, streikebølga i 2022–2023 og bevegelsen bak Corbyn. Men akilleshælen har hver gang vært arbeiderklassens politiske underordning under Labour Party, som har blokkert kampen for sosialisme. Heri ligger kilden til det ytre høyres styrke.

De arbeiderne og ungdommene som forstår disse farene og søker en politisk vei framover må vende seg til SEP. Vi og våre søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) står for utviklingen av en internasjonal antikrigsbevegelse, som forener alle deler av arbeiderklassen mot krig, innstramminger og fascisme, mot kapitalisme og for sosialisme.