Den 29. august kom den russiske presidenten Vladimir Putin for første gang åpent ut til støtte for en allment foraktet pensjonsreform, som vil heve pensjonsalderen for både kvinner og menn. Mer enn 90 prosent av befolkningen er imot reformen. Bare litt over ei uke tidligere hadde en Duma-høring konkludert med godkjenning av reformen. Den vil sannsynlig bli presset igjennom i løpet av de neste ukene.
Det opprinnelige lovforslaget åpner for heving av pensjonsalderen for kvinner fra 55 til 63, og for menn fra 60 til 65, som er en alder mer enn en tredjedel av russiske menn ikke engang oppnår. Hevingen av pensjonsalderen vil ha vidtrekkende samfunnsmessige implikasjoner for hele arbeiderklassen, da betydelige deler av arbeiderne beror på sine foreldres ringe pensjonsutbetalinger som tillegg til egne lønninger for sine familiers livsopphold. Om lag en tredjedel av russiske pensjonister er allerede i jobb fordi de ikke kan leve av sin pensjon, som i gjennomsnitt kun er 13.300 rubler ($ 210 / NOK 1.765) per måned.
Mens noen medier, deriblant New York Times har fokusert på de begrensede innrømmelsene Putin har kommet med til den utbredte fiendtligheten mot reformen, er det viktigste signalet presidenten sendte at han og hans regjering ikke vil flytte seg i noen vesentlige grad på denne saken.
I sin 3.100-ord-adressering skisserte Putin de demografiske problemene som det russiske samfunnet står overfor, med fokus på den ødeleggende virkningen av Den andre verdenskrigen som drepte opptil 40 millioner sovjetborgere, og det totale økonomiske og sosiale sammenbruddet på 1990-tallet etter det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen.
Han sa at han av objektive omstendigheter var blitt tvunget til å endre sin stilling om pensjonsreformen – der han helt siden 2005 har insisterte på at han aldri ville tillate å heve pensjonsalderen – fordi, som han argumenterte, statsbudsjettet ikke hadde ressurser til å betale for pensjoner, under betingelser der antallet pensjonister vokser raskt, mens befolkningen i yrkesaktiv alder avtar. Putin la til at Russland hadde kommet seg ut av den økonomiske og sosiale krisen som fremdeles markerte 2000-tallet og nå var i en posisjon til å kreve flere innrømmelser fra befolkningen.
Han foreslo en rekke endringer i det opprinnelige lovforslaget: I steden for å øke pensjonsalderen for kvinner med åtte år fra 55 til 63, bør den økes med fem år, fra 55 til 60.
Putin argumenterte også for incitamenter for bedrifter for at de skulle beholde folk i førpensjonsalder i jobben og for å opprettholde noen fordeler og unntak for bestemte grupper av arbeidere.
Han konkluderte med: «Jeg vil igjen understreke at vi står overfor en svært vanskelig, men nødvendig beslutning. Jeg ber dere om å forstå dette.»
Argumentet at det ikke er noe annet valg enn å øke pensjonsalderen er en løgn.
«Ressursene» for å betale for pensjoner og øke levestandarden for både arbeidere og pensjonister eksisterer i overflod: De er konsentrert i hendene på oligarkene nær Putin og et helt sjikt av andre oligarker som er del av eller nært opp til den «liberale opposisjonen». De har alle kommet til sine formuer gjennom sosial plyndring: den hensynsløse ødeleggelsen av Sovjetunionens økonomi og velferdssystem og den pågående utbyttingen av Russlands råvareressurser og arbeiderklasse.
Per 2017 eide den rikeste 10-prosenten av landets befolkning 89 prosent av all husholdningsformue. Landet er hjemstavn for anslagsvis 96 dollarmilliardærer og 79.000 dollarmillionærer. Blandt Russlands rikeste milliardærer er Alisher Usmanov med en formue på $ 12,3 milliarder, Viktor Vekselberg «som er verdt» over $ 13 milliarder, Vladimir Potanin ($ 14,8 milliarder), Alexei Mordashov ($ 18,4 milliarder) og Leonid Mikhelson (over $ 20 milliarder).
Oligarkenes formuer og deres opprinnelse er selvsagt vel kjent i Russland. Det er derfor ingen tror på eller støtter de offisielle argumentene til fordel for pensjonsreformen.
Dessuten butter Putins argument om at den sosiale situasjonen for russere har blitt stabilere mot den virkeligheten som russiske arbeidere, ungdommer og intellektuelle står overfor i sin hverdag.
Spesielt siden begynnelsen av Ukraina-krisen og de vestlige sanksjonene, som utløste nok en økonomisk krise i Russland i årene 2015 og 2016 og som førte til en dramatisk devaluering av rubelen, har levestandarden falt brått. Antallet «ekstremt fattige», dvs. de som lever på 9.828 rubler (mindre enn $ 174 / NOK 1.460), har steget til nesten 20 millioner. Mange av de «ekstremt fattige» er pensjonister.
En nylig artikkel i Nezavisimaya Gazeta rapporterte at befolkningen vil møte en krapp økning av kostnadene for grunntjenester i 2019 [utilities; dvs. vann, gass, strøm, m.m.], hvilket vil føre til en vekst i den allerede høye personlige forbruksgjelden. Ifølge én ekspert økte russernes gjeld for grunntjenestene med 5,3 prosent i løpet av det siste året, og er nå 35 prosent høyere enn i 2015. Gjennomsnittlig forbruksgjeld for russerne hva angår grunntjenester er på over 46.000 rubler ($ 682 / NOK 5.730). Forbruksgjelden har i år økt dobbelt så raskt som realinntekten.
I år har det allerede vært flere uttrykk for ekstremt sosial sinne over de grufulle sosiale betingelsene og arbeidsforholdene. Tidligere i år ble en lærer oppsagt (og senere gjeninnsatt) for å ha protestert mot fattigdomslønna for lærere i hans region, som plasserte dem i inntektsbraketten til de som regnes som «ekstremt fattige». I flere måneder på senvinteren og den tidlige våren i år var ambulansepersonal i Voronezh engasjert i en arbeid-etter-reglementet-aksjon (en full streik av ambulansepersonalet er forbudt ved lov) for å protestere mot nye forskrifter som tvinger dem til å kjøre til pasientene på deres egen tid. Ambulansepersonalet i regionen har en månedlig lønn på rundt 19.000 rubler ($ 282 / NOK 2.370). I august gikk også arbeidere ved den russiske VW-fabrikken i Kaluga til en arbeid-etter-reglementet-aksjon.
De hittil begrensede streikene og protestene vil uten tvil vokse i de kommende månedene. Pensjonsreformen, med eller uten Putins foreslåtte endringer, utgjør et aggressivt trekk i oligarkiets krig mot arbeiderklassen. Som borgerskapet internasjonalt er oligarkiet i Russland fast bestemt på at arbeiderklassen skal betale for nettopp den krisen de selv har produsert.
Den 2. september protesterte flere tusen mennesker igjen mot pensjonsreformen. Protestene var i all hovedsak organisert av det stalinistiske KPRF, det største oppositionspartiet i det russiske parlamentet Dumaen. Ved den største protestdemonstrasjonen i Moskva, som trakk anslagsvis 10.000 deltagere, beskrev Gennady Zyuganov, KPRFs leder gjennom lang tid, pensjonsreformen som «kannibalistisk». Men han kritiserte Putin bare i milde toner. Talen hans forsøkte å piske opp russisk nasjonalisme og var full av antiamerikanske og antiukrainske kommentarer. Ved andre protestsamlinger har demonstranter krevd at Putin må gå.
Politikken til de kreftene som for tiden organiserer protestene, som strekker seg fra KPRF og andre stalinistiske partier, til ulike pseudo-venstre grupper, fascistiske krefter og den ytrehøyre «liberale» politikeren Alexei Navalnij, utgjør ei farlig blindgate. Målet for alle er å avlede sosialt sinne over i reaksjonære nasjonalistiske kanaler og dermed blokkere fremveksten av en ekte opposisjonsbevegelse mot reformen i arbeiderklassen.
En slik bevegelse må kobles sammen med de voksende klassekampene til arbeidere internasjonalt på et sosialistisk grunnlag, for å ta opp en kamp ikke bare mot Putin og den nåværende regjeringen, men mot hele det politiske etablissementet som har oppstått av ødeleggelsen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalismen.