Denne kommentaren ble skrevet som del av dekningen av 2018 Berlinalen, Berlin International Film Festival, i februar 2018. Filmen er nå satt opp i Tyskland, Østerrike og USA. Skrevet og regissert av Ruth Beckermann

Waldheim-valsen [original tittel: Waldheims Walzer] av den østerrikske veteranfilmskaperen Ruth Beckermann – vist på Berlin-filmfestivalen tidlig i 2018 og også på den nylig avholdte New York-filmfestivalen – er en viktig og betimelig film. Dokumentarfilmen omhandler den høyreorienterte politikeren Kurt Waldheims valgkampanje i 1985 og 86 for å bli Østerrikes president.

Begivenhetene rundt hans valgkampanje og påfølgende valg i juni 1986 spilte en viktig rolle i avsløringen av den virkelige rollen som Østerrikes styringselite hadde i Den andre verdenskrigen.

I 1938, kort tid etter den tyske innlemmingen av Østerrike og forut for krigen, sluttet Waldheim seg til Det nasjonalsosialistiske tyske elevforbundet, som var tilknyttet nazi-partiet. Han ble senere medlem av SAs (nazist «brunskjortenes») Rytter Avdeling.

Under krigen tjente Waldheim i staben for Den tyske hærgruppe E, som spesialiserte seg på brutale antipartisaner-operasjoner i Hellas og Jugoslavia, fra 1942 til 1945. I denne funksjonen ble han så tidlig som i mars 1943 en del av den tyske militæradministrasjonen i Thessaloniki. Hæravdeling E var involvert i deporteringen av byens jødiske befolkning for destruksjon i konsentrasjonsleirer. På den tiden utgjorde jøder en tredjedel byens totale befolkning.

Waldheim tiet stille om sine aktiviteter fra den gangen og kunne forfølge en vellykket politisk karriere etter krigen. Han var Østerrikes utenriksminister fra 1968 til 1970, generalsekretær for De forente nasjoner (FN) fra 1972 til 1981 og Østerrikes president fra 1986 til 1992. Waldheims løgner og tilsløringer vedrørende sin fortid var symptomatiske for hele den østerikske elitens respons.

Som Ruth Beckermann påpeker i intervjuet som følger nedenfor, hevdet østerikske myndigheter etter Den andre verdenskrigen at landet bare hadde vært et offer for Hitler, og det ble kontinuerlig lagt vekt på antallet østerrikske dødsofre under krigen (inkludert alle de østerrikske statsborgerne som hadde sloss sammen med nazistene). Denne versjonen av historien slettet effektivt sett ut landets rolle i Holocaust. Det var det østerrikske etablissementets store løgn.

Sannheten om Waldheims rolle under krigen kom frem etter forskning gjennomført av Verdens jødiske kongress (WJC), som var basert i USA. Som ung kvinne var Ruth Beckermann medlem av den innledningsvis lille aktivistgruppa i Østerrike som intervenerte politisk og filmet fra Waldheims valgkamp. Beckermanns egne videoopptak fra den tiden, av møter for og protester mot Waldheim, kombineres med nøye utvalgte opptak av vitnesbyrd fra WJC-medlemmer, fjernsynsintervjuer med Waldheim og mange andre involvert i valgkampanjen.

I valgkampens stadig mer opphetede atmosfære forsvarte Waldheims tilhengere sin kandidat og ble stadig mer fiendtlige mot de, inkludert Beckermann selv, som oppfordret ham til å adressere sitt krigssamarbeid med nazistene. Den aggressive reaksjonen fra Waldheim-tilhengerne inkluderte også åpenlyst antisemittiske utsagn og trusler.

I 1996 ga Beckermann ut sin film Hinsides krigen [originaltittel: Jenseits des Krieges] som omhandler et beslektet emne – Den tyske Wehrmachts hærutstilling (Wehrmachtsausstellung) i 1995, den første av den typen begivenheter i etterkrigstiden, som omhandlet forbrytelsene begått av den tyske hæren under Den andre verdenskrigen. Utstillingen besøkte 33 tyske og østerrikske byer og tiltrakk anslagsvis 800.000 besøkende.

I den dokumentaren intervjuet Beckermann besøkende til utstillingen som enten hadde opplevd eller vært involvert i nazistiske krigsforbrytelser. Som hun noterte i sin filmjournal den gangen: «Så gjennom filmmaterialet så langt. Her er de igjen, de mennene jeg filmet under Waldheim-kampanjen for ti år siden.»

Nå, over 30 år seinere, antar Beckermanns nye film brennende og høyaktuell betydning, under forhold der Østerrikes ultrahøyreorienterte Frihetsparti (FPÖ) styrer landet i allianse med det konservative østerrikske folkepartiet (ÖVP).

Jeg snakket med Ruth Beckermann i Berlin.

Stefan Steinberg: Kunne du forklare betydningen av din film om Kurt Waldheim, i relasjon til Østerrikes etterkrigshistorie?

Ruth Beckermann: Etter Den andre verdenskrigen hevdet Østerrike at landet hadde vært et offer for Hitler. Det var landets store løgn. En del av denne løgnen var maskeringen av Østerrikes rolle i undertrykkingen av jødene. Jeg husker som liten jente en nabo som viste meg en menorah, den tradisjonelle jødiske lysestaken. Han sa at den hadde blitt gitt ham, men jeg visste selv i min unge alder at det åpenbart var en del av eiendelene stjålet fra jøder som hadde blitt sendt til leirene.

Slike ting var vanlig kunnskap i Østerrike etter krigen, men ingen sa noe. Waldheim-affæren var første gang alt dette kom til overflaten. Det hadde en enorm innvirkning.

Det hadde tidligere versert rykter om Waldheims fortid, for eksempel på 1960-tallet, men publisiteten rundt hans presidentkampanje i 1986 gjorde det mulig å gjennomføre en viktig debatt om hans rolle, og Østerrikes rolle, under nazistene. Det avslørte også i hvilken utstrekning antisemittismen fortsatt vedvarte.

Timingen for affæren var av betydning; 1986 markerte også begynnelsen på den politiske fremveksten for Jörg Haider [1950 til 2008], som var leder av det fascistiske Frihetspartiet (FPÖ). Det ser ut til at den gradvise formørkelsen av én høyreorientert en – Waldheim – åpnet muligheter for en ny en.

Forskjellen er at Haider åpent anerkjente Østerrikes rolle under krigen, mens Waldheim forsøkte å tilsløre den. Da han ikke lenger kunne benekte påstandene mot seg, reagerte Waldheim på den kjente måten, nemlig med at han bare hadde gjort sin «plikt». [I et intervju med den nasjonale fjernsynskringkasteren ÖRF i mars 1986, hevdet Waldheim: «Jeg gjorde ingenting under krigen, som ikke også ble gjort av hundretusener av andre østerrikere, og det var min plikt som soldat.» - Steinberg].

For Waldheim var dette sant. Hans familie hadde dype røtter i Det østerrikske folkepartiet [faktisk partiets forgjenger, Det kristelige sosialpartiet] før krigen. Hvis Waldheim ønsket å gjøre en politisk karriere i partiet da måtte han tilpasse seg nazistene.

Stefan Steinberg: I filmen presenteres vi for det ekstraordinære utsagnet til Waldheims forsvar fra den sosialdemokratiske [SPÖ] partilederen Fred Sinowatz, som engang også var Østerrikes kansler.

Ruth Beckermann: Hvis du undersøker de politiske partiene og hovedinstitusjonene, politiet, hæren, domstolene, så var det en bred kontinuitet i personell fra krigstiden, og det inkluderte også SPÖ. Det forklarer hvorfor sosialdemokratene ga politisk dekning for de konservative, som hevdet at Waldheims tjeneste i en SA-kavalerienhet ikke gjorde ham til en nazist. Da han ble konfrontert med anklagen om Waldheims kollaborering, på fjernsyn, erklærte [Alfred] Sinowatz [Østerrikes kansler fra 1983 til 1986] at: «Waldheim var ingen nazist, bare hesten hans var.»

Stefan Steinberg: Hva var USAs rolle i Waldheim-affæren?

Ruth Beckermann: Washington forsøkte å bruke Waldheim-affæren til å undergrave De forente nasjoner (FN). Det var en periode med dekolonisering. Nasjoner hadde frigjort seg fra sine gamle kolonimakter og kunne for første gang uttrykke seg i FN.

PLO [Den palestinske frigjøringsorganisasjonen] var aktiv på den tiden. Under disse forholdene søkte den amerikanske administrasjonen å bruke Waldheim-saken til å undergrave og diskreditere FN som helhet. I 1987 annonserte det amerikanske justisdepartementet at det ville sette Waldheim på en overvåkningsliste, hvilket betydde at han ikke kunne få innreise til USA.

Stefan Steinberg: Filmen din er svært relevant for den aktuelle situasjonen, der den nåværende østerrikske regjeringen er en koalisjon av ÖVP og det høyreekstreme Frihetspartiet (FPÖ). Ledende tyske aviser har støttet den nye koalisjonen og argumentert for at Frihetspartiet nå er mainstream.

Ruth Beckermann: Frihetspartiet er ikke mainstream. Det er ikke sant. Det er det ekstreme høyre. På begynnelsen av året gikk en av ministrene i den nye regjeringen, innenriksminister Herbert Kickl, så langt som å si at han ville at flyktninger og asylsøkere skulle «konsentreres på ett sted». Han sa at de burde være «konsentrert» i spesielle sentre. [Dette ble sett på som en referanse til konsentrasjonsleirer.]

Den gangen den første østerrikske regjeringen inkluderte Frihetspartiet i 2000, var det en bred fordømmelse av partiet ledet av Haider, også fra EU. Nå sier ingen noen ting. Viktor Orbán [den ytrehøyreorienterte ungarske statsministeren] har vært i Wien for å møtes og legge planer med den nye regjeringen. Frihetspartiet har tatt over viktige departement og utvikler en politikk for fremtiden. Det er en farlig situasjon.