Dette er den siste artikkelen i en firedelt serie.
Russisk kullproduksjon har hatt en gjenopplivelse de siste årene der Russland nå rangerer som verdens sjette største produsent. Kullindustrien sysselsetter rundt 151.000 mennesker, med ytterligere 500.000 som arbeider i tilgrensende næringer. Kull er Russlands femte viktigste eksportprodukt.
I 2016 produserte Russland 385,7 millioner tonn kull, der 171,4 millioner tonn ble eksportert. Kuzbass har produsert mellom 54 og 60 prosent av alt kull som utvinnes i Russland og opptil 76 prosent av Russlands kulleksport. Kullforetak står for godt over halvparten av regionens budsjett.
Med det rekordlave antallet av bare 70 gruver i drift i 2016 betyr denne økte produksjonen fremfor alt en massiv produktivitetsvekst – det vil si en hensynsløs intensivering av utnyttelsen av arbeiderklassen.
Kullforetakenes profitt har økt enda mer vesentlig enn kullproduksjonen. I 2017, da produksjonen økte med 13 millioner tonn kull til 270 millioner tonn i året, økte foretakenes profitt 2,8 ganger ifølge offisiell statistikk.
Kullutvinning i Russland, som for all utvinning av råvarer, har skjedd på den mest hensynsløse og miljømessig destruktive måten. Selv om dette alltid var et problem i sovjetperioden, og var emne for et de streikende gruvearbeidernes krav på slutten av 1980-tallet, har det gått fra ille til det verre siden 1991. Siden da har det regjerende oligarkiet søk å utnytte arbeiderklassen og råvareressursene for alt hva det er verdt uten å ta konsekvensene for vanlige menneskers liv i betraktning.
Ifølge en rapport fra NGOen (Non Governmental Organisation) Ecodefense er gjennomsnittlig forventet levealder for Kuzbass-befolkningen tre til fire år kortere enn gjennomsnittet for Russland. Ikke mindre enn 93,8 prosent av drikkevannskildene i regionen er forurenset. Regionen opplever svart snøfall, med snø som inneholder svovelforbindelser, nitrater, klorider, kalium og mangan.
Mange sykdommer er mer utbredt her enn i resten av landet. Tuberkulosefrekvensen, som gjorde et «comeback» på 1990-tallet etter å ha vært nesten eliminert i Sovjetunionen, er 1,7 ganger høyere her enn landsgjennomsnittet. Kuzbass hadde den høyeste raten av cerebral parese i Russland i 2011 og den nest høyeste i 2012. Femten krefttyper er vanligere i regionen enn i resten av landet.
Blodomløpanomalier for spedbarn er 1,6 ganger høyere, og reproduksjonsystemanomalier for kvinner er 3,3 ganger høyere. Smittsomme og parasittiske sykdommer blant barn er to til tre ganger høyere enn nasjonalgjennomsnittet, med 988 per 100.000 barn.
Den dårlige helsetilstanden er resultat av en kombinasjon av alvorlig miljøforurensning, svak infrastruktur og ekstrem fattigdom. I en meningsmåling fra 2015 ble flere av de store gruvesentrene i Kuzbass regnet blant de fattigste byene i Sibir med befolkninger på over en halv million. Kemerovo kom dårligst ut, der 56 prosent av befolkningen oppga å ha «lav inntekt», hvilket betyr at de bare hadde penger nok for «dagligvarer og de aller nødvendigste ting». Barnaul og Novokuznetsk, som også begge er store gruveindustrisentre, registrerte hver for 55 prosent med «lav inntekt».
Gruvearbeidernes lønninger avhenger av hvorvidt «planen er oppfylt». Gjennomsnittslønn for en «oppfylt plan» (det vil si å kvalifisere for en definert kvote utvunnet kull) er vanligvis rundt 25.000 rubler ($ 437) i måneden. Siden dette er en lønn det er umulig å leve av, og mange arbeidere må forsørge familier med fra tre til fem på én inntekt, blir gruvearbeiderne tvunget til å inngå betydelig sikkerhetsrisiko for å overoppfylle planen. Selv med dét oppnår gruvearbeiderne bare en gjennomsnittslønn på 35.000 rubler ($ 603). Med andre ord så lever gruvearbeiderne og deres familier i alvorlig fattigdom der de utfører svært vanskelig og farlig arbeid.
Dødsulykker er vanlige ved russiske gruver. Mellom 2004 og 2012 var det 10 store gruveeksplosjoner, som til sammen tok 391 gruvearbeideres liv. Blant de største var eksplosjonen ved Ulyanovskaya-gruven i 2007 der 110 gruvearbeidere mistet livet, Raspadskaya-katastrofen i 2010 som drepte 91, og Severnaya-katastrofen samme år som krevde 36 liv.
Ifølge en rapport fra 2016 i næringslivavisa Vedomosti ble bare 8 av de 70 gruvene i Russland ansett som «ikke farlige». Trettiåtte av dem, som totalt produserer 18 millioner tonn kull i året, ble ansett som «svært farlige» av lederne for Russlands største kullforetak, og 12 ble vurdert som «kritisk farlige».
I en av de altfor sjeldne sosialreportasjene om situasjonen for den russiske arbeiderklassen besøkte en journalist for Takie Dela i 2017 Mezhduretsjensk og snakket med en gruvearbeiderfamilie. Vova, en ung gruvearbeider, fortalte henne at det forekommer ofte at arbeidsgiverne holder igjen vesentlige deler av lønna: «De kan sno deg litt. Si du går ned til 200 meter under bakken, da skal de betale deg 100.000 [rubler / $ 1.748], men så betaler de deg bare 80.000 [rubler / $ 1.398]. Men du får ikke de pengene igjen, for du er bare en enkel arbeider og ingen vil høre på deg.»
Så godt som hele byen med 50.000 innbyggere er avhengig av gruvene, som drives av Raspadskaya Kullkompani. Hovedkontoret ligger i samme bygning som før huset den regionale komitéen av Sovjetunionens kommunistparti. Arbeiderne fortalte journalisten: «Som du tidligere ikke kunne skrive noe dårlig om partiet, kan du nå ikke skrive noe dårlig om gruveselskapene!»
Raspadskaya Kullkompani er en av Russlands ledende kullprodusenter og driver Raspadskaya-gruven, den største kullgruva og den største underjordiske gruva i landet. Foretaket er beryktet for å se bort fra grunnleggende sikkerhetsforanstaltninger, med dusinvis av ulykker de siste tiårene. Den verste, i 2010, drepte 91 gruvearbeidere.
I 2013 ble store aksjeandeler i foretaket solgt til eierne av EVRAZ, et stort internasjonalt kull- og stålfirma: Roman Abramovitsj (nettoformue $ 11,5 milliarder), Alexander Frolov ($ 2,4 milliarder) og Alexander Abramov ($ 5,8 milliarder). Spesielt Abramovitsj regnes blant oligarkene nærmest Putin. EVRAZ eier også Yuzhkuzbassugol, et annet stort kullproduserende foretak i Kuzbass, og seks andre gruveanlegg i Kemerovo-oblast. Samlet kontrollerer EVRAZ noen av de viktigste gruvene i Russland og Øst-Ukraina.
Familien som journalisten fra Takie Dela snakket med var så desperat fattig at de ikke engang kunne tilby gjesten noe å spise mens hun bodde hos dem – noe som er gjengs standard i russisk kultur, selv i de fattigste familier. Reporteren noterte på slutten av sin reportasje:
«Noen dager senere snakker jeg med Jekaterina, kona til gruvearbeideren Yura. Hun er veldig opprørt og skriker høyt i telefonen: 'Du vet, jeg har tenkt mye. Et arbeidende menneske burde kunne leve med verdighet [dostoino]! Nettopp det ordet – med verdighet!' Så senker hun stemmen helt og legger til, stille og sliten: 'Fordi arbeiderne bærer jorda på sine skuldre [zemlya derzhitsia na rabochikh]. Vi går på jobb, vi betaler skatter. Men da du kom, hadde jeg ikke engang noe å sette på bordet.'»
Russland, med et territorium som omfatter omtrent en femtedel av jordens landmasse har noen av verdens største råvareressurser, inkludert om lag 22 prosent av skogene, 20 prosent av ferskvannet og 16 prosent av mineralreservene. Ressursene inkluderer ca. 6 prosent av verdens oljedeponier, en tredjedel av verdens naturgassforekomster, de neststørste kullreservene, mellom 25 og 40 prosent av verdens uutvunnede gullreserver og 10 prosent av verdens uranreserver.
På nåværende tidspunkt er nesten alle disse ressursene kontrollert av en håndfull oligarker – mye til de vestlige foretakenes og spesielt den amerikanske imperialismens forargelse, som har vært så godt som utestengt fra å eie og utvinne råvareressursene. Nesten alle Russlands 30 rikeste, som samlet har en formue på over $ 200 milliarder, er i større eller mindre grad involvert i olje, gass, aluminium, stål og kull, og det er ingen tilfeldighet at flere av dem nå er mål for amerikanske sanksjoner.
Deres kontroll over betydelige deler av verdens ressurser, og over utnyttelsen av den russiske arbeiderklassen – ressurser som imperialismen trodde den skulle kunne utnytte uten hindringer etter Sovjetunionens oppløsning – er et viktig økonomisk motiv for den uopphørlige kampanjen i de vestlige mediene, og spesielt fra den amerikanske regjeringen, mot Putin og oligarkene nærmest ham.
I den utstrekning imperialismen ikke klarer å nå sine mål ved hjelp av økonomisk krigføring og «regimeendringsoperasjoner» i land som er alliert med Russland, vil den ty til – og forbereder seg allerede aktivt på å ty til – direkte militær aggresjon, hvilket ville få de mest katastrofale konsekvenser for arbeiderklassen i det tidligere Sovjetunionen og internasjonalt.
Fundamentalt sett har tragedien i Kemerovo og faren for imperialistisk verdenskrig samme historiske og økonomiske røtter: stalinismens forræderi av Oktoberrevolusjonen, som kulminerte med massakren av generasjoner av marxister og trotskister på 1930-tallet, og oppløsingen av Sovjetunionen og den påfølgende restaureringen av kapitalismen et halvt århundre senere.
En vei ut av denne sosiale destruksjonen og trusselen om imperialistisk krig kan bare finnes gjennom en assimilering av lærdommene av stalinismens forbrytelser, og på grunnlag av et program som søker å forene arbeiderklassen internasjonalt på sosialistisk grunnlag. Dette krever et brudd med fagforeningene og alle de eksisterende borgerlige kreftene i Russland, som alle var involvert i kontrarevolutionen fra 1985 til 1991 og de forferdelige forbrytelsene mot arbeiderklassen, og ved byggingen av en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, verdens trotskistbevegelse, i Russland og på tvers av det forhenværende Sovjetunionen.
Sluttført