Tysklands kansler krever en «reell europeisk hær»

Av Johannes Stern
16 November 2018

Til applaus fra et stort flertall av representantene i Europa-parlamentet kom den tyske kansleren Angela Merkel på tirsdag med krav om «opprettelsen av en reell europeisk hær». Merkels tale i Strasbourg understreker de reaksjonære tradisjonene som for tiden påkalles av styringselitene i Tyskland og Europa. Oppgaven for en slik hær ville være å fremme Tysklands og Europas økonomiske og geo-strategiske interesser, ved anvendelse av militærmakt over hele verden.

«Vi er klar over at vi som europeere bedre kan forsvare våre interesser når vi handler sammen,» forklarte Merkel. Hun fortsatte: «Bare et forent Europa er sterkt nok til å bli hørt på verdensscenen, og kan forsvare sine verdier og interesser. De tider da vi kunne stole ubetinget på andre er over. Dette betyr at vi europeere i økende grad må ta vår skjebne i egne hender, dersom vi ønsker å overleve som et fellesskap. Det betyr at på lang sikt må Europa bli bedre i stand til å ta aksjon i utlandet.»

Merkel prøvde å selge opprettelsen av en hær «i stand til å ta aksjon», dvs. et Europa som er bevæpnet til tennene, som en «mulighet» for å oppnå «varig fred» etter to verdenskrigers «grufullhet». Hvilket hån! Hennes egne ord etterlot ingen tvil om at de europeiske maktene gjenoppruster militært i forberedelse til krig og for å spille en selvstendig rolle i kampen for omorganiseringen av planeten.

Det er «mindre og mindre sjanse til å få håndhevet sine interesser på verdensscenen alene,» erklærte Merkel. Derfor foreslo hun at «vi oppretter et europeisk sikkerhetsråd med medlemsstatenes vekslende, roterende deltakelse, der viktige beslutninger kan utarbeides raskt.» Man trenger en «europeisk reaksjonsstyrke» som «også kan ta aksjon lokalt». Det har vært «store fremskritt» for «et permanent strukturelt samarbeid på militærområdet», men «på grunn av utviklingen de siste årene» må man nå «jobbe veldig bevisst for visjonen om en dag å skape en ekte europeisk hær».

En tysk-dominert europeisk hær er et av de erklærte målene for Tysklands storkoalisjonsregjering, sammensatt av Den kristelig-demokratiske union (CDU), Den kristelig-sosiale union (CSU) og Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD). Allerede i koalisjonspakten ble de enige om å ta ytterligere skritt i retning av å skape en «hær bestående av europeere».

Siste helg bønnfalt SPD-lederen Andrea Nahles også for en europeisk hær, under SPDs «debattleir» i Berlin. «Vi må få satt en stopper for all denne små-stat-politikken. Nå må vi finne et europeisk svar.» Det er 28 hærer, 27 luftforsvarstyrker og 23 mariner i Den europeiske union (EU). Det som er nødvendig er en «europeisk hær», erklærte hun.

Dette kravet støttes også av die Grünen (De grønne) og deler av die Linke (Venstrepartiet). EU må kunne «utøve verdenspolitikk i en dramatisk forandret situasjon», uttalte De grønnes partileder Annalena Baerbock til Der Spiegel i et intervju nylig. En felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk er «et helhetlig prosjekt» som betinger «først og fremst å få kombinert militære evner og kapasiteter i Europa og redusert dupliserte strukturer».

Allerede for to år siden, umiddelbart etter valget av Donald Trump, krevde ledere fra Venstrepartiet en «europeisk hær», for å «få en slutt på krypingen» for Washington.

I Strasbourg hevdet Merkel at en «europeisk hær» ikke var en «hær mot NATO», men «et godt supplement til NATO». Faktisk er det åpenbart at kravet om en uavhengig europeisk militærstyrke er en respons på de voksende konfliktene mellom de vesentlige stormaktene, som vender tilbake til åpen fiendtlighet og dermed skaper faren for en tredje verdenskrig, akkurat 100 år etter slutten av den første.

Da den franske presidenten Emmanuel Macron reiste sitt eget krav om en «ekte europeisk hær» i forrige uke, gjorde han det helt klart at den også ville være rettet mot USA.

Den amerikanske presidenten Donald Trump svarte umiddelbart via Twitter, der han beskrev Macrons forslag som «veldig fornærmende». På tirsdag sa han: «Emmanuel Macron foreslår å bygge sin egen hær for å beskytte Europa mot USA, Kina og Russland. Men det var Tyskland i verdenskrigene En & To – Hvordan gikk det med Frankrike da? De begynte å lære seg tysk i Paris før USA kom på banen. Betal for NATO eller ikke!»

Merkel og Macron streber nå etter å få forvandlet EU til en militærallianse, som i motsetning til NATO kan operere uavhengig av, og eventuelt mot USA. Men historisk betingede spenninger og konflikter bryter også ut mellom Berlin og Paris. Samtidig som spenningene eskalerer med USA øker også forskjellene mellom de europeiske maktene.

Alexander Gauland, partilederen for det høyreekstremistiske Alternative für Deutschland (AfD) som representerer en stadig mer eksplisitt antifransk fløy i den tyske styringsklassen, fordømte Merkels deltakelse i seremoniene for markeringen av slutten på Den første verdenskrigen. Gauland sa på tysk fjernsyn at «det var feil retrospektivt å omskrive historien for så å delta i seierfesten til de tidligere allierte maktene på et senere tidspunkt». Tyskland hadde «tapt krigen», sa han og «ja, politikken som førte til til Den første verdenskrigen har mange skyldige parter.» Derfor kunne man ikke marsjere «ved M. Macrons side gjennom Arc de Triumph [Triumfbuen]».

Det faktum at Gauland ukritisk kan spre sin aggressive historiske revisionisme på en vesentlig offentlig tysk nyhetskanal er et tegn på den kursen den tyske styringsklassen slår inn på. Tidligere i år refererte Gauland provoserende til Hitler og nazistene som en «flekk av fugleskitt på mer enn tusen år med vellykket tysk historie», og sa at tyskerne har «rett til å være stolte av de tyske soldatenes prestasjoner i to verdenskriger».

Når styringsklassen i Tyskland nå drømmer om en «europeisk hær» eller en «hær bestående av europeere», trekker den direkte på den tyske imperialismens kriminelle tradisjoner. Nazi-regimet var helt beredt til å anvende pro-europeisk retorikk for berettigelsen av sine planer for verdensherredømme. For eksempel beskrev nazistene sine styrker i det tidligere Sovjetunionen, som led et knusende nederlag ved Stalingrad, som en «europeisk hær». Et memorandum fra det tyske utenriksdepartementet datert den 9. september 1943 om opprettelsen av en «Europeisk konføderasjon», ligner mange av passasjene i dagens taler og strategidokumenter om europeisk utenriks- og forsvarspolitikk.

«Foreningen av Europa, som lenge har ligget i historiens kort, er en uunngåelig utvikling,» lyder det. «Europa har blitt for lite for kjekling og gjensidig eksklusive suvereniteter. Et delt Europa er også for svakt til å være bærekraftig i verden med sin egen karakter og styrke, og til å opprettholde freden.»

I avsnittet med tittelen «Fellesforsvar mot eksterne angrep» står det: «Det grunnleggende prinsippet må være at et angrep mot Europa vil bli møtt av de europeiske folkenes solidaritetsbaserte forsvar. De europeiske folkenes militærstyrker skal kunne betraktes som én enkelt enhet og tilpasset hverandre.»

I dag, som da, krever implementeringen av en slik strategi et aggressivt nasjonalistisk, antiarbeiderklasse og i siste instans fascistisk program. Det er derfor Macron erklærte at det var «legitimt» å respektere generalen fra Den Første verdenskrigen, den fascistiske diktatoren og nazi-kollaboratøren fra Den andre verdenskrigen – Philippe Pétain – da Macron kom med sin egen appell for en «europeisk hær». Av samme grunn kurtiserer styringsklassen i Tyskland ytrehøyrepartiet AfD og tillater ytrehøyre-terroristnettverk å være aktive i den tyske hæren (Bundeswehr) – nettverk som i sin tur kan stole på støtte fra deler av militæret, politiet og etterretningsapparatet.

I sin bok Makt i Midten, utgitt i 2015, krevde Herfried Münkler, nå merittert Humboldt-Universitets-professor og utenrikspolitisk rådgiver for den tyske regjeringen, at Tyskland som «sentralmakt» igjen må bli Europas «hegemon» og «disiplinerer» [Zuchtmeister]. Fra de tyske elitenes synspunkt tjener kravet om en europeisk hær nøyaktig dette formålet. Dette må sterkt imøtegås av arbeiderklassen, sammen med alle andre forsøk på å styrke de europeiske nasjon-statene og deres respektive hærer.