For 50 år siden i dag trakk den republikanske presidenten Richard Nixon seg fra embetsvervet, der Watergate-skandalen fullstendig hadde undergravd hans administrasjons levedyktighet. Den siste dråpen var utgivelsen av båndopptak av samtaler i Det hvite hus der Nixon kunne høres fortelle hans topprådgivere om å få CIA til å blokkere en FBI-etterforsking av Watergate-innbruddet ved feilaktig å hevde bekymring for «nasjonal sikkerhet».
Innbruddet i hovedkvarteret til Den demokratiske nasjonalkomitéen i Watergate-komplekset i Washington D.C. fant sted den 17. juni 1972, da Nixon stilte til gjenvalg mot den demokratiske presidentkandidaten, senator George McGovern. De fem innbruddstyvene, alle tidligere CIA-ansatte, arbeidet nå for Nixons gjenvalgskampanje. De ble sendt ut på deres oppdrag for etterretningsinnhenting av to tjenestemenn i Det hvite hus, E. Howard Hunt og G. Gordon Liddy, som hadde blitt ansatt av Nixon for å gjennomføre hemmelige etterforskinger og utføre «skitne triks» mot hans kritikerne og politiske opponenter.
Etter Nixons gjenvalg med et valgskred begynte etterforskingen av Watergate-innbruddet å sirkle inn på Det hvite hus. Hunt, Liddy og de fem innbruddstyvene ble dømt og truet med lange fengselsstraffer. John Dean, juridisk rådgiver i Det hvite hus, begynte å samarbeide med etterforskingen. Nixons toppmedhjelpere H. R. Haldeman og John Ehrlichman trakk seg, sammen med justisminister Richard Kleindeinst.
Oppdagelsen at Nixon i all hemmelighet hadde fått installert et opptakssystem i Det ovale kontor som gjorde opptak av hans samtaler med hans medhjelpere, utløste en juridisk og politisk brannstorm. Da Watergate-spesialetterforsker Archibald Cox presset på for å få tilgang til båndopptakene sparket Nixon ham, og justisminister Eliot Richardson og hans visejustisminister, William Ruckelshaus, trakk seg i protest, i det som ble kjent som «lørdagskveldsmassakren».
Nixon ble tvunget til å utnevne en ny Watergate-spesialetterforsker, Leon Jaworski, som innhentet storjurytiltale mot syv tidligere topptjenestemenn i Nixon-administrasjonen på kriminelle anklager knyttet til innbruddet og tildekkingen, med Nixon selv navngitt som en «ikke-tiltalt medsammensvoren».
Til slutt, den 24. juli 1974, avgjorde en enstemmig amerikansk Høyesterett i saken United States vs. Nixon at presidentens hevdelse av «utøvende fullmakt» [‹executive privilege›] for å ivareta privatlivet relatert hans samtaler med toppmedhjelpere måtte vike for Watergate-spesialetterforskerens rett til å fortsette hans etterforsking. Rettsavgjørelsen ble raskt etterfulgt av at Husets justiskomité vedtok riksrettstiltale.
Da båndopptakene var utgitt besørget de fordømmende bevis på Nixons rolle i å regissere Watergate-tildekkingen. En delegasjon av topprepublikanere fra Kongressen besøkte Det hvite hus for å fortelle presidenten at han ville bli stilt for riksrett, bli dømt av Senatet og fjernet fra embetsvervet.
Natt til 8. august 1974 holdt Nixon en nasjonalt kringkastet fjernsynstale der han kunngjorde at han ville trekke seg, og dagen etter trakk han seg og ble etterfulgt av visepresident Gerald Ford.
Watergate-skandalen var i seg selv del av ei større, tiår-lang politisk krise i USA, som inkluderte attentatet på president John F. Kennedy i 1963, der rollen til byråer som CIA ble dekket over; massebevegelsen for borgerrettigheter i sør-statene, kombinert med urbane opprør av svarte arbeidere og ungdommer; masseprotestene mot Vietnamkrigen; og en kraftfull lønnsoffensiv fra den amerikanske arbeiderklassen.
Krisa nådde bristepunktet med de tumultuariske hendelsene i 1968 – Tet-offensiven i Vietnam, kunngjøringen fra president Lyndon Johnson at han ikke ville søke gjenvalg, attentatene på Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy, politivolden mot antikrigsdemonstranter utenfor Det demokratiske partiets landsmøte i Chicago, og til slutt valget av Nixon, som hevdet å ha en «hemmelig plan» for å avslutte krigen, men som faktisk fortsatte blodbadet i ytterligere fire år.
Gjennom hans første periode var Nixon og hans nærmeste samarbeidspartnere livredde for veksten av masseopposisjon hjemme, spesielt fra unge mennesker og arbeiderklassen. Etter at en antikrigsdemonstrasjon brakte en million mennesker til Washington i november 1969, fortalte daværende justisminister John Mitchell hans kone Martha at scenene i gatene var «som Den russiske revolusjonen» og at kritikerne av krigen var «verre enn kommunister».
Lignende frykt for en politisk omveltning nedenfra – ikke hans feige opponenter i Det demokratiske partiet – var roten til Nixons illegale handlinger i Watergate.
Gjennom hele Watergate-krisa publiserte Workers League, forløperen til Socialist Equality Party (USA), detaljerte rapporter om krisa og fremmet forlangendet om en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen for å tvinge Nixon ut av embetsvervet. Vi sa at arbeiderklassen ikke skulle la det amerikanske borgerskapet løse krisa gjennom metoder som beskyttet dets politiske monopol (topartisystemet) og kapitaliststatens undertrykkende institusjoner.
Etter at Ford tiltrådte og erklærte slutten på «vårt lange nasjonale mareritt», benådet han Nixon slik at det ikke skulle bli ytterligere avsløringer av hans forbrytelser. Representantene for big business i Det demokratiske og Det republikanske partiet og selskapsmediene trakk et lettelsens sukk. «Systemet fungerer», erklærte de.
Dette var for tidlig, for å si det mildt. Mens Watergate markerte den første virkelig betydningsfulle vendingen av en amerikansk president til kriminelle metoder for å undergrave fundamentale konstitusjonelle prosedyrer, skulle det ikke bli den siste. Drevet av ei stadig dypere økonomisk krise vendte den amerikanske styringsklassen seg kontinuerlig til voldelige og autoritære metoder for å angripe arbeiderklassen og true demokratiske rettigheter.
Demokratenes president Jimmy Carter forsøkte i 1978 å knuse kullgruvearbeidernes nasjonale streik med påkallingen av Taft-Hartley-loven. Han mislyktes, men hans handling beredte grunnen for Ronald Reagans masseoppsigelse av 11 000 streikende flygeledere, medlemmer av fagforeningen kjent som PATCO, i august 1981.
Utbruddet av Iran-Contra-skandalen i årene 1986 og 1987 impliserte direkte Reagans Hvite hus i en konspirasjon for å bryte en lov som forbød bistand til fascistdødsskvadronene «contras», som var engasjert i en terroristkrig mot den venstre-nasjonalistiske sandinistas-regjeringen i Nicaragua. Direktøren for denne operasjonen, oberstløytnant Oliver North, var også ansvarlig for å utarbeide hemmelige planer for å samle sammen politiske motstandere i tilfelle en fullskala krig i Mellom-Amerika. Heller enn å riksrettsstiltale eller straffeforfølge Reagan dekket demokratene i Kongressen over hans ansvar og de breiere implikasjonene av statskonspirasjonen mot demokratiske rettigheter.
Med valget av demokraten Bill Clinton i 1992 benyttet Det republikanske partiet seg av en spesialetterforsker, ikke for å etterforske forbrytelser, men for å fabrikkere bevis for å støtte et politisk kupp. En etterforsking av Whitewater, en mislykket eiendomsinvestering i Arkansas, ble til slutt forvandlet til en slesk etterforsking av Clintons privatliv, som kulminerte i hans riksrettstiltale i 1998.
Mens Senatet nektet å avsi en fellende dom satte riksrettssaken scenen for det stjålne valget i 2000, der Høyesterett stemte 5 mot 4 i saken Bush vs. Gore for å tildele George W. Bush presidentskapet ved å avslutte opptellingen av stemmesedler i Florida. Denne ekstraordinære rettsavgjørelsen ble ikke bestridt av Det demokratiske partiet.
Mange av argumentene og prosedyrene som ble brukt av republikanerne for å stjele valget, selv om de var begrenset til delstaten Florida, forutså metodene som ble brukt av Trump og Det republikanske partiet over hele landet i 2020. Høyesterettsdommer Antonin Scalia hevdet i saken Bush vs. Gore at ingenting i Konstitusjonen ga det amerikanske folket retten til å velge presidenten. Delstatenes lovgivende forsamlinger, hevdet han, hadde retten til å velge valgdelegatene som velger presidenten, uten hensyn til utfallet av befolkningens avstemming.
Med Trumps forsøkte kupp i 2020-2021 nådde den langvarige krisa i det amerikansk demokratiet et nytt og eksplosivt intensitetspunkt. Trump erklærte at han ikke ville respektere resultatene av valget med mindre de viste at han hadde vunnet.
Etter hans tap, med en brei margin på syv millioner stemmer, nektet han å vedgå det og forskanset seg på hans planer for å omvelte resultatet. Den 6. januar 2021 ansporet Trump et voldelig angrep av hans støttespillere på US Capitol, og forsøkte å blokkere Kongressens sertifisering av hans valgnederlag.
Hendelsene i 2024 markerer en ytterligere milepæl i sammenbruddet av det amerikanske demokratiet. Institusjonene som angivelig reddet landet i 1974 er nå innordnet med den vordende diktatoren. Det republikanske partiet, som i 1974 fortalte Nixon at det ikke var noen vei utenom, er i dag ikke annet enn et instrument for Trumps fascistkult.
Høyesterett, som stemte enstemmig mot en diktator-president i 1974, stemte 1. juli 6 mot 3 for å opprettholde Trumps påstander om immunitet mot eventuelle juridiske konsekvenser for hans handlinger. Domstolens flertall avgjorde at enhver ordre gitt av en president til hans underordnede i den utøvende greina – slike som instruksjonene Nixon ga til Haldeman, Ehrlichman og CIA i 1974 – formodentlig innebærer immunitet mot straffeforfølgelse. Da en dommer som meldte dissens observerte at en president med slike fullmakter ustraffet kunne beordre drap av en politisk rival eller begå et militærkupp, avviste flertallet hennes bekymring.
Høyesterettsdommer William Rehnquist, en hardnakket reaksjonær, meldte seg i 1974 inhabil fra 8-0-avgjørelsen i saken United States vs. Nixon, på grunn av hans rolle som en tidligere tjenestemann i Nixon-administrasjonen. I 2024 nektet Clarence Thomas og Samuel Alito å melde seg inhabile i pro-Trump-avstemmingen, selv om Thomas’ kone spilte en vesentlig rolle i 6. januar-kuppforsøket, mens Alito forberedte seg på å avgi en rettsavgjørelse som støttet kuppet i tilfelle det skulle lykkes.
Hva angår Det demokratiske partiet er dets prioritet å fortsette og eskalere USA-NATO-krigen med Russland i Ukraina, og å støtte Israels genocid i Gaza og forberede for krig med Iran, og å fortsette den amerikanske militæroppbyggingen i regionen Asia-Stillehavet mot Kina. Dette er drivkraften for alle partiets manøvrer i år, som nå kulminerer med at president Biden har trukket seg fra valget, eleveringen av visepresident Kamala Harris til presidentkandidat, og hennes valg av Minnesota-guvernør Tim Walz – en 24-år-lang militærveteran, og supporter av krigene i Ukraina og Gaza – som hennes visepresidentkandidat.
I hans første intervju siden han trakk seg som demokratenes nominerte sa president Biden til CBS denne uka at han «ikke er sikker i det hele tatt» på at det vil finne sted en fredelig maktoverføring i januar 2025 dersom Trump blir beseiret i valget i november. Trump selv har opprettholdt at han bare vil anerkjenne et resultat som er «rettferdig», det vil si, der han blir erklært vinneren.
Bidens uttalelse er både en innrømmelse av den politiske virkeligheten og en erklæring av politisk fallitt. I løpet av de tre årene som fulgte 6. januar-kuppet blokkerte Biden og demokratene enhver seriøs innsats for å stille Trump for retten for hans forbrytelser, der de anså som deres hovedprioriteter å bevare det kapitalistiske topartisystemet og å sikre republikanernes kollaborering i et tverrpolitisk program for krig mot Russland og Kina. Gjennom deres reaksjonære angrep på amerikanske arbeideres levestandarder, jobber og demokratiske rettigheter er de ansvarlige for gjenopplivingen av fascistdemagogens politiske stilling.
(For en mer detaljert gransking av disse hendelsene, se denne skribentens analyse fra 6. juni 2005: Watergate i historisk perspektiv: Hvorfor står dagens kriminelle Hvite hus ikke overfor en lignende utfordring?)