De nylige skogbrannene i Los Angeles har etterlatt et spor av ødeleggelser, redusert hele nabolag til aske og konsumert tusenvis av hektar. Over 15 000 boligstrukturer – deriblant boliger, skoler og bedrifter – ble ødelagt, med mange flere alvorlig skadet. Titusener ble tvunget til å evakuere på kort varsel der høye vinder og tørre betingelser næret infernoene. Dusinvis mistet livet, mange ble skadet, og den økonomiske kostnaden er anslått til hundrevis av milliarder.

Spørsmålet om gjenoppbygging er dypt politisk. Med investorer og aksjeselskaper som sirkler som gribber, er det sentrale spørsmålet: Hvem skal kontrollere gjenoppbyggingsprosessen – kapitalistklassen, drevet av profitt, eller arbeiderklassen, som handler i samfunnets interesser?

Forverrende klimaendringer – drevet av de samme selskapsinteressene som dikterer byutvikling – forverrer risikoer reist av skogbranner. Samtidig har flere tiår med profittdrevet byplanlegging og forsømte brannforebyggende tiltak etterlatt lokalsamfunn forsvarsløse.

Byplanleggere og forskere har lenge utviklet metoder for å redusere risikoer reist av skogbranner. Skikkelig byplanlegging og moderne ingeniørkunst kunne ha redusert ødeleggelsene betydelig, men slike tiltak blir systematisk neglisjert under kapitalismen, der profitt går foran offentlighetens sikkerhet.

Det å lage brannskiller – breie, åpne områder uten brennbart materiale – kan bremse eller til og med stoppe utviklingen av en skogbrann. Grønne belter sammensatt av brannbestandig vegetasjon og strategisk plasserte parker kan tjene som både rekreasjonsrom og avgjørende barrierer under nødssituasjoner med branner.

I tillegg kan strenge reguleringslover sikre at boligområder ikke bygges for nært høyrisikosoner for skogbranner. Eiendomsutviklere utfører vanligvis lobbyvirkomhet mot slike forskrifter, da å bygge i naturskjønne, brannfarlige områder som åssider eller skogkledde områder øker eiendomsverdier og deres lønnsomhet.

Brannsikre takmaterialer, som metall- eller takstein av leire, og ikke-brennbar utvendig kledning kan redusere strukturelle skader betydelig. Intumescent kledning (som utvider seg når det utsettes for varme) kan ytterligere skjerme bygninger mot brann.

Moderne teknologi tilbyr også kraftige verktøy for tidlig branndeteksjon og undertrykking. Nettverk av IoT (Internet of Things)-aktiverte sensorer kan oppdage varme, røyk og gass, og besørge brannvesen med sanntidsdata for raskere respons. Automatiserte brannslokkingssystemer, som avanserte sprinklersystemer, kan beskytte individuelle bygningsstrukturer og bremse spredningen av brann i nabolag. Selv om slike systemer allerede er i bruk i næringseiendommer av høy verdi er de fortsatt sjeldne i utviklingen av boligtrøk, spesielt i arbeiderklasseområder.

Håndtering av brennbar vegetasjon rundt urbane områder er en annen velprøvd strategi for å redusere risikoen for skogbrann. Regelmessig kontrollert nedbrenning og rydding av tørt buskas kan vesentlig redusere drivstofflasten som driver intense branner. På samme måte vil nedgraving av kraftledninger forhindre at gnistdannelser av aldrende infrastruktur forårsaker branner, en kjent årsak til flere skogbranner i California.

Som vist i de nylige brannene forverrer høy vind risikoen for skogbranner ved raskt å spre flammer. Vindsperrer, sammensatt av strategisk plantede rader med brannbestandige trær og busker, kan redusere vindhastigheter og redusere deres intensitet. I tillegg kan utformingen av urbane områder med vindbestandige bygningsegenskaper, som aerodynamiske former og forsterkede materialer, redusere strukturelle skader og begrense spredningen av glør. Investering i avanserte meteorologiske overvåkingssystemer kan også forbedre vindvarslingen, og muliggjøre bedre forberedte brannslokkingsresponser.

Disse grunnleggende livreddende tiltakene er fullt gjennomførbare, men de krever massive offentlige investeringer. I stedet sørger styringsklassens prioriteringer for at ressursene blir kanalisert inn i krig, bank- og selskapsredninger og politiundertrykkelse, mens avgjørende infrastruktur blir etterlatt å råtne.

Eiendomsutviklere motsetter seg sonereguleringer som ville begrense bygging i brannutsatte områder, da slike lover truer deres profitter. For å maksimere profitter kutter eiendomsutviklere vanligvis hjørner under konstruksjonen, med billigere, brennbare materialer som brukes i stedet for dyrere brannsikre alternativer.

Strømleveranseselskaper som PG&E og Southern California Edison har bevisst utsatt nødvendige oppgraderinger, selv om deres defekte kraftledninger antenner noen av Californias mest ødeleggende branner. I stedet for å investere i underjordiske kraftledninger eller modernisere infrastrukturen, fortsetter de å overføre milliarder i aksjonærutbytte og lederbonuser.

Denne bevisste forsømmelsen er et mikrokosmos av ei breiere sosial krise: et kapitalistsystem som prioriterer akkumuleringen av privat rikdom framfor menneskeliv. Det samme økonomioligarkiet som motsetter seg brannforebyggende innsatser, bruker billioner på krig og militær ekspansjon samtidig som det lar sosial infrastruktur – boliger, helsevesen og offentlige tjenester – forfalle.

Løsningen ligger i å reorientere byutvikling for å prioritere menneskelig sikkerhet og miljøresistens framfor privat profitt. Dette krever nødvendigvis en sosialistisk tilnærming til byplanlegging, der beslutninger tas kollektivt og styres av samfunnets behov i stedet for den velstående elitens interesser. En sosialistisk respons ville omfatte:

1. Strømleveranseselskaper må være offentlig eid og ledet, som åpner for prioritering av sikkerhetsdrevne oppgraderinger som underjordiske kraftledninger, omfattende vegetasjonsforvaltning og forsyning av tilstrekkelig vanntrykk.
2. Sonelover og byggforskrifter må påby brannsikker konstruksjon og forby utvikling i høyrisikoområder.
3. Milliarder må bevilges til lokalsamfunndekkende brannforebyggende tiltak, inkludert brannskiller, kontrollerte nedbrenninger, IoT-aktiverte deteksjonssystemer og vindsperrer.
4. Beboere og arbeidere må involveres i planleggingsprosessen, med utdanningstiltak som underviser i brannsikkerhet og beredskap. Dette sikrer at brannforebyggende tiltak er både effektive og støttes av offentligheten.
5. De forverrende effektene av klimaendringer, som langvarige tørkeperioder, høyere temperaturer og uregelmessige vindmønstre, forsterker utfordringene med skogbrannhåndtering. Å ta tak i disse underliggende årsakene gjennom aggressive og genuint internasjonale klimatiltak er avgjørende. Dette inkluderer reduksjon av klimagassutslipp, overgang til fornybar energi og gjennomføring av store skogplantingsprosjekter for å dempe effektene av en oppvarmende planet.

Brannene i Los Angeles har avslørt de katastrofale manglene i et system som underordner alle aspekter av livet til privat profitt. I stedet for å investere i avgjørende brannforebygging og infrastrukturoppgraderinger, har påfølgende regjeringer – både demokratiske og republikanske – prioritert finanselitens berikelse, oppbyggingen av militæret og selskapstildelinger på bekostning av offentlighetens sikkerhet.

Ressursene finnes, men de er lagret av et lite oligarki som har samlet obskøne nivåer av rikdom mens sosiale behov ikke blir ivaretatt. Ekspropriasjonen av milliardærene og omdirigeringen av billionene som blir sløst bort på krig og finansspekulasjoner er avgjørende for enhver seriøs gjenoppbyggingsinnsats.

Det demokratiske partiet, som dominerer California-politikken, har ikke noe svar på denne krisa. Det har presidert over tiår med deregulering, kutt i selskapsskatter og systematisk underfinansiering av offentlige tjenester, samtidig som det ikke har gjort noe for å ta tak i klimaendringene. I mellomtiden er Trump og hans administrasjon av sosiale brannstiftere engasjert i en omfattende sløying av miljøvern, promoterer politikk som intensiverer klimaendringene, og lanserer et fascistisk angrep på arbeiderklassen, immigranter og demokratiske rettigheter.

Kampen for en rasjonell løsning på de underliggende årsakene til LA-brannene er et klassespørsmål og et revolusjonært spørsmål.

Dessuten krever byggingen og gjenoppbyggingen av byen ikke bare materielle ressurser, men også arbeidskraften til titusenvis av arbeidere – hvorav mange er immigranter, og de samme arbeiderne er målrettet for massedeportasjon. Angrepet på immigrantarbeidere, som utgjør 41 prosent av bygningsarbeidsstyrken, er et angrep på hele arbeiderklassen, innrettet på å drive ned lønningene og bryte opp enhver organisert motstand mot kapitalens diktatur.

Det er ingen løsning på disse problemene innen rammeverket av én by, én delstat, eller til og med ett land. Forholdene som førte til denne katastrofen – klimaendringer, selskapers uaktsomhet og underkastelse av alle aspekter av livet til markedets krav – er av global karakter. Den eneste reelle løsningen ligger i omorganiseringen av verdenssamfunnet for å imøtekomme sosiale behov, ikke privat profitt, gjennom den internasjonale arbeiderklassens bevisste politiske kamp.

Intet mindre enn ekspropriasjonen av finansoligarkiet og omorganisering av samfunnet på sosialistiske fundamenter kan besørge ressursene og koordineringen som trengs for å beskytte arbeiderklassens lokalsamfunn fra katastrofer. Tragedien i Los Angeles er et forvarsel om hva som vil skje dersom kapitalistsystemet ikke blir veltet.