I forrige måned annonserte Moskva et lovforslag for pensjonskutt, som hevet pensjonsalderen for kvinner og menn med fem og åtte år, til henholdsvis 63 og 65. Dette organiserte tyveriet av midler russiske arbeidere har innbetalt til statens pensjonsfond over hele sitt arbeidsliv er Kremls mest upopulære tiltak siden Vladimir Putin først ble president i 2000. Mer enn 90 prosent av den russiske befolkningen opponerer mot reformen.
Pensjonskuttene er Kremls respons på en økende budsjettkrise, som først og fremst ble utløst av NATO-maktenes økonomiske sanksjoner etter deres regjeringsskifteoperasjon i 2014, som veltet et pro-Moskva-regime i Ukraina. Putin, som siden 2005 har lovet ikke å øke pensjonsalderen, stuper i meningsmålingene. Det russiske foretaksoligarkiet frykter at dette drastiske angrepet på levekårene vil fremprovosere åpne sosiale kamper.
Hittil har protestene som ble holdt den 1. juli, den 12. juli og den 18. juli bare samlet noen få tusen deltakere, en blek gjenspeiling av den overveldende folkelige opposisjonen mot pensjonskuttene. Dette skyldes ikke bare forbudet mot alle offentlige protester i byer der fotballverdensmesterskapet ble avholdt, men fremfor alt protestarrangørenes reaksjonære antiarbeiderpolitikk.
Arbeidere i Russland konfronterer ettervirkningene av det stalinistiske byråkratiets gjenopprettelse av kapitalismen og 1991-oppløsningen av Sovjetunionen. Dette inkluderer ikke bare NATOs krigspådriv i Europa, men også Kremls planer om å gjenoppta plyndringen av arbeiderklassen som fulgte restaureringen av kapitalismen på 1990-tallet. Veien fremover er å mobilisere opposisjonen blant arbeiderne i Russland og forene den med de voksende streikene og protestene mot krig og nedskjæringer i Europa, til en arbeiderklassens internasjonale bevegelse, i kamp på et revolusjonært sosialistisk program.
Mot dette perspektivet har det reist seg en blandet allianse av opposisjonspartier og fagforeninger som samler nesten hele det politiske etablissementet, bortsett fra det styrende partiet Det forente Russland. Denne alliansen av partier basert på den velstående middelklassen er grunnlagt på en felles akseptering av restaureringen av kapitalismen i Russland, og en ondsinnet fiendtlighet til en bevegelse fra arbeiderklassen. Denne alliansen tar sikte på å kvele masseopposisjon, ved å styre den inn i høyreorienterte, nasjonalistkanaler.
I de fleste byene kom det viktigste organisatoriske skyvet for protestene fra Aleksej Navalnijs støttespillere. Navalnij er sønn eks-byråkrater som beriket seg under den kapitalistiske restaureringen og er en forfekter av ytrehøyreoppfatninger. Han blir hyllet som en «demokrat» i den vestlige pressen, selv om han gjentatte ganger har deltatt i de nyfascistiske Russiske marsjer og har benevnt mennesker fra Kaukasus «kakerlakker» som fortjener å dø. I over et tiår har han opprettholdt omfattende bånd til ledende russiske oligarker og til den amerikanske imperialismens «fargerevolusjons»-maskineri.
Navalnij taler for den delen av oligarkiet og den øvre middelklassen som ser Putin-regimet som et hinder for deres egen personlige berikelse. Hans forsøk på å manipulere den voksende sosiale misnøyen i arbeiderklassen har som mål å lede opposisjon mot Putin inn i høyrekanaler, som kunne sette scenen for en type fargerevolusjonskupp i Russland.
Zhirinovskijs fascistiske Liberaldemokratiske parti (LDPR) har nå samarbeidet med Putin og hans parti Forente Russland i nesten to tiår. Partiets utilslørte promotering av ytrehøyrenasjonalisme, antisemittisme og rasisme helt siden dets fremvekst på 1990-tallet, representerer et bevisst forsøk på å lede arbeiderklassens sosiale misnøye inn i de mest reaksjonære kanaler.
Mens protestene domineres av ytrehøyre og pro-imperialistiske krefter så spiller de russiske stalinistiske og pseudo-venstre-organisasjonene – Boris Kagarlitskys nettside rabkor.ru, pabloistene i Den russiske sosialistbevegelsens (RSM), og Daria Mitinas Forente kommunistparti (OKP) – en viktig rolle med å gi denne «opposisjonen» mot Kreml et tynt «venstre»-ferniss.
I samarbeid med det stalinistiske Kommunistpartiet KPRF, som opprettholder nære bånd til ulike ytrehøyregrupper og til Kreml, så vel som til «Et rettferdig Russland» og til «Sivil solidariet»-gruppen, har de dannet koalisjonen «Folket mot heving av pensjonsalderen» (Narod protiv povysheniia pensionovo vozrasta), eller forkortet: «Narod Protiv» («Folket mot»).
Den dårlig skjulte hensikten med denne alliansen er å avspore og desorientere den folkelige motstanden, for at pensjonskuttene kan gå igjennom. Mens Narod Protiv oppfordrer demonstrantene til impotente appeller til Duma-representanter om ikke å vedta kuttene, innrømmer de samtidig at Dumaen vil godkjenne lovforslaget uansett.
En artikkel, «Pensjonsreformen og motstanden», på nettsiden rabkor.ru erklærer: «Selvfølgelig vil de i siste instans ikke stemme som velgerne vil ha dem til, og heller ikke som de selv ønsker, men som de blir befalt å stemme av sine overordnede [dvs. Kreml]. Imidlertid må denne konflikten bli åpen, klar, tydelig, smertelig og voksende, dag for dag.»
Artikkelen konkluderer med at motstanderne mot pensjonskuttene må fortsette å opponere, men rabkor.ru ønsker denne motstanden knyttet til et perspektiv som er dømt til nederlag. Faktisk har mange av de kreftene som er involvert i protestene, inkluduert LDPR, fagforeningene i Konføderasjonen av arbeid (KTR), og KPRF, gitt nødvevndig støtte til Putins regime i tiår.
Dette perspektivet går hånd i hånd med en «alt går»-orientering til alliering med alle typer krefter, inkludert pro-imperialistiske og fascistiske grupper, som hevder å opponere mot pensjonskuttene. En erklæring fra OKP den 13. juli-sier: «Oppgaven med å opponere mot de grådige pseudo-reformene tillater kommunister og deres allierte å vurdere alle borgere, alle sosiale og politiske organisasjoner som medreisende, som opponerer mot regjeringens grådige planer. Vi må initiere våre egne, og delta i alle andre aktiviteter som er rettet mot realiseringen av disse planene.»
OKPs potensielle «medreisende» inkluderer både Navalnij og det fascistiske LDPR, som OKP bare har overfladiske forskjeller med, hva angår politikken. Etter å ha ført en eksplisitt pro-kapitalistisk politikk over tiår ser stalinistene og pseudo-venstre-gruppene på allianser med fascistiske krefter som naturlig og en selvfølge.
Tendensene innen Narod Protiv har helt motstridende utenrikspolitiske orienteringer, og mange av dem skjuler ikke sine sympatier med og sine bånd til imperialismen. Navalnij og RSM har innordet seg bak amerikanske provokasjoner mot Russland, mens OKP og KPRF støtter Putins utenrikspolitikk. Alle disse tendensene slutter imidlertid rekkene for å støtte det mest drastiske angrepet på arbeidernes levestandard siden den kapitalistiske sjokkterapien på 1990-tallet.
Rollen til de fascistiske kreftene inne i og rundt Narod Protiv utgjør en advarsel til arbeiderklassen. Stalinistenes støtte til fascister er resultat av en langvarig nasjonalistisk degenerering som stammer fra Stalins genocidale utrenskning av marxistene i Sovjetunionen – som ble ledet av Leo Trotskij etter Vladimir Lenins død – og som ble fullendt med den kapitalistiske restaureringen. Som i det 20. århundret, og med den fascist-ledede regimeendringsoperasjonen støttet av NATO i Ukraina i 2014, vil fascistene og deres allierte vise seg å være voldelig fiendtlige mot arbeiderne.
For å lede kampen mot dette, og for å gi den raskt utviklende opposisjonen mot Putin-regimet en progressiv, sosialistisk retning, er det sentrale spørsmålet å gjenopprette arbeiderklassens marxistiske politiske lederskap, både i Russland og internasjonalt. Dette innebærer å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale i Russland, den eneste tendensen som representerer arven etter Den russiske revolusjonen og Trotskijs kamp mot stalinismen.