Ingenting lært av Auschwitz

Av Johannes Stern
6 February 2018

På 73-årsdagen for frigjøring av Auschwitz avholdt det tyske parlamentet (Bundestag) en spesiell samling for å feire nazismens ofre. Mange mennesker rundt om i verden markerer denne dagen. Navnet på konsentrasjonsleiren som ble frigjort av Den sovjetiske røde armé 27. januar 1945, er et synonym for de største forbrytelsene i menneskehetens historie og kapitalismens barbari i sin mest ekstreme form.

Minnesamlingen var dominert av en massiv motsigelse. Hovedtaleren i år var den tysk-britiske cellisten og Holocaust-overlevende Anita Lasker-Wallfisch, som med inntrengende ord påminnet om det forferdelige regimet som drev henne, hennes eldre søster Renate og millioner av jøder og andre forfulgte mennesker inn i de nazistiske utryddelsesleirene. Samtidig knyttet hun en sammenheng mellom den perioden og dagens «verden full av flyktninger», og krevde en mer human behandling av innvandrere som flykter undertrykkelse og fattigdom.

Mens noe av publikum som satt på sidelinjene var synlig beveget, kan den applausen Lasker-Wallfisch fikk fra de samlede politikerne fra alle partier kun beskrives som uærlig og kynisk. Bare en kort blikk på dagens Bundestag gjør det klart at den samme styringsklassen som gjorde Hitler til kansler for 85 år siden nå vender tilbake til sine beryktede tradisjoner.

Om lag 90 representanter for Alternativ for Tyskland (AfD) deltok på minnesamlingen. AfD er et åpent høyreorientert ekstremist-parti som legemliggjør all den skitten som førte til massemordet på europeisk jødedom: rasisme, nasjonalisme og ekstrem militarisme.

Bundestags-presidenten Wolfgang Schäuble, som har vært i fronten for innstrammingsdiktatene i Brüssel og Berlin som har kastet millioner ut i fattigdom i Hellas og andre land, ofret ikke et eneste ord på AfD i sin tale. I stedet øst han ut platityder som: «Det må forurolige oss når mennesker hver dag blir angrepet bare fordi de ser annerledes ut», og «heksejakt og vold burde ikke finnes i vårt samfunn».

Hulheten i disse setningene vises av etablissement-partienes totale mangel på å distansere seg fra AfD på denne minnedagen. I stedet har de integrert dette rasistiske ytre-høyrepartiet dypere inn i regjeringsstrukturene.

Peter Boehringer, Sebastian Münzenmaier og Stephan Brandner, tre representanter for AfDs ekstreme høyre, ble gitt formannskapet for viktige parlamentsutvalg. Boehringer, som nå skal lede budsjettutvalget, er en nyliberalistisk rasist; Münzenmeier er en dømt hooligan; og Brandner er en fortrolig av ny-nazisten Björn Höcke, som beskriver Holocaust-minnesmerket i Berlin som et «Skammens monument».

Det er ingen tilfeldighet at den tyske styringsklassen, i sitt forsøk på å installere en høyreregjering bak folkets rygg, støtter seg direkte på AfD. I løpet av de siste dagene har det blitt stadig tydeligere at den neste storkoalisjonen mellom sosialdemokratene (SPD) og kristelig-demokratene (CDU/CSU) vil søke å implementere programmet til det ekstreme høyre. Allerede i dokumentet som ble produsert under de første koalisjonsforhandlingene vedtok SPD og CDU/CSU å adoptere kravet om en øvre grense på antall flyktninger. Forrige tirsdag ble de enige om å avskaffe retten til familiegjenforening for flyktninger.

Den neste regjeringens sentrale oppgave vil være å gjenopplive tysk militarisme og drive frem den stormaktspolitikken som to ganger førte til katastrofale verdenskriger i det 20. århundret. De aggressive kommentarene til militærledelsen og innflytelsesrike medier levner ingen tvil om det.

I begynnelsen av uken skrev den tidligere generalinspektøren for Bundeswehr (den tyske hæren), Tysklands høyeste militæroffiser Klaus Naumann, en gjestespalte for Süddeutsche Zeitung der han gjorde det klart hva han forventer av den neste storkoalisjonen. «I de kommende årene må minst én av de tre hærdivisjonene være kampklar, helikoptre må kunne fly igjen og U-båter seile», skrev Naumann. Samtidig må «mottoet ‘lær mens du sloss’, prinsippet for realistisk trening og øvelse, igjen bli en del av Bundeswehrs hverdag», la han til.

Kort etter Berlinmurens fall i 1989 fordret Naumann, forfatteren av Forsvarsretningslinjene 1992, at Tyskland skulle bruke militære midler for å forfølge sine økonomiske og politiske interesser. I dag drømmer han om imperialistiske erobringskampanjer, inkludert i Arktis. Han skriver at Europa med en sterk hær kunne «begynne å utvide beskyttelsen av sine sjøruter i Arktis-havet, så vel som langs den nye maritime silkeveien i Det indiske hav». Dette er «overlevelses-spørsmål for et EU avhengig av utenrikshandel, men som mangler noen Asia-strategi», fortsetter han.

Naumann er ikke alene om å oppføre seg som om den tyske imperialismens forbrytelser fra to verdenskriger aldri skjedde.

I den nåværende utgaven av det ukentlige nyhetsmagasinet Der Spiegel, under overskriften «Uvillig verdensmakt», beklager en viss Ullrich Fichtner at Tyskland «70 år etter krigen, og snart 30 år etter Berlin-murens fall enda ikke har lært å definere sine interesser på grunnlag av sine verdier, og aktivt forfølge dem». I stedet «[lever] et flertall av innbyggerne i troen om at utenrikspolitikk kan unngås på en eller annen måte, og knapt noen motsetter seg slikt tull med overbevisning».

Forfatteren – kanskje burde han hilses med «Heil Fichtner» – finner seg selv overveldet av gamle nazistiske fantasier. «Ethvert barn bør vite at en koloss som Tyskland ikke har noe valg om å utøve makt eller ikke», tordner han mot sine lesere. Tyskland er tross alt «en 800 pund gorilla, og når denne gutten flytter på seg, da klirrer vinduene i Manchester og Roma, i Warszawa og Lyon».

I 2014, etter at Humboldt-universitets-professoren Jörg Baberowski ble sitert i Der Spiegel der han sa at Hitler «ikke var ondskapsfull», analyserte Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) hans uttalelser og advarte om de objektive drivkreftene for en gjenoppliving av tysk militarisme: «Propagandaen fra etterkrigstidens epoke – om at Tyskland hadde lært av nazistenes grufulle forbrytelser, og hadde ‘kommet til Vesten’, hadde omfavnet en fredelig utenrikspolitikk og utviklet seg til et stabilt demokrati – er eksponert som løgner. Tysk imperialisme viser igjen sine virkelige farger, som det oppsto historisk, med all sin aggressivitet både hjemme og i utlandet.»

Som i første halvdel av det tjuende århundret konfronterer arbeiderklassen alternativet: sosialisme eller barbari.

For å forhindre styringsklassen fra å pålegge sitt program for sosial kontrarevolution, krig og diktatur, må arbeiderklassen ta initiativet og forenes internasjonalt for å omvelte kapitalismen. De nåværende streikene i Tysklands bearbeidings-, bil- og elektroindustrier er av stor betydning i denne sammenhengen. Streikene må utvides og gjøres til lanseringsplattform for en bred politisk mobilisering for nyvalg. Bare på den måten kan styringsklassen forhindres fra å bringe til makten en regjering som står i tradisjonene til den tyske imperialismens kriminelle fortid.