Britiske statsminister May forsøker å begrense kabinettopprør mot utkast til Brexit-avtale

Av Robert Stevens
14 November 2018

Den europeiske union (EU) og statsminister Theresa Mays forhandlingsgruppe annonserte den 13. november et utkast til avtaletekst, som angir vilkårene for Storbritannias uttrekning fra 28-nasjons-blokken.

Samtidig med kunngjøringen på tirsdag ettermiddag av den vel 400 sider lange teksten «Withdrawal Agreement and Outline Political Declaration» [Uttrekningsavtale og skissert politisk erklæring] innkalte May viktige regjeringsministre til Downing Street for én-til-én-diskusjoner, før det påfølgende kabinettmøtet. Andre ministre ble invitert til et sikret leserom ved Kabinettkontoret for å studere avtalen. På onsdagen skulle så business-grupper også informeres om den avtalte teksten.

Mays mål er å minimere antallet som støtter en avvisning av hennes avtaleforslag, og Financial Times erklærer at onsdagens møte er det «farligste øyeblikk i hennes tid som statsminister».

Brüssel refererer bare til avtalen som en «stabil tekst». Ifølge rapporter er fortsatt det viktigste omstridte spørsmålet i forhandlingene den fremtidige status for den irske grensa, og hvilken ordning som skal kunne avslutte den eventuelle «backstop»-mekanismen som settes på plass for å beholde Nord-Irland og Storbritannia i en midlertidig post-Brexit tollunion.

Bare hvis May kan sikre tilstrekkelig enighet mellom sine ministre og den bredere parlamentrepresentasjonen kan det sluttføres en avtale mellom EU og Storbritannia på et Europaråd-toppmøte senere i måneden. Den eventuelle avtalen krever deretter samtykke fra parlamentsmedlemmene i Storbritannias House of Commons, der avstemmingen skal avholdes i midten av desember.

Selv om det oppnås enighet om utkastet til avtaletekst konfronterer Mays regjering en pågående krise som kan føre til at hun blir fjernet som partileder, med en ny folkeavstemming [referendum] eller et generelt nyvalg [snap general election] til parlamentet.

May har møtt eskalerende motstand fra både hard-Brexit- og Remain-fløyene av sitt splittede parti. Denne ukas begivenheter kom etter fredagens fratreden av pro-Remain transportministeren Jo Johnson, som erklærte at Storbritannia var «på randen av den største krisen» siden Andre verdenskrig, og at valget mellom Mays plan eller en Brexit-uten-avtale var en «fiasko for britisk statskunst [British statecraft], av en størrelsesorden ikke sett siden Suez-krisen».

Johnson meldte sin støtte for en ny folkeavstemming – «A People's Vote» – om EU-medlemskap. I en uttalelse til BBC Radio 4 sa Johnson at andre Tory-parlamentsmedlemmer burde følge hans valg, heller enn å «tre ut av EU på dette ekstraordinært håpløse grunnlaget».

De andre vesentlige avgangene fra Mays kabinett har vært fra regjeringens hard-Brexit-fløy, blant andre Johnsons bror og tidligere utenriksminister Boris Johnson og den tidligere Brexit-ministeren David Davis. Det antydes at opptil fire Remain-fløy ministre også vurderer sine stillinger.

Jacob Rees-Mogg, lederen for Tory-enes hard-Brexit-fraksjon og for den 60-mann-sterke Europeiske forskningsgruppa (ERG), sa at avtalen var «en manglende levering på Brexit» som flyttet Storbritannia «fra å være en vasall til å bli en slave», og at han ville stemme mot den.

I tillegg ble avtalen oppnådd uten at Mays nordirske koalisjonspartnere fra Det demokratiske unionistpartiet (DUP) hadde kvittert for den. May er avhengig av støtte fra DUPs 10 parlamentsmedlemmer for sin minoritetsregjering. DUP kan komme til å avvise avtalen basert på sine erklærte «røde linjer» – deriblant varigheten av enhver eventuell «backstop»-mekanisme – der DUP-nestlederen Nigel Dodds sier at er avtalen «som vi nå hører, da kunne vi ikke overhode stemme for den».

Det er uklart hva avtalens bestemmelser sier angående hvordan en eventuell «backstop»-mekanisme kan avsluttes. Som rapportert forkastet EU Mays forslag om en uavhengig megling om opphør av en «backstop»-ordning, mens EU krever at ECJ-domstolen [European Court of Justice] skal treffe beslutningen. Hvis dette er tilfelle, kan det forsterke støtten for hennes hard-Brexit-fløy og DUP.

Mays argument for lojalitet er hennes advarsel til kabinettministrene og andre potensielle opprørere om at en aksept av hennes avtale er den eneste måten å unngå verre alternativer: for Remain-fløyen er det en hard-Brexit, og for «the Brexiteers» er det en ny folkeavstemming om EU-medlemskap [referendum] som kan tapes; for begge fraksjoner er det værste de kan se for seg en «snap general election» [nyvalg til parlamentet] med en potensiell valgseier for en Labour-regjering ledet av Jeremy Corbyn.

Enda mens nyheten om en avtale med EU ble bekjentgjort fremmet Labour Party et forslag om offentliggjøring av regjeringens juridiske rådgivning over Brexit – et krav støttet av DUP og ERG. May ble tvunget til å gi etter da Labour nektet å trekke forslaget, som deretter ble vedtatt av parlamentet uten avstemming. Den juridiske rådgivningen inneholder 5.000 dokumenter og David Lidington, minister for kabinettkontoret, fortalte parlamentet at statsadvokat Geoffrey Cox ville gi en uttalelse til parlamentsmedlemmene om dokumentsamlingen og svare på spørsmål før den endelige parlamentavstemmingen i desember, om den Brexit-avtalen som måtte foreligge.

Alle de vesentlige opposisjonspartiene – Labour, Det skotske nasjonalpartiet (SNP), Det liberal-demokratiske partiet og Plaid Cymru – er satt for å opponere mot den foreslåtte avtalen. På tirsdag kveld sendte de et fellesbrev til May med krav om en «meningsfull avstemming» om avtalen som vil tillate at det kan fremmes forslag til endringer. Corbyn sa at avtalen «sannsynligvis ikke er en god avtale for landet», og dersom den ikke skulle oppfylle Labours seks test-punkter – deriblant at Storbritannia opprettholder «nøyaktig samme fordeler» som fullt medlemskap i det indre marked og tollunionen – «da vil vi stemme imot den.»

Corbyn står på tilsvarende måte overfor trusselen om et internt opprør, for hans del fra «the Blairites» [Labours høyrefløy oppkalt etter tidligere partileder og statsminister Tony Blair], som opponerer like standhaftig som Tory-ene mot en «snap general election». Blairite-fløyen i Labour insisterer på at Corbyn opprettholder sitt partikonferanseløfte om å støtte en ny folkeavstemming [referendum] om fortsatt EU-medlemskap. Corbyns forhåpning er at hans foretrukne utfall av en «meningsfull avstemming» om Brexit-avtalen resulterer i et påfølgende nyvalg.

Spurt av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel i helgen «Om du kunne stoppe Brexit, ville du?» svarte Corbyn: «Vi kan ikke stoppe det. Folkeavstemmingen fant sted. Artikkel 50 har blitt utløst. Det vi kan gjøre er å erkjenne årsakene til at folk stemte for å forlate.»

Dette utløste en rekke fordømmelser fra ledende Blairites for hans retrett fra retningslinjene som ble fastlagt på partikonferansen.

Corbyn ble umiddelbart motsagt av sin skygge-utenriksminister Emily Thornberry, og deretter av skygge-Brexit-minister Sir Keir Starmer som uttalte følgende til Sky News: «Brexit kan stoppes. ... Beslutning én er om den foreliggende avtalen; beslutning to er – om avtalen faller – bør det bli nyvalg? Og beslutning tre er – om det ikke blir nyvalg – da må alle alternativene på bordet, inkludert muligheten for en offentlig avstemming.»

Så akutt er krisen Mays regjering står overfor at deler av styringsklassen og statsapparatet tar inn over seg muligheten for at et nyvalg kan være uunngåelig, og at en Corbyn-regjering derfor blir en klar mulighet.

I en ekstraordinær utvikling ble Corbyn i forrige uke innkalt for diskusjoner med Alex Younger, lederen av den hemmelige utenlandsetterretningen MI6, angivelig om konsekvensene av en mulig «snap election» i tilfelle en kollaps i Brexit-forhandlingene. Angivelig har Corbyn også nylig blitt orientert av Storbritannias innenriksetterretning MI5, om «the facts of life» angående kampen mot «terrorisme» og «ekstremisme». Dette er en stor endring i holdningen overfor Corbyn, som selv om han som opposisjonsleder er medlem av Privy Council som rådgir dronningen, i utgangspunktet var nektet tilgang til kritiske informasjonsmøter normalt innvilget personer i hans stilling.

Daily Telegraph rapporterte om møtet med Younger ved MI6s London-hovedkvarter som et «bli- kjent-møte». En Whitehall-kilde sa: «Stemningen var at tiden var inne for at Mr. Corbyn skulle bli kjent med hvordan det henger sammen innen etterretningsetablissementet.»

Det at disse møtene først ble bekjentgjort gjennom medierapporter og ikke av Corbyn selv er den klareste advarselen om klassekarakteren av den regjeringen han ville lede. Under betingelser der britisk imperialisme går inn i sin mest turbulente krise i fredstid, og blant rapporter om de væpnede styrkenes forberedelser for krisen som måtte følge av en tvungen exit fra EU, viser Corbyn at hans politiske lojalitet er til den britisk imperialismen og ikke til arbeiderklassen, som blir målrettet for statskonspirasjoner og undertrykking.