Hva representerer den russiske «opposisjonslederen» Alexej Navalnyj?

Av Clara Weiss
9 January 2018

Etter å ha blitt utestengt som kandidat for det russiske presidentvalget i mars 2018 har den russiske bloggeren og politisk aktivisten Alexej Navalnyj presentert et opprop for en «velgernes streik» den 28. januar 2018. Alle hans tidligere presidentkampanje-hovedkvarter, som er etablert i over to dusin byer, vil nå bli brukt til å mobilisere for denne «velgernes streik». I en video som promoterer protesthandlingen erklærer Navalnyj at valget er «illegitimt» og at presidentembetet som følger av det også ville være «illegitimt».

Kampanjen som Navalnyj har lansert for presidentvalget i 2018 har vært av en massiv skala. Under forhold der bokstavelig talt ingen parti eller kandidat en gang foregir å drive kampanjer, har han satt opp sine «kampanjehovedkvarter» i dusinvis av byer, blant annet i Sibir og Russlands fjerne-østen. På bloggen sin publiserer han kommentarer og velproduserte videoer på nesten daglig basis. Dusinvis av artikler er publisert for å støtte og fremme ham i vestlige medier. Det er ikke spørsmål om annet enn at en massiv operasjon for å fremme Navalnyj i Russland og internasjonalt er på gang.

Likevel er det et sterkt misforhold mellom den overveldende støtten han mottar fra vestlige og spesielt amerikanske medier og hans nesten totale mangel på popularitet i Russland. Til tross for massiv mediedekning i Vesten og i russiske opposisjonelle medier, viste en nylig meningsmåling at bare 2 prosent av valgdeltakerne ville stemme på ham.

Det er god grunn til denne fiendtligheten. Navalnyj er ikke en demokrat eller en liberaler, men en misfornøyd entreprenør og aksjeeier med tydelige fascistiske tilbøyeligheter. På mange nivå representerer han den akkumulerte politiske skitten som har brutt ut til overflaten i Russland etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991.

Navalnyj ble født i 1976. Hans far var offiser i Den røde armé og hans mor var partimedlem og økonom. Han vokste opp i forskjellige militærbyer, før han flyttet til Moskva på 1990-tallet for å studere. Dette tiåret, som var traumatisk for de aller fleste russere, var en skamløs bonanza for tidligere stalinistiske byråkrater, Komsomol-medlemmer og direkte kriminelle, som alle febrilsk prøvde å tilegne seg så mye rikdom som mulig fra den tidligere arbeiderstaten. Navalnyjs familie deltok som best de kunne i denne kriminelle kampen om rikdom og innflytelse fra den tidligere stalinistiske eliten. På midten av 1990-tallet bygget foreldrene hans en flettverk-fabrikk sørvest for Moskva. Navalnyj vekslet snart fra juss til finans og gikk inn i bankvirksomhet.

Samtidig, i den andre enden av samfunnet, ble tusenvis av mennesker kastet ut i en ekstrem fattigdom der arbeidstakere kunne gå månedsvis uten lønn, nettopp på grunn av den hyperinflationen som garanterte fortjenesten til de kriminelle få. Med denne katastrofale omstruktureringen av samfunnet som bakteppe utviklet den unge Navalnyj et fascistisk, sosial-darwinistisk hat til arbeiderklassen. I et senere intervju erklærte han: «Jeg ville ha en markedsøkonomi av den mest ondartede typen – den sterkeste overlever, resten er ganske enkelt overflødige (ne nuzhny).»

Han begynte å jobbe på aksjemarkedet og for et eiendomsfirma. Men han slo ikke gjennom. Navalnyj mintes senere: «For markedsfundamentalister som meg virket det som om de alle skulle bli millionærer. Alle trodde at hvis vi var smarte nok, ville vi snart bli rike ... men så ble det plutselig klart at de rike er de som på en eller annen måte er knyttet til regjeringen.»

Vi kan anta at det var denne erkjennelsen som var motivasjonen for at han skulle engasjere seg i politikken. Mens han fortsatt jobbet på aksjemarkedet tilpasset han seg det liberale markedsorienterte partiet «Yabloko» (Eple), som har vært ledet av ulike figurer der de mest kjente har vært Boris Nemtsov og Garry Kasparov, som har vært beryktet for sine lange, vedvarende forbindelser med Washingtons utenriksdepartement og CIA.

Navalnyjs involvering i det russiske ytre-høyre

Navalnyj fremsto tidlig som en aggressiv talsmann for en allianse mellom de liberale og ytre-høyre i den russiske opposisjonen. Han begynte å delta i den fascistiske «Russiske marsjen» i 2005. Denne begivenheten ble avholdt årlig på høsten i Moskva og tiltrakk seg en rekke monarkistiske, fascistiske, antisemittiske og antiinnvandrer-organisasjoner. I 2007 ble han utvist fra «Yabloko» på grunn av sin sympati for det ytre-høyre.

Navalnyj realiserte sine planer om en «forenet front» mellom ytre-høyre og «liberalerne» med de «Nasjonale russiske frigjøringsbevegelsen» – eller NAROD (Folket) – som han grunnla i 2007 sammen med nasjonal-bolsjeviken Zakhar Prilepin. På typisk fascistisk manér appellerte NARODs program til både nasjonalisme og interessene til småbedrifter og eiendomsbesittere.

I en av videoene som NAROD publiserte er Navalnyj kledd som en tannlege, der han sammenligner utvisningen av «ulovlige innvandrere» med uttrekking av råtne tenner. Han sier muntert: «Det er ikke nødvendig å slå noen. Alt som plager oss må nøysommelig fjernes ved utvisning.» Videoen avsluttes med oppropet: «Tenk på fremtiden – bli nasjonalist.» I en annen video sammenligner han folk fra Nordkaukasus med «kakkerlakker». Ett av Navalnyjs hovedkrav på den tiden var russernes rett til å eie skytevåpen.

Navalnyj ble snart med i organisasjonsrådet for «Den russiske marsjen». Videoopptak som ble lastet opp av «Den russiske marsjen» på deres YouTube-kanal, viser Navalnyj i en vennlig samtale med Dmitry Diomushkin, en beryktet nynazist og hovedarrangøren av «Den russiske marsjen». I beskrivelsen annonserer videoen med «gratis» trening for «knivkamper» i Moskva.

Videoopptak av «Den russiske marsjen» fra den 4. november 2011 (Den russiske enhetens dag) viser Navalnyj foran en plakat med påskriften «Russland tilhører oss», der han agiterer og skriker til en mengde monarkister og fascister om korrupsjon. Med henvisning til korrupsjonsrettsaken i London mellom oligarkene Boris Berezovski, en stor sponsor for den «liberale opposisjonen» og Abramovich, en pro-Putin-oligark, sier Navalnyj: «... de [oligarkene] er redde for en dommer i London. Men av en eller annen grunn er de ikke redde for alle som er samlet her. Burde de være redde?» Folkemengden roper tilbake: «Ja!» – Navalnyj: «Burde de være redde?» – publikum: «Ja!» – Navalnyj: «Dette er vårt land, og vi må utrydde disse tyvene som drikker vårt blod og tygger på våre levre. Ned med Forent Russland! Ned med skurkenes og tyvenes parti!»

Før han avslutter roper Navalnyj: «En for alle!» – den fascistiske mengden svarer: «Alle for en!» – Navalnyj roper igjen: «En for alle!» – fascistene svarer igjen: «Alle for en!» Navalnyj konkluderer så med å proklamere: «Ære være Russland. God ferie!» Publikum gjentar flere ganger etter ham: «Ære være Russland!»

Bare noen få uker senere ble Navalnyj frontfigur for antiPutin-opposjonsbevegelsen som oppsto som respons på det riggede dumavalget i desember 2011. Protestbevegelsen ble dominert av lag av øvre-middel-klassen og fokuserte på slagordet «mot skurkenes og tyvenes parti», en frase som tidligere ble anvendt av Navalnyj under «Den russiske marsjen». Den politiske sammensetningen representerte alliansen mellom ytre-høyre, liberalere og pseudo-venstre, som Navalnyj hadde forfektet gjennom de tidligere årene.

Mens det store flertallet av de amerikanske mediene har opprettholdt en fullstendig taushet om dette spørsmålet, har Navalnyj aldri trukket seg fra sin støtte for ytre-høyre. Følgelig fordømte han i 2016 myndighetenes forbud mot «Den russiske marsjen» på bloggen sin, der han klaget over at «faktisk er nasjonalistene under større press [fra myndighetene] enn de liberale».

Navalnyjs bånd til amerikansk imperialisme og russiske eliter

Det er ikke til tross for, men på grunn av sin involvering med både liberalere og ytre-høyre at Navalnyj har blitt en attraktiv politisk figur for både de delene i Kreml som planlegger post-Putin-perioden og for den amerikanske imperialismen. Han ses som den perfekte kandidaten for å skape en allianse mellom fascister og oligarker og deler av den øvre middelklassen – for en høyre-orientert bevegelse mot Putin, som ville være innrettet på å installere et pro-amerikansk marionett-regime.

Tidlig på 2000-tallet utviklet Navalnyj sine kontakter med den nåværende og tidligere Jeltsin-eliten i Moskva gjennom organisasjonen «Da!» (Ja), som han dannet sammen med Maria Gaidar – datteren til Yegor Gaidar, som var forfatter og opphavsmann for den ødeleggende «sjokk-terapien» da kapitalismen ble gjenopprettet i Russland tidlig på 1990-tallet. Det var en klubb for Moskvas skvaldre-klasser som tiltrakk seg regjeringsrepresentanter, bankfolk og enhver som ønsket å være i deres posisjon. En av Navalnyjs tidligste tilhengere var Vladislav Surkov, som allment anses som en av skaperne av Putin-kulten og som fremdeles er en av Kremls mest innflytelsesrike figurer.

Ifølge den britiske journalisten Ben Judah begynte det rundt 2009-2010 «å danne seg et team rundt Navalnyj» som inkluderte Evgenia Albats, en vesentlig redaktør, og Sergei Guriev, en av de mest kjente økonomene i Russland og en tidligere alliert av forhenværende president Dmitri Medvedev. Han begynte å motta støtte fra de innflytelsesrike bankmennene Vladimir Ashurkov og Mikhail Fridman, den gang begge fra Alfa Bank. Ashurkov, som var utdannet på eliteskolen Wharton School of Business ved University of Pennsylvania i USA, ble senere en av hans viktigste politiske allierte, og han leder nå Navalnyjs «Fond for bekjempelse av korrupsjon».

I 2010 deltok Navalnyj i Yale-univeristetets «World Fellowship»-program, som også har opplært flere figurer fra Den ukrainske oransje-revolusjonen av 2004 og Maidan-oppstanden av 2013/2014. Programmet er for tiden ledet av Emma Sky, som fungerte i årevis som rådgiver for de amerikanske okkupasjonsstyrkene i Afghanistan og Irak.

De politiske og sosiale kreftene som Navalnyj representerer er like de som ble brakt til makten i det ytre-høyre-ledede, USA-støttede kuppet i Kiev i 2014. Hans «Folkeallianse» (senere omdøpt til «Fremskritt-parti») ga uttrykk for sin støtte til Maidan-opprøret. I januar 2014 erklærte de: «Vi støtter og er i solidaritet med det ukrainske folks bestrebelser etter frihet og regjerings-skifte (smena vlasti) ... Vi ser mange likheter mellom Ukrainas tilnærmelser og metoder [under regjeringen Janukovitsj] og den russiske regjeringen.»

Navalnyjs politiske program er reaksjonært, tvers igjennom. Han krever blant annet likvidering av det statseide pensjonsfondet og større frihet for forretningsforetak. I tråd med hans ytre-høyre-syn på innvandring, foreslår hans program også innføring av et visum-regime for landene i Sentral-Asia og Kaukasus, som for tiden er det største reservoaret for arbeidsinnvandrere til Russland. Programmet sier: «Gastarbeiter (en nedsettende betegnelse for arbeidsimmigranter) skal bare kunne komme inn i landet med et fungerende visum, for [å jobbe for] en konkret arbeidsgiver og på et konkret arbeidssted, og bare der det egentlig ikke er mulig å klare seg uten dem.»

Programmet krever en slutt på Russlands militære engasjement i Syria og Ukraina og taler for «en politisk og økonomisk tilnærming til de rike landene i Europa», og hevder at «Russland må bli et ledende land i Europa og Asia».

Det er imidlertid også merkbart at Navalnyj prøver å gjøre en viss appell til den massive sosiale misnøyen som har opparbeidet seg i Russland de siste årene. De vestlige sanksjonene og de enorme økonomiske investeringene i krigsinnsatsen i Ukraina og Syria har resultert i en enda større utarming av både intelligentsiaen og arbeiderklassen. Putins popularitet – siden 2014 i stor grad basert på frykt for en krig med USA – har avtatt, og det har vært en betydelig økning av streiker. Men arbeidere og ungdom må ikke la seg lure av Navalnyjs falske krav om å øke minimumslønnen til 25 000 rubler (ca 434 US dollar), og hans krav om investeringer i infrastruktur, som bare er frasemakeri.

Dette blir ganske klart om man ser på hans «ekspert-team» som hjalp ham med å skrive hans politiske plattform for valgkampen. Det inkluderer:

• Sergei Aleksashenko, tidligere vise-finansminister under den kapitalistiske restaureringen og leder av Den russiske sentralbanken fra 1995 til 1998. På denne posten bidro han til å introdusere regjeringens kortsiktige diskonteringssedler (GKO), som var en sentral årsak til den russiske økonomi-krisen i 1998. Han hadde selv deltatt i massiv spekulasjon og ble tvunget til å fratre sin stilling ved Sentralbanken.

• Elena Masolova, en 33 år gammel investor og gründer

• Elena Lukyanova, juss-professor ved Moskvas Handelshøyskole, som representerte den forhenværende oligarken Mikhail Khodorkovsky fra 2010 til 2014.

• Vladimir Milov, energiviseminister i 2002 og tidligere en tett medarbeider av den avdøde, pro-amerikanske opposisjonisten Boris Nemtsov

Velstandsulikheten i Russland er den høyeste blant alle de vesentligste landene i verden. I 2016 eide den øverste 1 prosenten den slående andelen på 89 prosent av Russlands totale formue. Bare 4 prosent av Russlands befolkning på 140 millioner mennesker eier så mye som 18 000 US dollar og kan regnes som «middelklasse». Oppropet i Navalnyjs program for en omfordeling av formuen som tilgodeser mer enn den øverste 0,1 prosenten, er faktisk et opprop for en omfordeling av rikdommen mellom oligarkiet og delene av den øvre middelklassen som ser oligarkene og tjenestemennene rundt Putin som det største hinderet for sin egen berikelse.

Til slutt, en sentral del av Navalnyj-programmet er desentraliseringen av politisk makt i Russland. Han krever større autonomi i politiske og finasielle forhold for regionene, som har utviklet seg svært ujevnt siden oppløsningen av Sovjetunionen. Mens Russlands rikdom er konsentrert i Moskva, konfronterer mange andre regioner forhold som ligner de fattigste landene i Afrika og Sør-Asia. På 1990-tallet krevde mange regioner større selvstendighet og noen gikk i retning av å skape sin egen lovgiving og egne militærstyrker. Det er derfor ingen tilfeldighet at Navalnyj mottar støtte fra regionalistiske og separatistiske tendenser. En av hans tilhengere er journalisten Fedor Krasheninnikov, en av de mest kjente talsmenn for oppstykkingen av Den russiske føderasjonen og opprettelsen av en uavhengig «Ural-republikk».

Kombinert med hans oppmuntring til etnisk russisk nasjonalisme og fascisme i et land som har en svært stor muslimsk befolkning og over 100 forskjellige nasjonaliteter og etniske grupper, utgjør Navalnyj-programmet en oppmuntring til etnisk strid og territorial oppstykking av landet.

Hvis Navalnyj og hans støttespillere i det russiske oligarkiet og i Washington får det som de vil, vil resultatene for arbeiderklassen være intet mindre enn katastrofale. Hans politikk, som oppmuntres om den ikke er direkte diktert av Washington, ville føre til en total balkanisering av Russland. Det vil kunne føre til borgerkriger og etniske konflikter av dimensjoner som ville få selv de blodige jugoslaviske krigene på 1990-tallet til å blekne.

Den eneste veien fremover for den russiske arbeiderklassen ligger i en fast opposisjon mot alle former for nasjonalisme, enten den spres av Navalnyj eller Putin. Russiske arbeidere må trekke lærdommene fra det stalinistiske byråkratiets nasjonalistiske forræderi av Oktoberrevolusjonen og vende seg til den internasjonale arbeiderklassen for en felles kamp for å få slutt på kapitalismen og nasjon-stat-systemet.