Russlands presidentvalg: Hva er bak Ksenia Sobtsjaks kandidatur?

Av Clara Weiss
13 February 2018

I forrige uke dro den russiske kjendisen og presidentkandidaten Ksenia Sobtsjak for tre dager til USA, der hun samtalte med politikere og møtte tankesmier som en del av sin presidentkampanje. Hennes kandidatur signalerer deler av Kremls forsøk på å finne tilnærmingskanaler til amerikansk imperialisme, og styringsklassens tetting av rekkene.

Hun avsluttet sin tre dagers tur til USA den 7. februar med en presentasjon ved Columbia Universitys Harriman Institute, en av de viktigste tankesmiene som håndterer amerikansk imperialistisk utenrikspolitikk for den tidligere Sovjetunionen. Hun hadde før det anvendt to og en halv dag i Washington, der hun turnerte tankesmier som Center for Strategic and International Studies (CSIS), snakket på Georgetown University og deltok på den nasjonale bønnefrokosten på invitasjon fra Trumps Hvite hus. Hun ga også intervjuer på CNN og andre tv-show.

Det er rimelig å anta at ingen i USA eller Vest-Europa utenfor et lite sjikt i de politiske elitene, visste noe om Ksenia Sobtsjak før denne turen. Men i Russland er hun en av de mest kjente offentlige figurene. Som datter av Anatoly Sobtsjak, som var borgmester i St. Petersburg på 1990-tallet og mentor til både Vladimir Putin og Dmitri Medvedev, har hun vært en del av Russlands styrende kretser siden barndommen. Familien Sobtsjak stod midt i de voldelige mafia-krigene om økonomisk kontroll og politisk makt som dominert 1990-tallet, og Ksenia Sobtsjak har regnet mange av dem som ødela og ranet Sovjetstaten blant sine nærmeste venner.

Mens hun i utgangspunktet skapte seg navn som «den russiske Paris Hilton», der hun poserte for russiske Playboy og spilte i ulike reality-tv-show, skaffet hun seg også, som mange barn av den russiske politiske eliten, en grad fra Moskva statsinstitutt for internasjonale relasjoner (MGIMO), som tradisjonelt har utdannet kaderene til den russiske regjeringen og statsapparatet. I løpet av de siste få årene har hun hevdet politiske ambisjoner, som en selvutnevnt leder for den liberale opposjonsbevegelsen og 2011-2012-protestene i den russiske hovedstaden.

Hennes nåværende presidentkandidatur er formelt støttet av Det sivile initiativet, en av mange og ofte kortvarige, pseudo-liberale partier og grupperinger. Meningsmålinger indikerer at hun kanskje får mindre enn 1 prosent av stemmene den 18. mars.

Sobtsjak annonserte sitt konkurrerende kandidatur til Vladimir Putin, som forventes å vinne valget den 18. mars, kort tid etter at den såkalte liberale opposisjonens hovedleder Alexei Navalnyj ble utestengt fra deltagelse. Navalnyj opponerer sterkt mot Sobtsjaks kandidatur og har i stedet kalt for en boikott av valget.

Det mest åpenbare spørsmålet om hennes kandidatur er: hva er formålet?

Sobtsjak selv har bekreftet at hun diskuterte personlig med Putin før hun kunngjorde det. Hele turen hennes til USA ble dekket ikke bare av amerikanske, men også av de russiske statseide mediene.

I sine presentasjoner for CSIS i Washington og for Columbia Harriman Institute understreket hun sin orientering mot Vesten og sin forpliktelse for en Oransje-revolusjons-type politikk. Bortsett fra sine platituder om «liberalisme», «demokrati», «transparens» og «ærlighet» – nå et velkjent manuskript for alle som følger amerikansk imperialistisk utenrikspolitikks design og dens lakeier i den tidligere Sovjetunionen – koker dette ned til:

• Tilnærming til NATO og spesielt USA, og skritt mot å integrere Russland inn i EU. Bundet opp med det ville være en betydelig reduksjon i militærutgiftene (nå 20 prosent av russisk BNP).

• Ubetinget forsvar av privateiendom («eiendom er hellig») og behovet for en «sterk stat» for å beskytte den.

• Åpning av Russland for utenlandske investorer, inkludert utlendingers rett til å investere i og eie deler av Russlands nøkkelindustrier, blant dem olje og gass.

Hennes tomme slagord om å forbedre utdanningssystemet eller beklagelser over den dårlige tilstanden til sykehus er selvsagt bare vindus-utstillinger. Åpningen og omstruktureringen av den russiske økonomien ville forvandle Russland – nå på et økonomisk nivå i hovedsak en semi-koloni av verdensimperialismen – til en fullblods lekeplass for imperialismen og foretakene. Det ville føre til massive angrep på arbeidsklassens allerede dramatisk lave levestandard.

Det «demokratiet» som Sobtsjak forutser, er «demokratiet» og «friheten» til oligarkene og aspirerende gründere for å gripe den formuen de kunne få tak på, som etter deres mening nå er for mye under kontroll av Putin, hans venner og allierte og staten.

Da Sobtsjak talte til Harriman-instituttet fortalte hun at hun var i nære samtaler med den tidligere oligarken Mikhail Khodorkovskij, som Putin fikk fengslet i vesentlig grad for å forhindre salget av den russiske oljeindustrien til amerikanske foretak.

Ksenia Sobtsjak med Timothy Frye, direktøren for samfunnsvitenskapsavdelingen og sjef for Harriman Institute ved Columbia Universitetet den 7. februar

Khodorkovskijs fengsling ble støttet av brede lag av befolkningen, som raste over den åpne kriminaliteten som lå til grunn for Khodorkovskijs formue på 1990-tallet. På slutten av 2013 løslot Putin ham i et forsøk på å tilfredsstille imperialistmaktene og bane vei for en tilnærming – et trekk som ikke ga de resultatene Kreml hadde håpet på. Tvert imot, med kuppet i Ukraina har både USA og EU lagt an en kurs for aggressiv konfrontasjon med Russland.

Mens hun fremmer en politikk assosiert med den liberale opposisjonen og en Maidan-type bevegelse, avviser hun gjentagelsen av en slik bevegelse i Russland, og anser Navalnyjs oppfordring til en boikott som «for radikal». Snarere er hennes mål «å påvirke Putin, å påvirke systemet» over de neste seks årene ved å oppnå en betydelig stemmeandel.

I et avslørende øyeblikk ved Columbia Harriman Institute, advarte hun om at alt annet kan føre til en revolusjon «som vil være svært forskjellig fra vår» (det vil si fra den som blir foreslått av den liberale opposisjonen); en som ville være «mye mer radikal enn den selv Navalnyj står for. Og ingen ønsker seg den, så la oss beholde det innen denne rammen av diskusjoner» – diskusjoner som selvsagt bare ville finne sted innenfor de herskende kretser og bak befolkningens rygg.

Hun fortsatte med eksplisitt å foreslå at en «kompromisskandidat» for Putins etterfølgelse skulle hentes frem, og foreslo eks-finansminister Alexei Kudrin, en av Putins nærmeste rådgivere og en elskling av den internasjonale finanseliten.

Sobtsjaks kandidatur er resultat og uttrykk for den dype krisen i det russiske oligarkiet.

Midt i den stadig økende konfrontasjonen med amerikansk imperialisme har maktkampene bak Kremls dører intensivert. Gleb Pavlovskyj, en tidligere rådgiver for Putin som nå jobber for den amerikanske imperialist-tenketanken Carnegie, skrev i høst:

«Det er nå mulig å snakke om et system som fungerer uten Putin. Han handler ikke synkront med sin indre krets. Alle føler seg ubekvemme med hverandre, der presidenten blir mer knipen om å gripe inn for å løse elitens maktkamper .... Atmosfæren innen regjeringsapparatet blir stadig mer nervøs, og rivaliseringen med sikkerhetstjenestene intensiveres. Arrestasjoner som finner sted i Kreml-kretser utføres ikke i henhold til «Putins plan», beordret ovenfra, men er snarere et uttrykk for maktkonkurranse .... Det kortsiktige politiske målet handler ikke om å komme til et etter-Putin-Russland, det handler om å planlegge en overgang. Men det er verdt å merke seg at diskusjonene handler om å bevare systemet, ikke om å bevare Putin.»

Disse maktkampene drives ikke bare av frykt for en krig med USA, men også de økende klassespenningene i Russland og internasjonalt. Mens fattigdom og sosial misnøye har vokst i Russland, har Kreml uten tvil sett med stor angst på utbrudd av arbeiderklassekampene i Midtøsten og Europa.

Det er en reell frykt for Putin og betydelige deler av Russlands oligarki at en eskalering av maktkampene innen eliten, inkludert med den liberale opposisjonen, kan bidra til å fremprovosere uro i den russiske arbeiderklassen. Ksenia Sobtsjak, som ble formet av og opplevde førstehånds de rå maktkampene i oligarkiet siden 1990-tallet, deler denne frykten.

I motsetning til Navalnyj representerer hun en fløy innen oligarkiet og den øvre middelklassen som ser en gjentagelse av en Maidan-type bevegelse i Russland som både urealistisk og for destabiliserende. Etter hennes oppfatning kan «de omstridte spørsmålene», dvs. i hvilken grad Russlands marked skal åpnes for utenlandsk kapital og hvordan en tilnærming til Vesten kan oppnås, kan og må diskuteres bak lukkede dører, av representanter for den liberale opposisjonen, amerikansk imperialisme og Kremls styrende kretser.