Med flyktningekaravanen på vei nordover

Trump-administrasjonen forbereder drakoniske ny antiinnvandrertiltak

Av Bill Van Auken
24 October 2018

Samtidig som tusenvis av flyktninger og innvandrere fra Mellom-Amerika er på vei nordover i en karavane gjennom Mexico, har den amerikanske presidenten Donald Trump lansert en kampanje for fremmedfrykt og rasistisk demagogi, i et forsøk på å piske opp antiinnvandringsfølelser under oppløpet til det amerikanske midtperiodevalget.

På republikanske valgkampanjesamlinger har Trump hevdet at han vil utplassere hæren til den amerikanske-meksikanske grensa og at han vil kutte all bistand til Mellom-Amerika, samtidig som han har gjentatt løgnene om at karavanen inneholder Midtøsten-terrorister og i vesentlig grad består av kriminelle. I tillegg har han antydet at Det demokratiske partiet på en eller annen måte er involvert i organiseringen av tusenvis av arbeiderklassemenneskers utvandring – menn, kvinner og barn – fra den uutholdelige fattigdommen og volden som rir Honduras og resten av regionen som en svøpe.

For deres del har demokratene opprettholdt en feig og medskyldig taushet om innvandringssaken. Under en lov-signeringsseremoni i Det hvite hus på tirsdag gjentok Trump påstanden mot demokratene, der han pekte til senatorer fra partiet som sto bak ham, som for sin del forsøkte å le det vekk.

Trumps trusler utgjør en reell fare for at den amerikansk-meksikanske grensa kan bli samme slags drapsarena som nylig bevitnet på grensa mellom det okkuperte palestinske territoriet Gaza og Israel.

Enda har ikke hans demagogi blitt omsatt til faktisk handling. Det har ikke vært noen indikasjoner på at den regulære US Army har fått noen marsjordre, og det er på ingen måte klart om Trump ganske enkelt kan skru av krana for den spede bistanden bestemt for Mellom-Amerika, som er en bevilling vedtatt av den amerikanske Kongressen. Denne bistandens stakkarslige sum for Honduras, Guatemala og El Salvador summerer til litt over $ 180 millioner, der det meste går til sikkerhetsstyrkene som har som oppgave å undertrykke befolkningen og sikre grensene.

Bak kulissene har det imidlertid vært møter mellom Det hvite hus, departementet for hjemlandssikkerhet [Department for Homeland Security] og andre agenturer bemyndiget med undertrykking, nedjakting og utvisning av innvandrere. Formålet har her vært å utarbeide et sett av nye tiltak med sikte på å nekte flyktninger deres rettigheter, utøve gjengjeldelse mot de som søker asyl for å forhindre at andre måtte prøve, og organiseringen av raske og sumariske deporteringer.

Hovedformålet er å produsere en ny versjon av «null toleranse»-familieseparasjonspolitikken, som administrasjonen implementerte sist april, men deretter opphevet bare fire måneder senere konfrontert med et bredt anlagt folkelig opprør, og domstolenes juridiske utfordring av den tvungne separasjonen av barn fra deres mødre og fedre. Minst 3.000 barn ble utsatt for denne grusomheten, og hundrevis er enda ikke gjenforent med sine familier.

Ifølge en rapport i New York Times på tirsdag har representanter fra Det hvite hus, departementet for hjemlandssikkerhet, justisdepartementet og utenriksdepartementet avholdt «intense møter bak lukkede dører» for å utforme nye politiske retningslinjer, som ville være like kriminelle i sine konsekvenser for innvandrere og flyktninger. Avisa sa at målet er å rulle ut denne politikken før november-valgene.

Under den nye versjonen av familieseparasjonspolitikken som utarbeides vil innvandrerforeldre bli presentert det håpløse valget mellom å oppgi sine barn til fosterpleie, eller leve sammen med dem i fengsel som en familie, under forutsetningen av at foreldrene fraviker barnas rett til å bli løslatt fra frihetsberøvelsen innen 20 dager, som per idag er påkrevd etter amerikansk lov.

Times siterte en person kjent med diskusjonene som sa at målet var å presentere et «binært valg» som ville «maksimere avskrekkingen og konsekvensene for familier».

Andre tiltak som utarbeides ville fremskynde deporteringen av innvandrerfamilier og ytterligere begrense asylretten, med sikte på å avvise familier som oppfyller standarden for «troverdig frykt» for vold og forfølgelse i sine hjemland. Det diskuteres også en mer vidtrekkende bruke av GPS-ankel-monitorer for ikke-dokumenterte innvandrere, og en umiddelbar pågripelse av alle som mottar en utvisningsordre.

Mens slike tiltak påfører flyktninger og innvandrere lidelse og smerte vil de ikke stoppe de som er drevet på flukt fra sine hjemland på grunn av de katastrofale forholdene der. Disse forholdene er skapt av mer enn et århundre av undertrykking og utnyttelse i hendene på amerikansk imperialisme, som har støttet en rekke diktaturer og organisert blodige borgerkriger for å sikre sine interesser i regionen.

Det rapporteres at nye karavaner angivelig dannes i El Salvador og Guatemala, til tross for truslene fra Det hvite hus og de repressive tiltakene fra sentralamerikanske og meksikanske myndigheter.

Hovedkaravanen på rundt 2.000 som den 12. oktober startet fra San Pedro Sula i Honduras, benevnt som den mest voldelige byen på planeten, har svulmet til over 7.200. Den meksikanske regjeringen hevder at om lag 1.000 har søkt om asyl i Mexico. De aller fleste har avvist dette alternativet, som medfører frihetsberøvelse og i de fleste tilfeller en utvisning tilbake til landet de kom fra. Bare i fjor deporterte Mexico anslagsvis 82.000 tilbake til Mellom-Amerika.

Hovedpuljen av karavanen, beskrevet av lokalpressen som en «eksodus», har nådd kystbyen Huixtla i delstaten Chiapas. Der stoppet den for dagen og natten tirsdag, med erklæringer om at den var i sorg over en ung honduraner som døde på mandag etter å ha falt av et kjøretøy. Mange av marsjererne, spesielt barn og mødre med spedbarn, så vel som de eldre, lider av de vanskelige marsj-forholdene under Sør-Mexicos brennende hete. De lovet å legge på vei nordover tidlig i dag morges, onsdag.

Marsjererne fylte Huixtlas sentrale plaza, sov på bakken og forsøkte å skjerme seg fra sola med provisoriske tildekninger.

De sentralamerikanske flyktningene har mottatt stor støtte fra den meksikanske befolkningen, i et uttrykk for klassesolidaritet med undertrykte sjikt av arbeidere på marsj nordover som krever sine rettigheter.

Denne støtten, som har omfattet spontane tiltak med leveranser av mat, vann, klær, medisinsk hjelp og annen bistand, har stått i sterk kontrast til reaksjonen fra den meksikanske regjeringen til president Enrique Peña Nieto, som på fredag erklærte at Mexico «ikke tillater folk å komme ulovlig inn på vårt territorium, og langt mindre så voldelig». Samtidig har den nyvalgte presidenten Andrés Manuel López Obrador (AMLO), som innsettes i desember, signalisert at han vil samarbeide med Trump-administrasjonen og dens antiinnvandrerpolitikk.

Ordføreren i Huixtla, José Luis Laparra Calderón fra AMLOs Morena-parti, anklaget den føderale regjeringen for å ikke gi noen bistand til immigrantkaravanen. «Jeg ser ingen støtte fra den føderale regjeringen,» sa han. «Jeg ser ingenting.»

I stedet for bistand har den meksikanske regjeringen sendt føderalt politi for å trakassere marsjererne, så vel som militærhelikoptre for å følge deres bevegelser, som flyr lavt over folkemengdene og terroriserer dem.

En gruppe bistandsorganisasjoner som har hjulpet marsjererne og forsvart deres rettigheter, har også fordømt den meksikanske regjeringen for å nekte å yte grunnleggende humanitær hjelp til flyktningene, som del av en strategi for å etterkomme amerikanske krav om å forhindre deres forflytning.

Gruppene, som inkluderer Den amerikanske vennekommisjonen [American Friends Service Committee], Jesuittenes flyktningetjeneste [Jesuit Refugee Service], Verdens leger [Doctors of the World] og andre, sa at den meksikanske regjeringen hadde respondert ikke med bistand, men med undertrykking. De fordømte den vilkårlige frihetsberøvelsen flyktningene ble utsatt for ved grensa og de fordømte regjeringen for «å nekte tilgang til prosessen for anerkjennelse som flyktninger, avvisningen ved grensa og massedeporteringene ... den grusomme, umenneskelige og nedverdigende behandlingen som ble utført, som medførte risikoen for at disse menneskene vil bli ofre for en form for tortur.»

Den diametralt motsatte responsen på karavanen fra den meksikanske regjeringen og fra den meksikanske befolkningen, er uttrykk for det enorme klasseskillet som eksisterer ikke bare i Mexico og i Mellom-Amerika, men også i USA og internasjonalt.

De sentralamerikanske flyktningene har identifisert seg i sine kor-sanger som «internasjonale arbeidere», og de fortjener og har mottatt klassesolidaritet langs sin marsjrute. Den amerikanske arbeiderklassen må også komme til forsvar for disse arbeidende menneskene, som flykter fra fattigdom, vold og undertrykkelse og som fastholder sin rett og alle arbeideres rett til å leve og jobbe i det landet de selv velger.