Vadim Rogovin og stalinismens sosiologi

Av Andrea Peters
25 September 2018

Den 18. september markerte 20-årsdagen for Vadim Zakharovich Rogovins død – den sovjetiske marxisten, historikeren og sosiologen. Han ville ha blitt 81 år gammel denne måneden.

I 1990 begynte Rogovin med publiseringen av det som skulle bli en syv-bind-serie om stalinismen og den sosialistiske opposisjonen, ledet av Leo Trotskij, mot den byråkratiske degenereringen av Sovjetunionen. Den har tittelen Var det et alternativ? Denne serien er et uovertruffent historisk verk av akademisk rang, og et vesentlig bidrag til kampen mot forfalskning av historien. Mye av den ble skrevet mens Rogovin sloss mot en terminal kreftdiagnose.

Vadim Rogovin

Var der et alternativ? – to bind tilgjengelige i engelsk oversettelse fra Mehring Books (med bind tre som publiseres om kort tid) – viser at De store utrenskningene fra årene 1933 til 1938 var en form for politisk genocid, der hovedmålet var å utrydde Trotskij, trotskisme, og alle de politiske personlighetene, de intellektuelle og arbeiderne med bånd til landets sosialistiske arv. Stikk i strid med de rådende akademiske oppfatningene både i Sovjetunionen og i Vesten viste Rogovin at Stalins utrenskninger ikke var en galnings verk, eller revolusjonens uunngåelige konsekvens, men byråkratiets blodige reaksjon mot en mektig marxistisk opposisjon.

Rogovin insisterte på at uten å forstå Terroren – dens opprinnelse og dens konsekvenser – er det umulig å forstå hverken Sovjetunionens karakter eller Kommunistpartiets endelige oppløsing av Sovjetunionen i det siste tiåret av det 20. århundre. For ham var årene fra 1936 til 1938 og årene fra 1989 til 1991 uløselig forbundne perioder av den sovjetiske historien. Kapitalismens restaurering krevde nye forfalskninger av den sovjetiske historien.

Under implementeringen av perestroika [ombygging] ble påstanden utbredt at markedet representerte en høyere form for sosialisme, en form som var iboende demokratisk, antibyråkratisk og antistalinistisk. Denne løgnen var nødvendig fordi det ikke var noen massebase av støtte for de prokapitalistiske reformene innen Sovjetunionen. Som akademikerne Peter Reddaway og Dmitri Glinski har bemerket var det i perioden som førte opp til perestroika snarere «dissens som bredte seg, mest av alt befattet med kløften mellom de som styrte og de som ble styrt, og med hvordan å oppnå sosial rettferdighet mer enn å bremse på, og langt mindre demontere den sosialistiske økonomien.»

I forordet til det andre bindet av sin serie – Staten og Opposisjonen – bemerket Rogovin:

En særegenhet ved kontrarevolusjonen som ble realisert av Stalin og hans medskyldige var at den fant sted under det ideologiske dekket av marxistisk fraseologi og uendelige forkynnelser av lojalitet til Oktoberrevolusjonen. Naturligvis krever en slik kontrarevolusjon historisk hittil usette konglomerater av løgner og forfalskninger, fabrikasjonen av stadig nyere myter ...

I likhet med stalinistene anvender moderne antikommunister to typer myter: nemlig de ideologiske og de historiske. Under ideologiske myter har vi falske idéer, orienterte mot fremtiden – det vil si illusoriske prognoser og løfter. Disse typer produkter av falsk bevissthet avslører sin mytologiske karakter i kraft av sin praktiske realisering. Myter som ikke appellerer til fremtiden men til fortiden, er en annen sak. Prinsippielt sett er det lettere å avsløre disse mytene enn antivitenskaplige prognoser og reaksjonære prosjekter. I likhet med de ideologiske er de historiske mytene produkt av umiddelbare klasseinteresser ... produkter av historisk uvitenhet eller bevisst forfalskning – det vil si tilsløringen av noen historiske fakta, tendensiøse overdrivelser og en forvrengt tolkning av andre. Gjendrivingen av disse mytene er bare mulig ved å rehabilitere historisk sannhet – den ærlige skildringen av fortidens egentlige fakta og tendenser.

Hvordan kom Rogovin til å skrive Var det et alternativ? Et fyldestgjørende svar på dette spørsmålet må avvente den første seriøst intellektuelle biografien om Rogovin. En slik satsning ville uten tvil vekke til live forbindelsene mellom den avdøde sovjetiske akademikeren og Den russiske revolusjonen, som han forsvarte helt til sin siste dag. Denne artikkelen undersøker Rogovins utvikling innen feltet sovjetisk sosiologi, og til slutt hans kamp mot sin egen fagdisiplin.

Før han skrev Var der et alternativ? arbeidet Rogovin i mange år, om enn under svært vanskelige forhold, med en sosiologisk analyse av stalinismen. I 1977 ble han forsker ved det prestisjetunge Institutt for sosiologi i Moskva, etter å ha studert og forelest om estetikk de første to tiårene av sin karriere. Rogovin gikk inn på sosiologiens område for å finne et felt der han kunne granske problemet sosial ulikhet.

Hans interesse for dette spørsmålet vokste ut av konklusjoner han trakk i etterkant av Nikita Khrusjtsjovs offisielle avsløring av Stalins forbrytelser, i talen han holdt for Den 20. partikongressen i 1956, «Om personlighetskultusen og dens konsekvenser». Rogovin, som mistet den ene av sine bestefedre i utrenskningene, ville forstå de sosiale og politiske fundamentene for Stalins blodbad. Etter Stalins død i 1953 klarte han å få tilgang til gamle opplag av Pravda, Kommunistpartiets offisielle avis, som ble forvart i en avgrenset del av biblioteket med spesielle adgangsrestriksjoner. De dokumenterte de politiske debattene fra 1920-tallet, og Trotskijs og Venstreopposisjonens bitre kamp mot Stalin.

Trotskij insisterte på at Stalin sto i front for en nasjonalistisk, byråkratisk reaksjon mot Oktoberrevolusjonen. Det fremvoksende stalinistiske regimet forsto at den internasjonale arbeiderklassens egalitære og revolusjonære bestrebelser var en dødelig trussel, og i kampen for å sikre sin egen privilegerte posisjon undertrykte regimet demokratiet internt i partiet og forrådte revolusjonære kamper rundt om i verden. Trotskij advarte om at med mindre arbeiderklassen styrtet byråkratiet ville kapitalismen bli gjenopprettet og Oktoberrevolusjonens erobringer ville bli likviderte.

Denne kritikken overbeviste Rogovin om at ulikhet var nøkkelen til å forstå det sovjetiske byråkratiets karakter. Han fokuserte derfor sin sosiologiske forskning på stratifisering av livsstil og forbruk, i et forsøk på å etablere relasjonen mellom regjeringens politikk og sosial differensiering. Han mente dette ville avdekke måten byråkratiets forsvar av sin egen posisjon deformerte sovjetsamfunnet.

Rogovin arbeidet under ekstremt vanskelige betingelser. Den offisielle definisjonen av den sovjetiske sosialstrukturen benektet selve eksistensen av Det kommunistiske partiets elite. I tillegg til personlig å bli utsatt for sensur var sovjetisk sosiologi dominert av en kombinasjon av empirisme og ulike tendenser av teoretisk antimarxisme. Innen 1970-tallet hadde den sovjetiske dissidentbevegelsen, som oppstod under Khrusjtsjov-tiningen, dreid kraftig til høyre og blitt stadig mer antikommunistisk. Slike holdninger frastøtte Rogovin.

Mest betydningsfullt var at det stalinistiske regimet hadde fysisk utryddet Trotskij og Venstreopposisjonen. Det slaktet de gamle bolsjevikene og undertrykte med vold alle de med en forbindelse til landets revolusjonære sosialistiske arv. Rogovins vanskeligheter var forankret i historien. Det var umulig å åpent erklære seg solidarisk med trotskisme, langt mindre erklære at ens forskningsagenda var forankret i Trotskijs analyse av Sovjetunionen.

I tillegg hadde muligheten til Den fjerde internasjonale (FI), verdens trotskistbevegelse grunnlagt i 1938, for å etablere kontakt med Rogovin eller andre som han, blitt dypt undergravd av pabloismens skadelige påvirkninger. Denne revisjonistiske tendensen, utviklet under Michel Pablos og Ernest Mandels innflytelse, avviste muligheten for at en uavhengig, revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen kunne utvikle seg i Sovjetunionen eller noe annet sted. Pabloistene hevdet at trotskister måtte jobbe for en reformering av Kommunistpartibyråkratiet. Rundt om i verden avviklet pabloistene FI-seksjoner og instruerte deres kadre til å arbeide innenfor de eksisterende stalinistiske, sosialdemokratiske byråkratiene og innen fagforeningsbevegelsene. De avviste ethvert tiltak for å gjenopplive en ekte trotskisme innen sovjetblokken. I periodene med revolusjonær krise i Sovjetunionen og i Øst-Europa bød de støtte til deler av Kommunistpartiets byråkrati, så vel som til nasjonalister og til og med til høyreorienterte krefter. Følgelig arbeidet Rogovin i vesentlig grad isolert.

På slutten av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet gjennomførte han og andre sosiologer en rekke studier om levekårene i landet, som avslørte dype motsetninger innen Sovjetunionens sosio-økonomiske struktur. I ett henseende hadde ulikhet blitt redusert i Sovjetunionen; såkalt lønnsutjevning begrenset differensieringen av offisielle inntekter – særlig sammenlignet med det høye nivået det hadde nådd på 1930- og 40-tallet, under Stalins styre – for flertallet av befolkningen. Samtidig skapte imidlertid et utbredt sekundært system av legal, semi-legal og ulovlig distribusjon av varer, tjenester og velstand et helt arsenal av ulikheter på tvers av yrker, næringer, partitilhørighet, geografisk lokalisering, aldersgrupper, osv. Vesentlige deler av befolkningen led stor nød. I 1983 oppdaget en nasjonalt representativ undersøkelse, med et granskningsutvalg på 10.000, at 1/3 av respondentene manglet tilgang til minst én, og i mange tilfeller alle grunnleggende fellestjenester [utilities: strøm, rennende vann, avløp, m.m.]. Data om inntektene til Kommunistpartiets byråkrati forble upubliserte.

I sitt arbeid insisterte Rogovin på at den irrasjonelle og urettferdige måten ressursene ble allokert til forskjellige sosiale lag bidro til å stimulere individuelle egentiltak for å forbedre levestandarden ved andre midler – dvs. via skyggeøkonomien, bestikkelser og korrupsjon. Dette førte til videre økt sosial differensiering og voksende sosial bitterhet.

I 1983 forfattet Rogovin en rapport som endte opp i hendene på Moskvas Kommunistparti. Ikke all forskningen ved Institutt for sosiologi ble sendt til de lokale myndighetene. Noen som jobbet ved Instituttet ønsket at Rogovins analyse skulle legges frem for de høyere oppe.

I dette arbeidet hevdet Rogovin at det grunnleggende problemet for Sovjetunionen var «en forverring av sosialt uberettiget differensiering av inntekter og livskomfort». «Arbeidere møter regelmessige tilfeller av uberettiget berikelse gjennom svik og stjeling fra staten og folket. [...] Visse grupper av befolkningen har muligheter til å imøtekomme sine behov på en skala langt utover rimelige normer og uten relasjon til deres forhold til den sosiale produksjon. [...] Det eksisterer ingen systematisk kontroll over inntektskilder og anskaffelsen av verdifulle varer,» skrev han.

I en bemerkelsesverdig uttalelse insisterte han på at ulikhet og ikke lønnsutjevning uttrykte «i essensen, [sovjet-] samfunnets sosiale struktur».

Rogovin oppfordret til implementering av inntektsdeklarasjoner, slik at folk skulle være pålagt å rapportere totaliteten av sin samlede inntekt, ikke bare sine offisielle lønninger, slik at regjeringen og forskerne faktisk kunne få vite den virkelige inntektsfordelingen. Han foreslo å etablere en «sosialt garantert maksimal inntekt» for å bekjempe «uberettiget ulikhet».

Vadim Rogovins og Nina Naumovas Sosial utvikling og samfunnsmoral fra 1984

I andre arbeider argumenterte Rogovin videre for at ulikhet lå til grunn for Sovjetunionens fallende arbeidsproduktivitet. I et dokument medforfattet av Nina Naumova, Sosial utvikling og samfunnsmoral, hevdet han at den sosio-økonomiske krisen Sovjetunionen konfronterte hadde sitt opphav i at ulikheten vokste i sovjetsamfunnet; menneskene i Sovjetunionen leverte en dårlig arbeidsinnsats, ikke fordi deres arbeid var utilstrekkelig belønnet relativt til andre, men fordi deres engasjement for den sosiale produksjonen var blitt erodert av en intensivert sosial lagdeling, som ikke var registrert i offisiell statistikk.

I 1983, nettopp det året Rogovin skrev den kritiske rapporten om tilstanden av ulikhet i Sovjetunionen som endte opp på Moskva-myndighetenes bord, skulle en annen sosiolog, Tatyana Zaslavskaya, utgi en rapport som først ble holdt hemmelig, men senere lekket til den vestlige pressen, som promoterte en overgang til «økonomiske styringsmetoder», med andre ord markedsbaserte reformer. Et sentralt aspekt i denne rapporten var politikk sentrert rundt en økning av ulikhet i arbeidernes kompensasjon for å stimulere produksjonen. Zaslavskaya bemerket den gangen at slike reformer ville møte motbør fra det hun beskrev som «de mer apatiske, de eldre og de mindre kvalifiserte gruppene av arbeidere».

Noen år senere skulle Zaslavskaya bli en ledende rådgiver for Mikhail Gorbatsjov og en av hovedarkitektene for pro-marked, perestroika-reformene. I 1986 ble hun utnevnt til leder av Den sovjetiske sosiologiforeningen. Hennes holdninger ble allment omfavnet av fagdisiplinen.

Tatiana Zaslavskaya and Mikhail Gorbachev 1989 at Congress of People's Deputies. [Copyright RIA Novosti]

Rogovins synspunkter ble derimot ofte, og stadig mer, gjenstand for skarp kritikk. I 1985 utviklet det seg en diskusjon ved Institutt for sosiologi rundt en rapport om sovjetiske livsstiler produsert av Rogovin og hans forskerteam. I rapporten kom Rogovin åpent med kritiske kommentarer om de antiegalitære virkningene av skyggeøkonomien og overføringen av rikdom gjennom arv. Den ble kraftig kritisert av noen av instituttets toppakademikere, som både var uenige med innholdet og som var nervøse for responsen rapporten kunne få fra myndighetene. I diskusjonen bemerket en av disse personene:

Rapporten fra forfatteren som presenteres her har to grunnleggende feil: 1) den er ikke tilstrekkelig selvkritisk; 2) Forfatterne, og spesielt Rogovin selv, tenker ikke tilstrekkelig på adressaten denne rapporten er rettet til. Rapporten går til det høyeste nivået [av Kommunistpartiet] og overflødige følelser er ikke nødvendig. Den neste kritikken [jeg har] handler om «uberettiget ulikhet». Prinsippielt kan det ikke forekomme noe slikt.

[...] i notatet til TsK KPSS [Sentralkomitéen for Det kommunistiske partiet] [...] vil anbefalingene [du fremmer] kreve den ytterste forsiktighet i hvordan du tilnærmer deg dem, spesielt de som angår «den tredje økonomien» og skattlegging av arv. [Det burde være] et minimum av kategorisering og et maksimum av forlikthet.

Senere på 1980-tallet begynte Rogovin å innta en stadig mer kritisk holdning til perestroika, med de ødeleggende økonomiske konsekvenser som i økende grad ble åpenbare. I stedet for å bringe velstand til massene skapte Gorbatsjovs reformer en totalkrise i statssektoren av økonomien, og forverret den utbredte mangelen på mat, klær og andre grunnleggende nødvendigheter. Den økonomiske veksten falt fra 1986 og fremover. I 1989 nådde inflasjonen 19 prosent, som tilintetgjorde de inntektsøkningene befolkningen hadde tilkjempet seg de foregående årene. Som akademikeren John Elliot bemerket: «Når man tar med ekstrakostnader, var det sannsynligvis en nedgang i realinntekten per innbygger og i reallønningene, spesielt for den nedre halvdelen av befolkningen. Disse kostnadene inkluderte: forverret kvalitet og tilgjengelighet av varer; floreringen av spesielle distribusjonskanaler; lengre og mer tidkrevende distribusjonslinjer; utvidet rasjonering; høyere priser og høyere inflasjonsrater i ikke-statlige butikker (for eksempel var i 1989 markedsprisene fra kollektivgårdene nesten tre ganger prisene i statsforretningene); så godt som en stagnering i tilbudet for helse og utdanning; og en vekst av byttehandel, regionalt autarki og lokal proteksjonisme.»

Nyetablerte privatforetak hadde stort slingringsmonn for egen prissetting fordi de møtte liten eller ingen konkurranse fra statssektoren. De krevde hva markedet kunne bære, noe som førte til betydelig økning av inntektsulikhet og fattigdom, der de mest sårbare sjiktene av befolkningen ble hardest rammet. Endringene var så alvorlige at Elliot insisterte på at «ulikheten i inntekter faktisk hadde blitt større i Sovjetunionen enn i USA». På slutten av 1980-tallet hadde to tredjedeler av sovjetbefolkningen en inntekt som falt under det offisielt anbefalte «anstendige nivå» på 100 til 150 rubler i måneden. Samtidig var det estimert at skyggeøkonomien alene hadde produsert 100.000 til 150.000 millionærer innen slutten av 1980-tallet. På begynnelsen av 1990-tallet var en fjerdedel av befolkningen, eller 70 millioner mennesker, fattige i henhold til offisielle sovjetiske estimater. Gruvearbeiderstreiker og andre tegn på sosial utilfredshet brøt ut over hele landet.

Sosiologer var svært oppmerksomme på den voksende, folkelige misnøyen. Kommunistpartiets byråkrati kalte på dem til å bidra til å håndtere situasjonen. I 1989 mottok direktøren for Institutt for sosiologi en forespørsel fra de høyeste sjiktene i Kommunistpartiet. Han ble bedt om å svare på et brev fra et grunnplan-partimedlem som uttrykte ekstrem fiendtlighet mot landets «eliter». Forfatteren av brevet beskrev partiet som dominert av en «opportunistisk kjerne» og oppfordret arbeidermassene til «klassekrig» mot deres politikk. Ideologiavdelingen i Kommunistpartiets sentralkomité ønsket at Instituttdirektøren skulle besvare brevet fordi følelsene som kom til uttrykk i det var «utbredt (representativ) [sic] i arbeiderklassen».

Sovjetøkonomen og sosiologen Gnadij Lisitsjkin

Midt under disse omstendighetene kom Rogovin under ild i et av landets medier for artikler han skrev mot promoteringen av sosial ulikhet. Siden midten av 1980-tallet hadde han stått på for en implementering av inntektsdeklarasjoner som skulle kreve at folk rapporterte sin fulle inntjening, for progressive skatter og for en sosialt deklarert maksimumsinntekt. Basert på mengden positiv korrespondanse han mottok fra leserne var det klart at hans synspunkter fant resonans i befolkningen, et faktum som på den tiden ble bemerket av vestlige akademikere. I en offentlig pressedebatt med økonomen Gennadij Lisitsjkin anklaget sistnevnte Rogovin for å ville styrke byråkratiet og antydet at han var en stalinist. Rogovin var angivelig skyldig i «luddisme», religiøs forkynnelse, og feilsitering av Marx for å få støtte for sine argumenter. Rogovin ønsket angivelig at staten skulle ha makt til å flytte folk rundt «som storfe», forsvarte et underskuddsystem for distribusjon basert på «rasjoneringskort», led av «venstreorientert» infantilisme, og var en «demagog» og en «krigskommunist». Han forsøkte å knytte Rogovin til nettopp den samfunnskraften han var mest fiendtlig innstilt til – stalinismen. Tatiana Zaslavskaya, sjefen for Den sovjetiske sosiologiforeningen, støttet åpent Lisitsjkins posisjoner.

Uenighetene mellom Rogovin og andre forskere over perestroika utviklet seg til en skarp kontrovers om sovjetisk historie og stalinismens karakter. Rogovin identifiserte en relasjon mellom heiagjengen for pro-markedsreformer og historieforfalskning. Det var en stadig større innsats for å forbinde egalitarisme med stalinismen, kampen for likhet med politisk undertrykking. I Var det et alternativ? snakker Rogovin ofte om det faktum at bevegelsen i retning av markedsøkonomi var ledsaget av utbredelsen av myter om den sovjetiske historien. Dette var en av disse mytene.

I 1991 var Zaslavskaya medforfatter av ei bok som hevdet at Sovjetunionens problemer lå i det faktum at på slutten av 1920-tallet ble Den nye økonomiske politikken (NEP) forlatt, der regjeringen under NEP hadde løsnet statens kontroll over økonomien og til en viss grad restaurerte markedsforhold, i et forsøk på å revitalisere økonomien under betingelsene av isolasjon, tilbakeståenhet og nært økonomisk kollaps på grunn av årene med krig. Denne boka var en ensidig og historisk uærlig redegjørelse for NEP og inneholdt ingen diskusjon om den politiske kampen som oppstod under NEP mellom Stalin og Venstreopposisjonen, over den ondartede veksten av ulikhet, byråkratiseringen av staten og økonomien, og knusingen av det indre partidemokratiet. Boka hoppet over denne historien fordi det ville ha gått på tvers med et av de sentrale argumentene som på den tiden ble fremmet til fordel for perestroika – at markedsrelasjonene var iboende i strid med interessene til Kommunistpartibyråkratiet. Bokas beretning om arbeidspolitikken under Stalin var også feil. Den insisterte på at på 1930-tallet var revolusjonær entusiasme den primære metoden brukt til å stimulere folk til å jobbe, og ignorerte det faktum at inntektsulikhetene økte vesentlig på det tidspunktet. Som akademikeren Murray Janowitsj har påpekt var det under Stalin at «likhetskamp» ble kalt tankefostret til «Trotskijister, Zinovievister, Bukharinister og andre fiender av folket».

På 1980-tallet forsøkte sosiologer og andre akademikere som promoterte perestroika å farge denne politikken med et humanitært tilsnitt, og insisterte på at markedsreformene ville tillate «den menneskelige faktoren» å gjenreises, som hadde blitt knust under tyngden av byråkratisk stagnasjon. Den «menneskelige faktor» ble definert som menneskets ønske om personlig anerkjennelse gjennom differensiert materiell belønning. Det var angivelig den primære driveren for menneskelig aktivitet. I den grad den offisielle lønnspolitikken i Sovjetunionen førte til en relativt egalitær fordeling av sosiale ressurser med lønninger utjevnet mellom faglært og ufaglært arbeidskraft, gikk det på tvers av menneskets behov for anerkjennelse av sitt eget individuelle bidrag. Stigende ulikhet i inntekt – nødvendiggjort av den sosio-økonomisk utviklingens krav – var en del av prosessen med å «humanisere sosialismen». Argumentet ble fremmet at økende sosial stratifisering til slutt ville frembringe en ekte «sosialistisk rettferdighet».

Som Tatiana Zaslavskaya hevdet i 1990: «Til tross for alle begrensninger er det ‘klassiske’ markedet faktisk en demokratisk (og derfor en antibyråkratisk) økonomisk institusjon. Innenfor rammen av sine utvekslingsforhold er alle deltakere i det minste formelt likeverdige; ingen er underordnet noen andre. Kjøpere og selgere handler i egen interesse, og ingen kan få dem til å slutte avtaler de ikke ønsker å slutte. Kjøperne kan velge selgere som vil la dem få varer på de mest fordelaktige vilkårene, men selgerne kan også velge kjøperne som tilbyr den beste prisen.»

Ved å fremme dette argumentet baserte forskerne seg på den offisielle sovjetiske definisjonen av sosialisme – «fra hver i henhold til ens evne, til hver i henhold til ens arbeid» – som var innskrevet i landets 1936-konstitusjon. Dette var også kjent som Stalin-konstitusjonen.

I 1988 anvendte Rogovin begrepet «menneskelig faktor» for å levere et helt annet argument. I en artikkel med tittelen «Den menneskelige faktoren og lærdommene av fortiden» insisterte han på at den sovjetiske elitens forsvar av sosial ulikhet var en av hovedårsakene til at den menneskelige faktoren hadde degenerert i Sovjetunionen. De aller beste elementene av «den menneskelige faktoren» hadde blitt knust av Stalin under Terroren. Korrupsjon, desillusjon, parasittisme, karrierejag og individuell selvhevdelse – de mest karakteristiske egenskapene fra Brezhnev-tiden – var den «menneskelige faktoren» skapt av stalinismen. Rogovin insisterte på at ved å promotere ulikhet og markedet markerte ikke perestroika noe brudd med stalinismen eller arven fra Brezhnev-æraen, slik det ofte ble hevdet, men heller deres videre realisering.

Et år senere skrev han: «Tilhengerne av de nye elitistiske forestillingene ønsker å se sovjetsamfunnet med et slikt nivå av sosial differensiering som eksisterte under Stalin, men etter å ha blitt kvitt stalinistisk undertrykking. Det er glemt at den nedrige karakteren av disse represjonene [...] hadde sitt opphav i innsatsen for ikke bare å begrense, men faktisk helt fysisk å utrydde alle de kreftene i partiet og i landet som, selv om de ble kneblet, avviste stalinismens sosiale fundament.»

Etter mange år med studering av disse spørsmålene i nær total isolasjon var Rogovin endelig i stand til å skrive åpent om emnet. Han testet vannet ved først å publisere «L.D. Trotskij om kunst» i august 1989 i tidsskriftet Teater. Det ble etterfulgt kort tid etter av en artikkel med tittelen «De indre partikampene fra 1920-tallet: Årsaker og lærdommer», også publisert i en tidsskrift utenfor hans egen fagdisiplin, i Politisk utdanning. I en forflytning nærmere et forum som sannsynligvis ville bli fulgt av hans egne sosiologikolleger publiserte Rogovin i begynnelsen av 1990 «L.D. Trotskij om NEP» i Økonomisk vitenskap. Og endelig, et par måneder senere, ble «L.D. Trotskij om sosiale relasjoner i Sovjetunionen» publisert i flaggskipjournalen for hans disiplin, Sosiologiskforskning.

Rogovins første artikkel om emnet innen hans egen disiplin gjennomgikk Trotskijs rolle i den sovjetiske historien fra 1920-tallet, og oppsummerte hans sentrale verk, Den forrådte revolusjon. Derved fremgikk det klart hvem Rogovin fundamentalt skyldte de synspunkter han hadde fremmet i løpet av det forrige tiåret.

Trotskij ble imidlertid fortsatt bakvasket av det offisielle sovjetiske byrpåkratiet. I 1987, på 70-årsjubiléet for Den russiske revolusjon, beskrev Gorbatsjov Trotskij som «den sovjetiske historiens erkekjetter, en overdrevent selvsikker politiker som alltid vinglet og bedro.»

Som resultat av Rogovins dype sympati for trotskismen og hans innsats for å sette sitt arbeid i tradisjonen fra Venstreopposisjonens kritikk av stalinismen, ble han i økende grad isolert fra sine kolleger, med mange som kom inn i Jeltsin-administrasjonen og bidro til å tilrettelegge for den endelige implementeringen av sjokkterapien, som var en nøkkelkomponent for kapitalismens restaurering i Russland. Hans fagdisiplin tilga ham aldri for hans uforsonlighet og hans prinsipper. Man vil knapt finne Rogovin nevnt eller noen av hans bidrag i de mange monografier og andre publikasjoner som har kommet ut de siste 20 årene om sosiologi i Sovjetunionen.

Men Rogovins isolasjon fra sovjetisk sosiologi undergravde ikke hans arbeidskapasitet. Snarere sammenfalt den med starten av utgivelsen av Var det et alternativ? I 1992 møtte Rogovin Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, og etablerte en nær politisk og intellektuell relasjon til den verdenstrotskistiske bevegelsen som skulle intensiveres i løpet av de neste årene. Dette forholdet var grunnlaget for at Rogovin gjorde sitt enorme bidrag til kampen for å forsvare Trotskij og den historiske sannhet. To nylig publiserte hyllester til Rogovin av David North omtaler denne historien.

Til tross for sin død for tjue år siden, fortsetter Rogovin gjennom sitt verk å bevæpne arbeiderklassen med historisk bevissthet.