Femti år siden Warszawapakt-invasjonen av Tsjekkoslovakia:

Del énEtableringen av en deformert arbeiderstat i Tsjekkoslovakia

Av Clara Weiss
28 August 2018

For femti år siden, natta mellom den 21. og den 22. august 1968, ble Tsjekkoslovakia invadert av anslagsvis 165.000 soldater med 4.600 tanks fra fire Warszawapakt-land – Sovjetunionen, Polen, Ungarn og Bulgaria – ledsaget av militærrådgivere fra Øst-Tyskland.

Sovjet-tanks i Tsjekkoslovakia i 1968

Invasjonen og okkupasjonen av Tsjekkoslovakia sendte sjokkbølger tvers over hele verden. Formålet var å undertrykke en voksende folkelig bevegelse av arbeidere og ungdom under den såkalte «Praha-våren». Invasjonen stilte de stalinistiske regimene – som feilaktig var identifisert med sosialisme – i vanry for millioner over hele verden.

Sammen med den massive generalstreiken i Frankrike noen måneder tidligere var invasjonen av Tsjekkoslovakia en definerende begivenhet for den tidsperioden. Den satte i gang en politisk og sosial utvikling som skulle forme denne delen av verden i flere tiår fremover.

Denne serien evaluerer opprinnelsen av krisen i 1968, dens dynamikk og den rollen som pabloismen spilte for å muliggjøre det stalinistiske byråkratiets undertrykking av arbeiderklassens opposisjon mot byråkratiets styre.

Tsjekkoslovakia var en av en rekke deformerte arbeiderstater som i 1948 ble etablert i Øst- og Sørøst-Europa. Landet hadde i 1938 blitt delt som følge av den beryktede «München-avtalen», der imperialistmaktene inngikk en overenskomst med Hitler etter nazi-Tysklands invasjon av Nordvest-Tjekkoslovakia og anneksjonen av det såkalte «Sudetenland». Det meste av det som i dag er Republikken Tsjekkia ble underlagt det nazistiske Reich [Riket]. Den såkalte «slovakiske republikken» ble styrt av et borgerlig ytrehøyreregime som deltok i de nazistiske tiltakene for å utrydde den jødiske befolkningen og føre en utryddingskrig mot mot Sovjetunionen.

Delingen av Tsjekkoslovakia etter München-avtalen

Innen Den røde armé frigjorde Tsjekkoslovakia i 1945 hadde landet mistet om lag 3,7 prosent av sin samlede befolkning i krigen. Det var vesentlig færre enn nabolandet Polen eller Sovjetunionen, men det var betydelig flere enn for de fleste vesteuropeiske land som hadde vært okkupert av nazistene.

Før krigen var den jødiske befolkningsandelen på om lag 255.000 mennesker. Av dem overlevde bare mellom 40.000 og 50.000. Over 90 prosent av de 8.000 av sinti- og roma-etnisitet som levde i de tsjekkiske områdene før krigen ble myrdet. I nazi-regimets mest beryktede terrorhandling i Tsjekkoslovakia brant SS ned hele landsbyen Lidice, etter at medlemmer av den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsens drepte SS-lederen Reinhard Heydrich. Hundrevis av mennesker, deriblant mange barn, ble myrdet eller satt i konsentrasjonsleirer.

Minnested for de myrdede barna fra Lidice

Det anslås at 25.000 tsjekkoslovakiske kommunister som ytet motstand mot fascistene ble myrdet. Titusenvis av arbeidere ble tvunget til slavearbeid for nazi-regimet. Mange flere ble såret eller fordrevet. De samlede materielle krigsskadene ble beregnet til $ 4 milliarder.

I motsetning til mange andre østeuropeiske land, der arbeiderklassen ble desimert av nazistenes brutale utryddingskrig, hadde Tsjekkoslovakia – der økonomien både i de tsjekkiske områdene og i Slovakia ble stilt nesten helt til rådighet for den nazistiske krigsøkonomien – opplevd betydelig industriell vekst i løpet av krigen. Innen 1945 var den industrielle arbeiderklassen større enn noen gang tidligere.

I mellomtiden hadde München-sviket i 1938 og krigen fullstendig diskreditert både kapitalismen og det borgerlige demokrati. Som historikeren Kevin McDermott har bemerket «... var det en utbredt oppfatning at de høyreorienterte partiene og deres ‘borgerlige’ ledere hadde samarbeidet med tyskerne under okkupasjonen.» [1] Kort sagt, det antikapitalistiske og pro-sovjetiske sentiment var overveldende.

Som i nesten alle land som ble frigjort av Den røde armé ble det i løpet av de siste månedene av krigen og det umiddelbare etterspillet etablert fabrikkråd ved hundre- og tusenvis av bedrifter. I Tsjekkoslovakia representerte fabrikkrådet ikke bare arbeiderne og overvåket fornyelsen av produksjonen, men de organiserte også utrenskningen av kollaboratører og tjenestemenn som hadde jobbet med nazistene fra arbeidsplassene.

Det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen – som hadde oppstått under betingelsene av Sovjetunionens internasjonale isolasjon tidlig på 1920-tallet, og som for sine sosiale privilegier var avhengig av arbeiderklassens politiske undertrykking og forhindringen av den internasjonale utvidelsen av Oktoberrevolusjonen – var dypt bekymret over denne utviklingen.

I motsetning til de fleste andre landene i Øst-Europa forlot Den røde armé Tsjekkoslovakia så tidlig som i november 1945. Det stalinistiske byråkratiet var imidlertid i stand til å bringe arbeiderklassens bevegelse under sin kontroll via Det kommunistiske partiet i Tsjekkoslovakia [Komunistická strana Československa - KSČ] og samarbeidet med både fagforeningene og de borgerlige lederne. Via disse tiltakene var byråkratiet i stand til å basere sin politiske legitimitet på den enorme prestisjen både fra Oktober-revolusjonen i 1917 og den Den røde armés heroiske kamp mot det hatede Wehrmacht [nazi-Tysklands væpnede styrker].

I tillegg opererte det stalinistiske byråkratiet under forhold der den trotskistiske bevegelsen i Tsjekkoslovakia og Øst-Europa var så godt som tilintetgjort. Venstreopposisjonen som ble dannet i 1923 av Leo Trotskij hadde bekjempet det stalinistiske programmet «sosialisme i ett land» og de stadig mer diktatoriske metodene til den stalinistiske fraksjonen i partiet. Etter Hitlers makterobring i 1933, med det knusende nederlaget for den tyske arbeiderklassen – som først og fremst ble muliggjort av politikken til det stalin-infiserte Komintern – konkluderte Trotskij med at de stalinistiske partiene ikke kunne reformeres, og at en ny, en fjerde Internasjonale måtte bygges. I september 1938 ble Den fjerde internasjonale grunnlagt, i Paris.

Gjennom 1920- og 1930-tallet fant trotskistbevegelsens kamp et mektig ekko i den tsjekkoslovakiske kommunistbevegelsen. Den tsjekkoslovakiske Venstreopposisjonen oversatte mange av Trotskijs skrifter og var en viktig forbindelse mellom de polske og tyske trotskistene.

Den sovjetiske Venstreopposisjonen, som telte titusenvis, ble nesten i sin helhet myrdet av Stalin under Den store terroren. Kommunistpartiene i Øst- og Sørøst-Europa ble også voldelig utrensket, med titusenvis av kommunister fra regionen som ble drept i Sovjetunionen. Partiledelsene som var igjen hadde alle bevist sin lojalitet til stalinismen i den uovertrufne massakeren av revolusjonære. Trotskistbevegelsen i Tsjekkoslovakia, som i Polen, ble nesten fullstendig utryddet av kombinasjonen av den stalinistiske terroren og nazi-okkupantene.

Gjennom det meste av 1940-tallet fulgte KSČ en kurs med direkte klassesamarbeid. Allerede i 1943 smidde partiets leder Klement Gottwald – som hadde kommet til prominens for sin nådeløse utrenskning av trotskister fra Kommunistpartiet på midten av 1920-tallet, og som ble en personlig venn av Joseph Stalin – en avtale med den borgerlige eksilregjeringen ledet av Edvard Beneš.

Klement Gottwald, leder av Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet fra 1929 til sin død i 1953

Etter krigens slutt ble KSČ, Beneš, Det sosialdemokratiske partiet og en rekke andre borgerlige partier – både i de tsjekkiske områdene og i Slovakia – enige om dannelsen av en «Nasjonal front»-regjering. Beneš ble utnevnt til president. Gottwald ble statsminister for en regjering der fem viktige ministerposter – deriblant for arbeid, landbruk, og kultur og utdanning gikk til KSČ. Den tredje republikk ble erklært og ingenting var fjernere for Kommunistpartiet enn sosialistisk revolusjon.

Men i mellomtiden vokste Kommunistpartiets popularitet raskt. Partiets medlemsmasse eksploderte fra rundt 25.000, til 1 million innen mars 1946. Etter det åpne valget det året fremsto KSČ som det mektigste partiet i parlamentet, med 40 prosent av stemmene i Böhmen – et sentrum for kull- og bilindustrien – og 30 prosent i det mer landbruksorienterte Slovakia.

Det var imidlertid ikke før begynnelsen av Den kalde krigen, fremprovosert av USA fra 1947 til 1948, at Kreml gikk til storskala nasjonaliseringer og etableringen av full politisk kontroll i disse statene. I Tsjekkoslovakia tok KSČ makten i februar 1948 under forhold med en dyp økonomisk krise og igangsatte storskala nasjonaliseringer av industri og landbruk.

Den fjerde internasjonale beskrev de statene som oppsto i Øst-Europa på dette tidspunktet som «deformerte arbeiderstater». I motsetning til Sovjetunionen hadde de ikke oppstått fra arbeiderklassens seirende sosialistiske revolusjon. De oppsto heller fra den politiske undertrykkingen av arbeidernes massebaserte spontane kamper, utført av det stalinistiske byråkratiet.

De måtte imidlertid forsvares fra et angrep fra imperialismen, i den utstrekning disse statene dog representerte en utvidelse til Øst-Europa av elementer av de sosiale relasjonene som ble etablert i 1917. Den fjerde internasjonale insisterte på at forsvaret av disse relasjonene bare kunne oppnås gjennom arbeiderklassens politiske revolusjon mot de stalinistiske byråkratiene, i en bevisst allianse med arbeidernes kamper for omveltningen av kapitalismen i de imperialistiske landene. De stalinist-styrte statene i Øst-Europa var på alle måter ustabile og historisk forbigående dannelser.

I november 1949 understreket Den fjerde internasjonale den kritiske rollen som stalinismen hadde spilt for å undertrykke arbeidsklassens revolusjonære kamp:

En evaluering av stalinismen kan ikke gjøres på grunnlag av lokaliserte resultater av dens politikk, men må ta utgangspunkt i totaliteten av dens handlinger på verdensplanet. Når vi ser på det forfallet som kapitalismen presenterer allerede i dag, fire år etter krigens slutt, og når vi ser på den konkrete situasjonen fra årene 1943 til 1945, kan det ikke være noen tvil om at stalinismen, på verdensbasis, fremsto som den avgjørende faktoren som forhindret et plutselig og samtidig krasj av den kapitalistiske orden i Europa og Asia. I denne forstand utgjør «suksessene» som byråkratiet oppnår i buffersonen, i beste fall, den pris som imperialismen betalte for tjenester utført på verdensarenaen – en pris som enn videre til stadighet stilles i tvil ved det påfølgende stadium.

Fra et verdenssynspunkt veier reformene som er realisert av det sovjetiske byråkratiet i form av buffersonens assimilering til Sovjetunionen uten sammenligning mindre i balansen, enn de slagene som Sovjetbyråkratiet tildeler – særlig gjennom sine handlinger i buffersonen – mot verdensproletariatets bevissthet, som det demoraliserer, desorienterer og paralyser ved all sin politikk, og følgelig i noen grad gjør utsatt for den imperialistiske krigsreparasjonskampanjen. Til og med fra synspunktet for Sovjetunionen selv, utgjør verdensproletariatets nederlag og demoralisering forårsaket av stalinismen en umåtelig større fare, enn konsolideringen av buffersonen er en styrkning. [2]

Denne politiske vurderingen ble fullt ut berettiget av de påfølgende årene og tiårene. I forfølgelsen av det reaksjonære og ikke-bærekraftige programmet om «sosialisme i ett land» snublet de stalinistiske byråkratiene, i hvert og ett av landene, fra krise til krise og med voldsomme tilslag mot arbeiderklassens opposisjon for hvert trinn av utviklingen.

Så snart de deformerte arbeiderstatene var etablert slapp stalinistene løs en ny runde terror i Sovjetunionen og i «Østblokk-landene», denne gangen med eksplisitte antisemittiske overtoner – rettet mot de politisk mest bevisste sjiktene av ungdom, arbeidere og intelligentsia. Blant de som nå ble henrettet eller fengslet var de få forhenværende Venstreopposisjonistene som hadde klart å overleve krigen og utrenskningene fra 1930-tallet, og mange av deres barn.

I Tsjekkoslovakia var utrenskningene spesielt grufulle. Mellom 1948 og 1954 ble 90.000 mennesker forfulgt for politiske forbrytelser. Anslagsvis 22.000 ble satt i 107 arbeidsleirer. Over 1.000 døde i fengsel og mer enn 230 ble henrettet. I tillegg til disse politiske utrenskningene utviste den stalinistiske regjeringen millioner av etniske tyskere og ungarere, på det reaksjonære grunnlaget å tilskrive dem kollektiv skyld for fascismens forbrytelser. Fordrivingene ble kombinert med nasjonalistisk propaganda som hadde som formål å undergrave klassesolidariten blant tsjekkiske, slovakiske, tyske og ungarske arbeidere.

I den beryktede Slánský-rettssaken ble Rudolf Slánský og en rekke andre partiledere anklaget for sympati for den jugoslaviske lederen Tito. Nok en gang pisket byråkratiet bevisst opp en atmosfære av giftig nasjonalisme og antisemittisme, for ytterligere å undergrave arbeiderklassens politiske bevissthet. (Elleve av de 14 tiltalte i rettssaken ble eksplisitt fordømt for deres jødiske opprinnelse.)

Rudolf Slánský under rettssaken

Utrenskningene var byråkratiets forebyggende trekk mot de opprør det fryktet fra arbeiderklassen. Denne frykten var meget vel begrunnet.

Etter Joseph Stalins død i mars 1953 ble de stalinistiske regimene kastet ut i en dyp krise. Det første i en serie av store arbeideropprør mot stalinistbyråkratiene etter Stalins død skjedde i Tsjekkoslovakias nest største by Plzeň (Pilsen) fra den 31. mai til den 2. juni 1953. Om lag 17.000 arbeidere ved Škoda-fabrikken gikk til streik for å protestere mot de økonomiske effektene av en valutareform som hadde spist opp alt av deres lønninger. De fikk snart tilslutning av 2.000 studenter.

En spontant etablert revolusjonær komité stormet det lokale fengselet og løslot hundrevis av politiske fanger. Mens streiker spredte seg til andre byer sendte partiet inn militæret, som drepte rundt 40 arbeidere og såret 220. Over 650 arbeidere ble arrestert og den mistenkte lederen av opprøret ble henrettet. Til tross for den voldsomme undertrykkingen fortsatte ei streikebølge, som involverte rundt 360.000 arbeidere i Böhmen og Moravia – de tsjekkiske områdene som grenset til Den tyske demokratiske republikken (DDR - Øst-Tyskland) – enda ei uke. [3]

Bare noen få dager senere, den 16. juni, begynte det mer berømte arbeideropprøret i Øst-Tyskland. Det ble brutalt knust av sovjetiske tanks, med over 500 drept.

En sovjet-tanks i Øst-Berlin, juni 1953

Stalinismens krise ble ytterligere intensivert i 1956. Nikita Khrusjtsjovs berømte «Hemmelige tale» på Det sovjet-russiske kommunistpartiets 20. kongress i februar avslørte noen av Stalins mest uhyrlige forbrytelser og rystet den kommunistiske bevegelsen over hele verden og initierte den såkalte «tiningen» i Sovjetunionen. I Ungarn lanserte arbeidere et fullskala opprør mot det stalinistiske regimet, som ble knust av en invasjon gjennomført av Sovjetunionen. Over 20.000 arbeidere og ungdommer ble drept.

Noen uker senere reiste arbeidere i Polen seg. I påvente av en lignende utvikling i Tsjekkoslovakia begynte KSČ med massearrestasjoner. Mellom oktober og den 5. november 1956 ble anslagsvis 665 personer arrestert av politiske årsaker, hvorav nesten halvparten ble klassifisert som «manuelle arbeidere». En tsjekkoslovakisk arbeider påpekte alle de stalinistiske regimenes største frykt: «Det er synd at disse begivenhetene ikke skjedde på én gang. Først var det uro her i Plzeň, deretter i Polen og nå i Ungarn. Det ville vært annerledes i dag om de alle hadde skjedd samtidlig.» [4]

Fortsettelse følger

**

Fotnoter

[1] Kevin McDermott, Communist Czechoslovakia, 1945 - 89. A Political and Social History, Palgrave 2015, s. 25

[2] Sitert i David North, The Heritage We Defend. A Contribution to the History of the Fourth International, Mehring Books 2018, s. 156 - 157

[3] Ivan Pfaff, «Aufstand. ‘Weg mit der Partei!’» [«Opprør. ‘Vekk med partiet!’»] Die Zeit, den 22. mai 2003.

[4] Sitert i: McDermott, 2015, s. 97 - 98