Kanskje den dummeste bakvaskelsen av de mange som foretaksmediene slynger mot Gul-Vest-bevegelsen i Frankrike er påstanden om at arbeidere involvert i militante protester over sosial ulikhet, fattigdom og lavtlønnsjobber, er imot miljøvern fordi de avviste drivstoffskatten pålagt av president Emmanuel Macron.
New York Times, som har sirkulerte slik sverting regelmessig, hadde en gjestekronikk i søndagsutgaven under overskriften «Er miljøvern bare for rike mennesker?» Dr. Neil Gross, som er sosiologiprofessor ved Colby College i Maine, hevder i kronikken at Gul-Vest-protestene «gjør miljøvernerne nervøse» og roser Macrons dieselavgift som «del av en pågående ambisiøs innsats for å bekjempe global oppvarming».
Gross sammenligner direkte De gule vestene med arbeidere i USA: «Som med arbeidsklassens støtte til den vaklende kullindustrien i USA, oppstår spørsmålet: Er miljøvern et boutique-problem, en god sak bare de velstående har råd til å bekymre seg om?» Han refererer en prominent sosiologisk såkalt «landemerke»-studie fra 1995 som viser at støtte til miljøvern er sterkest i de høyeste inntektskategoriene, fordi «folk bare var tilbøyelige til å prioritere miljøvern om de var rike nok til ikke å syte over de mer grunnleggende ting som mat og husly».
Gross mener at økende økonomisk ulikhet bare forverrer problemet, og argumenterer med at «i mange av dagens kapitalistdemokratier har klasse- og statusvilkår, fremmet av tøylesløs ulikhet pisket opp av opportunistiske politikere, utviklet seg i en slik grad at saker som miljøproblemet – som angår alle – i økende grad blir vurdert gjennom linsen av gruppekonflikt og partisk kamp.»
En klassebevisst bevegelse av arbeiderklassen (dvs. en bevegelse som vurderer problemer «gjennom linsen av gruppekonflikt») må derfor per definisjon være fiendtlig innstilt til miljøvern som «angår alle». Mens Gross er klart fiendtlig innstilt til høyreorienterte populister som Donald Trump og Marine le Pen, er han i hovedsak et ekko av deres argumenter om at miljøvern og forsvar av arbeideres jobber og levestandarder er uforenlige mål.
Gross ignorerer det åpenbare faktum at tiltakene foreslått av Macron-regjeringen ikke «angår alle», og så absolutt ikke likt. Det kuttes ned på levestandarden for arbeidende mennesker for å redusere forbruket av drivstoff som produserer drivhusgasser, mens Macron ødsler skattefradrag, business-dereguleringer og andre tjenester over foretakseliten.
En annen kronikk i Times, på mandag, er mer åpent reaksjonær og grenser til det absurde. Todd May, filosofiprofessor ved Clemson University i South Carolina, stiller i overskriften spørsmålet: «Ville menneskehetens utryddelse vært en tragedie?» May argumenterer for at dette forferdelige forslaget er et gyldig og aktivt tema til diskusjon i borgerlige filosofiske kretser.
Hvorfor? Fordi «vi ødelegger jorda og forårsaker ufattelig lidelse for dyr,» som formentlig rettferdiggjør utryddelsen av syv milliarder mennesker og deres etterkommere. May konkluderer med at «om planeten ikke lenger huser mennesker ... kunne det kanskje være av det gode.»
Professoren argumenterer for at hele menneskeheten er skyldig i forbrytelser mot naturen: «Det er menneskeheten som begår en feil, en feil som sannsynligvis vil kreve at arten fjernes, skal feilen elimineres ... » Feilen omfatter det menneskelige bidraget til klimaendringer, den menneskelige aktivitets inngrep på ulike økosystemer og utviklingen av fabrikkoppdrettsmetoder i landbruket, som fremmer «opprettelsen av millioner på millioner av dyr, som bare tilbys lidelse og elendighet før de slaktes, ofte på barbariske måter.»
May innrømmer at menneskeheten har gjort verdifulle bidrag, som utviklingen av fornuft, kunst og vitenskap, og innrømmer: «Skulle vår art dø ut, ville alt dette gå tapt.» Men han lanserer da et argument basert på en paritet mellom menneskers og dyrs liv, som reiser det han tilsynelatende anser å være et spørsmål vi ikke kan besvare: «Hvor mye lidelse og død av ikke-menneskelig liv ville vi være villige til å tåle for å redde Shakespeare, vitenskap og så videre?» Han fortsetter: «Med mindre vi tror det er et så stort moralsk gap mellom status for menneskelige og ikke-menneskelige dyr, vil ethvert rimelig svar vi kommer opp med langt overgås av den skade og lidelse vi påfører dyr.»
Med fare for å anklages for «art-isme» må det sies at Mays kronikk, som oppfordret til dødsstraff for menneskeheten for dens grusomhet mot dyr, synes mer egnet for Onion enn for New York Times. Men dette dystre produkt fra akademias indre gemakker er en alvorlig advarsel om den politiske desorienteringen i deler av den øvre middelklassen, under omstendigheter av økt klassekonflikt innen kapitalismen. Begge kronikkene, både Mays og Gross’, er demonstrasjoner av den bokstavelige blindgata man har kommet til enden av, med en tenkning begrenset av profittsystemets sosioøkonomiske rammeverk.
Det er ikke «menneskeheten» som er skyld i å ha bidratt til klimaendringer eller ødeleggelsen av økosystemet, som May hevder. Det er den kapitalistiske klassen som styrer verdensøkonomien og bestemmer dens virksomhet og utvikling, herunder dens innvirkning på miljøet. Det er heller ikke slik, som Gross argumenterer, at å se problemene «gjennom linsen av gruppekonflikt» blokkerer for utviklingen av løsninger for en miljøkrise som angår hele planeten. Tvert imot er det bare et perspektiv basert på den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen som byr en vei fremover.
Kapitalismens og nasjon-stat-systemets manglende evne til å løse klimakrisen ble stilt åpent til skue de siste to ukene i Katowice i Polen, åstedet for nok et FN-sponset klimatoppmøte. Representanter for mer enn 200 regjeringer, inkludert 25.000 byråkrater, forskere og diplomater, kunne ikke engang bli enige om å godkjenne en rapport om de truende farene ved global oppvarming, langt mindre treffe noen seriøse tiltak for å forhindre dem.
De vedtok en meningsløs regelbok for å gjennomføre Paris-klimaavtalen, som vitenskapens klimaforskere anser som helt utilstrekkelig. Dette ble gjort for å bevare påskuddet om internasjonal enhet, under betingelser der Trump-administrasjonen allerede har kunngjort sin intensjon om å trekke seg fra Paris-avtalen neste år, som er første mulighet for legalt å kunne gjøre det.
Det uuttalte premisset for all diskusjon om miljøet innen kapitalistklassen og blant dens representanter, er at arbeiderklassen må lide for å kunne stoppe klimaendringene. Men hvorfor skulle arbeidere betale for de kapitalistiske styringselitenes kriminalitet, inkompetanse og nasjonalistiske stabeinthet?
Klimaendringskrisen understreker de dødelige konsekvensene av den kapitalistiske produksjonens anarkistiske og ikke-planlagte karakter, drevet av profitt og de strategiske interessene til de mektigste kapitalistiske nasjon-statene. Så langt fra at «alle» er ansvarlige for miljønedbrytningen viste studien 2017 Carbon Majors Report [De største karbon-bidragsyterne] at 70 prosent av alle klimagasser som sluppet ut fra 1988 til 2015 kom fra bare 100 foretak, som alle kontrolleres av multimillionærer og milliardærer i de største landenes kapitalistklasser.
Det eneste realistiske svaret på miljøkrisen er et sosialistisk et: nasjonaliseringen av de gigantiske foretakene og bankene under arbeideres kontroll, institusjonaliseringen av en vitenskapelig planlegging av verdensøkonomien, og avskaffelsen av kapitalismen og nasjon-stat-systemet.
Forfatteren anbefaler også:
Ny rapport om klimaendring: Konsekvenser av global oppvarming «oppleves allerede»
[26. november 2018]