Stormaktspolitikk, militarisme, økte utvisninger: Det høyreorienterte programmet til Tysklands storkoalisjon

Av Peter Schwarz
14 March 2018

Den nye tyske regjeringen innsettes i dag, men media har allerede begynt å forberede publikum på dens program. Dermed bekrefter de hva WSWS har skrevet om koalisjonstraktaten fra starten av: storkoalisjonens retningslinjer vil bli preget av stormaktspolitikk, militarisme og voldsomme angrep på sosiale og demokratiske rettigheter.

På lørdag publiserte Der Spiegel et essay med tittelen «Takk, Donald». Magasinets redaktør Klaus Brinkbäumer oppsummerer hva Sigmar Gabriel, Ursula von der Leyen, Wolfgang Ischinger, Herfried Münkler og andre representanter for tysk utenrikspolitikk har proklamert de siste månedene og trekker konkrete konklusjoner.

Man må være den amerikanske presidenten takknemlig fordi «sprekkene i den transatlantiske alliansen» gir Tyskland «muligheten» til å «vokse opp», er artikkelenes sentrale argumentasjon. Tyskland må nok en gang føre en skitten utenrikspolitisk linje basert på stormaktspolitikk. «De tidene da vi kunne stole på USA, og overlate alle de store og fremfor alt skitne oppgavene til USA er over,» forklarer Brinkbäumer og argumenterer: «Vi må igjen gjøre Europa til en verdenspolitisk makt.»

Brinkbäumer kaster et misunnelig øye på «ikke-demokratiske Kina», som taler for «frihandel og globalisering», som er «forutsigbart» og som «i visse henseender er en bedre partner» enn et «Amerika knust i sine demokratiske fundament.» For multinasjonale saker må Europa «velge de partnere det trenger for å gjennomføre det Europa anser å være riktig. Og selvfølgelig, når det er nødvendig, mot USA.»

Brinkbäumer oppsummerer deretter hva dette betyr konkret, i fire punkter.

«Vi må si farvel til den milde, beskyttede, noen ganger hyklerske utenrikspolitikken fra fortiden,» sier det første punktet. Tyskland kan ikke lenger «gjemme seg» og «ta moralskt rene posisjoner».

For det andre taler han for en åpent erklært militarisme i stedet for at den skjules: «Når det kommer til militære operasjoner som involverer store utlegg og direkte risiko, da bør det i et demokrati først krangles om det, for så å besluttes.»

Han fortsetter med å kreve en utenrikspolitikk basert på interesser og ikke på verdier; denne må også diskuteres «fryktløst». Han siterer som et eksempel Tysklands Tyrkia-politikk og spør: «Vil vi at Tyrkia skal respektere menneskerettigheter og demokratiske regler, eller vil vi forhindre at landet orienterer seg mot Moskva eller Beijing?»

Til slutt krever Brinkbäumer: «Vi må forene Europa til én entitet». I siste instans, «må vi ha en felles finans- og økonomipolitikk, en felles hær, en felles strategi og følgelig en felles utenrikspolitikk». Målet må være «et sterkt Europa – ellers gir vi europeere fra oss vår betydning, og taper kampen».

For et tiår siden ville et slikt åpenbart imperialistisk program ha fremprovosert protester, eller i det minste forårsaket en sensasjon. I dag er det enighet innen den styrende eliten og dens partier, inkludert die Linke. Koalisjonsavtalen, som ble undertegnet av CDU, CSU og SPD på mandag, staver dette ut i detalj.

Det internasjonale rammeverket som tillot Tyskland å bli en økonomisk stormakt med relativt fredelige midler etter andre verdenskrig, eksisterer ikke lenger. Geo-strategiske forskjeller har lenge eksistert med USA. Disse er nå forsterket av en handelskrig, som med den amerikanske presidenten Donald Trumps trusler om importtariffer for stål og aluminium og straffeskatt på biler, ville treffe ved hjertet av den tyske økonomien.

«Det er ikke noe annet land som ville bli så hardt rammet,» siterer Der Spiegel økonomen Gabriel Felbermayr. Hver fjerde tyske jobb avhenger av eksport. Spesielt fem nøkkelbransjer –biler, maskiner, elektroteknikk, legemidler, presisjonsinstrumenter – er storeksportører til Amerika.

Den europeiske unionen (EU), uten tvil det viktigste markedet for den tyske økonomien, er også i oppløsning. Etter det britiske Brexit har partier fiendtlige mot EU nå fått flertall i parlamentet i Italia, en av grunnleggerne av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC). Og til tross for den franske presidentens entusiasme har Berlin og Frankrike ikke kommet nærmere implementeringen av den monetære-union-reformen foreslått av Macron – selv om den neste finanskrisen truer.

Styringsklassen i Tyskland reagerer på denne krisen ved å vende tilbake til de kriminelle metodene den har anvendt tidligere. For å gjenvinne verdensmakt, søker den å dominere EU og gjøre unionen til en velutstyrt militærallianse.

Det har en direkte innvirkning på innenrikspolitikken. Militarisme og stormaktspolitikk er uforenlig med demokrati. År med velferdsnedskjæringer kombinert med en stor ekspansjon av lavlønnsektoren har allerede tilspisset klassespenningene kraftig. Nå er økende militærutlegg på dagsordenen. Målet som ble avtalt i koalisjonspakten på 2 prosent av BNP, som det kreves av NATO, utgjør en fordobling av militærbudsjettet til totalt 70 milliarder euro per år. Alt dette må betales av arbeiderklassen.

Derfor blir kampanjen mot flyktninger nå styrket igjen, selv om antallet asylsøknader faller betydelig. Kampanjen mot flyktninger tjener til å lede sosial utilfredshet mot de mest sårbare sjiktene i samfunnet. Samtidig anvendes den til å oppheve grunnleggende demokratiske rettigheter og for å opprette en politistat til undertrykking av sosial opposisjon.

Den nye innenriks- og hjemlandsministeren Horst Seehofer (CSU) markerte begynnelsen på dette fornyede angrepet på søndag da han kunngjorde en «masterplan for mer besluttsom deportering», masseovervåking og andre politistatstiltak. Samme kveld, under et tysk tv-talkshow, mottok han støtte fra den nye CDU-generalsekretæren Annegret Kramp-Karrenbauer, SPD-politikeren Manuela Schwesig, den parlamentariske gruppelederen til die Linke, Sahra Wagenknecht, og FDP-lederen Christian Lindner.

På mandag fulgte Manfred Weber, stedfortredende CSU-leder og gruppeleder for Det europeiske folkepartiet i Europaparlamentet, opp med et langt intervju i Süddeutsche Zeitung.

Weber erklærte at han var «forferdet» av det italienske valgresultatet. Et sammenbrudd av EU «ville bety slutten på vår globale selvsikkerhet,» advarte han. Han identifiserte deretter den «elendige migrasjonspolitikken» fra EU-landenes side som hovedproblemet.

Hans løsning: «Vi trenger tøff sikkerhet for våre grenser. Hvis bulgarerne forsøker å forhindre ulovlig migrasjon med gjerder på grensen til Tyrkia, da fortjener de støtte.» Europa trenger «aktive offiserer» for felles grensesikkerhet. I stedet for de nåværende 1.500, kreves «minst 10.000».

Som en modell for deportering av flyktninger siterte Weber 2016-avtalen med Tyrkia. «Vi må organisere en direkte, men strukturert hjemreise fra leirene, som for eksempel fra [den greske øya] Lesbos tilbake til Tyrkia. ... I Libya må vi i det minste bygge enklaver som vi kan sette opp og returnere ulovlige innvandrere til.»

«Skitten, interesseorienterte utenrikspolitikk», «enorme utgifter til militære operasjoner», «resolutt deportering» – det er hovedretningslinjene for den nye regjeringen som innsettes i dag. Det vil bli den mest høyreorienterte tyske regjeringen siden omveltningen av naziregimet.

 

Forfatteren anbefaler også:

Tysklands nye innenriksminister annonserer politistatstiltak og massedeportering
[13 March 2018]