Den tyrkiske lira-krisen – drevet av styrkingen av amerikanske dollar kombinert med økningen i amerikanske renter de siste månedene og kraftig tilspisset av Trump-administrasjonens innføring av straffende handelstariffer – har spredt seg til en rekke «fremvoksende markeds»-økonomier som lånte stort i løpet av årene med lave renter. Argentina er nå i samme båt som Tyrkia, med mega-devalueringer av valutaen og utsikter for en nasjonal økonomisk kollaps.
I et desperat forsøk på å holde nasjonalvalutaen peso fra et fritt fall økte Den argentinske sentralbanken (BCRA) korttermin-renta til 45 prosent – det høyeste rentenivået i verden – i et forsøk på å tiltrekke seg sultne investorer. Siste fredag avsluttet valutabørsen ukas handel med 30,62 argentinske peso for én US dollar, etter et tap på 22 prosent av verdien mot dollar i løpet av de siste tre månedene, tilsvarende en årlig devaluering på 124 prosent.
Først og fremst frykter det argentinske styringsetablissementet en storm på bankene [bank run], som i lys av intensiveringen av klassekampen i landet kunne utløse folkelige masseopprør mot den borgerlige staten ledet av den høyreorienterte presidenten Mauricio Macri.
Beslutningen om å heve renta til 45 prosent etterfulgte sentralbankens forgjeves forsøk sist torsdag på å selge tilstrekkelige mengder valutareserver for å støtte opp pesoen. På torsdag «tilbød banken US $ 500 millioner, med fikk bare solgt US $ 55 millioner», ifølge den argentinske dagsavisa El Clarin. Dagen før fikk banken gjennomført salg av $ 781 millioner. På tirsdag la BCRA ut $ 500 millioner for auksjon, men fikk bare solgt $ 200 millioner, ifølge Reuters.
Argentinas Standard & Poor's kredittvurdering er B – likt med «subprime»-boliglån-vurderingen i USA, før kollapsen av bobla som førte til det globale økonomiske krasjet i 2008. Argentinas landrisiko-indeks står på høye 667 basispunkter.
Med massiv utestående kortsiktig gjeld står Argentina overfor potensielle kalamiteter i finanssektoren som betjener industrien, inkludert transnasjonale selskaper, med nødvendige kreditter for deres operasjoner. Tilgang til kortsiktige likvide midler er essensielt for bedrifters evne til å betale arbeideres lønninger.
I løpet av de siste årene har denne typen finansiering vært tilgjengelig ved at sentralbanken utstedte Letras del Banco Central – Lebac – den argentinske ekvivalenten av amerikanske statsobligasjoner [US Treasury bills]. På nåværende tidspunkt er det om lag 1 billion peso, tilsvarende US $ 33,5 milliarder, i utestående Lebac.
Siden US Fed avsluttet sin QE-politikk [quantitative easing - kvantitativ lettelse; pengetilførsel til finansmarkedene], har de fremvoksende markedene problemer med å betjene sin gjeld nominert i amerikanske dollar, samt i nasjonalvalutaer som opprettholder en høy korrelasjon til amerikanske rentesatser.
Innen mai 2018, da finanskrisen ble åpenbar, sikret Argentina seg et lån fra IMF på $ 30 milliarder i et desperat forsøk på å bremse inflasjonen og forhindre et «bank run».
Men IMF-lånet var ikke nok til å stagge devalueringen av pesoen. Over den siste måneden nådde verdifallet en årlig rate på 199 prosent, kun sammenlignbart med situasjonen for den tyrkiske lira.
Sentralbanken og finansdepartementet koordinerer tiltakene med å flytte seg vekk fra kortsiktig gjeld, Lebac – vanligvis har varighet på rundt 1 måned – som er den argentinske varianten av én-måneds US Treasury bills. Så lenge de globale rentenivåene holdt seg lave var Lebac-programmet en viktig kilde for kortsiktig finansiering.
BCRAs presidenten Luis Caputo har erklært at Lebac-programmet må fullstendig avvikles innen årets utgang. Obligasjonene er en vesentlig kilde for argentinske bankers finansiering, som holder om lag 50 prosent av all Lebac, mens den andre halvparten holdes av vanlige invensteringsfond, offentlige foretak, bedrifter og enkeltpersoner.
Lebac vil gradvis bli erstattet av 1-års-gjeldsbrev (Nobac) utstedt av BCRA, og av likviditets-gjeldsbrev (Leliq). De sistnevnte er bestemt å bli hovedkilden for fremtidig finansiering. Kostnaden ved å avvikle Lebac-programmet er estimert til $ 7 milliarder, som vil dekkes av statskassas valutareserver i amerikanske dollar.
I et forsøk på å stabilisere økonomien rekonfigurerte den argentinske regjeringen i forrige uke langsiktig gjeld – US $ 1,64 milliarder i statsobligasjoner som forfaller i 2020 (BODEN 2020) og US $ 514 millioner i andre statsobligasjoner (LETES) – med varigheter mellom 210 og 378 dager.
Etter hvert som amerikanske dollar styrker seg mot alle store valutaer ser Argentina nå til Kina for å forhandle om en valuta-swap – kinesiske yuan mot argentinske peso – for en verdi av $ 4 milliarder, som skal anvendes for å støtte de synkende valutareservene. Dette representerer en dreining vekk fra den finansielle avhengigheten av USA, til tross for den høyreorienterte Macris affinitet for Donald Trump.
Argentinas inflasjon toppet i 2016 med en årlig rate på 40,3 prosent, og i 2017 steg konsumprisindeksen med 24,8 prosent. Det forventes at 2018 bokfører en inflasjon på mellom 30 og 40 prosent, mer enn det doble av BCRAs mål.
President Macri erkjente offentlig det helt åpenbare i bemerkninger han kom med på en pressekonferanse på fredag i nordvestlige Jujuy, en av Argentinas fattigste provinser – nemlig at både Argentinas finanskrise og de tiltakene hans regjering treffer som respons resulterer i eroderingen avarbeiderklassens levestandard og en jevn vekst av fattigdom. «Denne devalueringen førte til et nytt oppsving i inflasjonen, og inflasjon er den største driveren for fattigdom, og beklageligvis vil vi tape noen av det terrenget vi hadde vunnet i fattigdomsreduksjonen,» sa han.
I fjor hevdet Argentinas offisielle statistikkbyrå Indec at fattigdomsraten falt til 25,7 prosent fra 30,3 prosent i 2016.
Den argentinske økonomien forventes å krympe med 0,3 prosent i år. I sine kommentarer på fredag bød Macri den argentinske befolkningen på kald trøst. «Neste år vil økonomien vokse,» sa han. «Ikke mye, men den vil vokse.»
Konfrontert med uunngåelig sosial uro må regjeringen i økende grad ty til undertrykkende tiltak, inkludert bruk av militæret. I forrige måned signerte Maci et dekret som tillater bruk av de væpnede styrker for innenriks-politioppgaver for første gang siden det brutale militærdiktaturet som styrte landet på 1970- og 1980-tallet.
Den andre krykka Macri-regjeringen er avhengig av for å undertrykke motstand fra arbeiderklassen er fagforeningsbyråkratiet.
I løpet av første halvår i år har hundretusenvis av arbeidere – deriblant lærere, stålarbeidere, teamsters og andre sektorer – holdt demonstrasjoner med uttrykk for deres harme over tap av reallønn til inflasjon.
Det førte til en 24-timers generalstreik den 24. juni, som lammet Buenos Aires og de fleste store argentinske byer. Den største fagforeningen, Confederacion General de Trabajadores (CGT), har kalt for til sammen tre generalstreiker mot Macri-IMF-angrepene på arbeidernes levestandarder. I april og desember 2017 gjennomførte arbeidere også én-dags-generalstreiker.
CGTs rolle er å kontrollere og begrense den voksende bevegelsen i den argentinske arbeiderklassen innen kapitalismens rammer, og avgrense generalstreikene til 24 timer og forhindre at folkelige opprør utfordrer den kapitalistiske orden.
I mellomtiden er byråkratiets angivelige «venstre»-opponenter, særlig pseudo-venstre-gruppene i den opportunistiske parlamentariske blokken kjent som Arbeidernes venstrefront (Frente de Izquierda de los Trabajadores - FIT) – bestående av Arbeiderpartiet (PO), Arbeidernes sosialistiske parti (PTS) og Sosialistiske venstre (IS) – som søker å kanalisere arbeiderklassen inn bak høyreorienterte fagforeninger og den borgerlige staten, med oppfordringer om å legge trykk på CGTs peronist-byråkrater for å slåss.
Det avgjørende spørsmålet som reises av tilspissingen av den økonomiske krisen er byggingen av et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, basert på perspektivet for sosialistisk internasjonalisme som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) kjemper for.