Tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Syria som ble annonsert av den amerikanske presidenten Donald Trump, og den påfølgende oppsigelsen av hans forsvarsminister James Mattis, har fremprovosert en voldsomt respons fra de europeiske statslederne. Etter det første sjokket reagerte de europeiske styringselitene overveldende med krav om en mer uavhengig europeisk utenriks- og forsvarspolitikk. Spesielt i Tyskland overgår ledende politikere og medier hverandre med krav om en enda raskere gjenopprustning av den tyske hæren (Bundeswehr), og for etableringen av en europeisk militærstyrke.
Trumps beslutning kom tydeligvis som en fullstendig overraskelse på de europeiske regjeringene. I sine offisielle uttalelser fordømmer de trekket, og krever en fortsettelse av krigen mot den såkalte Islamske staten (IS) i Syria. «Beslutningen fra Det hvite hus gir grunn til bekymring,» står det i en offisiell uttalelse fra det tyske forsvarsdepartementet. IS er «territorielt under kontroll, men på ingen måte beseiret». Man håper at «amerikanerne ikke vil trekke seg ut alt for hastig men er klar over sitt ansvar, ikke bare for sine egne tropper, men også for andre».
En tilsvarende respons kom fra Tysklands utenriksminister Heiko Maas (SPD – Det sosialdemokratiske partiet) som under sitt besøk i Irak i forrige uke førte kampanje for større tyske militære og økonomiske intervensjoner i arabiske land. «Den brå forandringen fra amerikansk side var overraskende,» og ikke bare for Tyskland. Det var «fare for at konsekvensene av denne beslutningen vil skade kampen mot IS og sette oppnåelsene hittil i fare». Kampen mot IS vil bli bestemt «i det lange løp – militært, og også med sivile midler: Det å bibringe stabilitet krever sikkerhet og politisk orden, som vil fortsette inn i fremtiden.»
Regjeringene i London og Paris fordømte også Trumps planer, og annonserte at de ville fortsette sin militære intervensjon i Syria. Torsdag uttalte en talsperson for det franske utenriksdepartementet følgende: «Kampen mot terrorisme er en prioritet for Frankrike. Kampen mot den globale trusselen Daesh utgjør er pågående og en langsiktig forpliktelse.» Den britiske forsvarsministeren Tobias Ellwood sa han var «meget uenig» med Trumps beslutning. På Twitter skrev han at «IS har forvandlet seg til andre former for ekstremisme, og trusselen er i vesentlig grad levende.»
Det er flere grunner til den voldsomme europeiske reaksjonen på Trumps tilbaketrekningsordre. For det første er de europeiske maktene forarget over at tilbaketrekningen av amerikanske tropper fra Syria utsetter deres egne krigsplaner for fare. I motsetning til invasjonen av Irak i 2003 og den libyske krigen i 2011, var alle de europeiske stormaktene en del av den imperialistiske offensiven mot Syria, helt fra begynnelsen av. De støttet målet om å styrte regimet til Bashar al-Assad og erstatte det med et pro-vestlig marionetteregime. I 2012 initierte det tyske utenriksdepartementet, sammen med den tyske tankesmia SWP (Stiftung Wissenschaft und Politik) og en del av den syriske opposisjonen, prosjektet «The Day After» [‘Dagen derpå’] og publiserte en «Visjon for en post-Assad-orden».
Nå frykter de europeiske maktene en fullstendig seier for Assad, og med dét derfor også for hans allierte i Moskva og Teheran. «Assad og hans regjering blir styrket – av det faktum at den kurdiske militsen, eller de såkalte Syriske demokratiske styrker ... er blir fanget mellom hjulene», advarte SWP-direktøren Volker Perthes i et intervju på Deutschlandfunk. Etter en tilbaketrekning av de amerikanske styrkene fra Nord-Syria ville kurdernes og arabernes allierte i Vesten «i vesentlig grad måtte godta betingelser fra Damaskus. Det vil si at Damaskus’ flagg, den syriske statens, snart igjen ville vaie over de kurdiske provinsene i øst.»
En annen grunn for de europeiske maktenes harme stammer fra innenrikspolitiske hensyn. Som styringsklassen i USA har også de europeiske regjeringene anvendt påskuddet om «krigen mot terror» for å begrense demokratiske rettigheter og etablere veritable politistater. Imperialistintervensjonen i Syria har skapt terroristnettverk som har fungert som påskudd for vidtgående angrep på demokratiske rettigheter. Under betingelser med økende sosial og politisk opposisjon over hele Europa ønsker Paris, London og Berlin å intensivere denne reaksjonære kampanjen. Trumps påstand om at IS i Syria er «beseiret» underminerer disse planene.
På et meget grunnleggende plan har den europeiske responsen på den siste utviklingen i Washington avslørt den dype splittelsen i de transatlantiske relasjonene. «Skaden går langt utover Syria,» skriver den tradisjonelt pro-amerikanske dagsavisa Die Welt. «Hvem kan stole på USA dersom langsiktige allierte som kurderne blir ofret over natta? Hvilken fred kan USA garantere? Hvilken aggressor kan de avskrekke?»
Og Süddeutsche Zeitung kommenterer: «Med tilbaketrekningen av tropper fra Syria har USAs president forrådt sine allierte over hele verden.» Avisa konkluderer: «Den europeiske søylen i alliansen må nå konsolideres med enorm energi, og det må besørges forbedringer for den europeiske utenrikspolitikkens handlingsevne. Det vil kreve massevis av penger og enda mer politisk vilje. Det er ‘for lite av begge deler’.»
Ledende utenrikspolitikere fra både regjeringen og opposisjonen krever ytterligere militær gjenoppbygging. Jürgen Hardt, utenrikspolitisk talsmann for unionens (CDU/CSU) parlamentariske gruppe, beskrev Mattis’ oppsigelse som «et vendepunkt for utenriks- og sikkerhetspolitikken». Man må nå «fortsette å investere i Bundeswehr» og «dette to-prosent-målet innen 2024» – for økningen av militærutgiftene til minst € 75 milliarder årlig – «må nå tas alvorlig». Han tilføyet truende at man kunne «gjøre det klart for allmennheten at det er slik det må bli».
Agnieszka Brugger, som sitter i Bundestag-forsvarskomitéen for partiet De grønne, krevde også økt europeisk intervensjon i Midtøsten. Trumps tilbaketrekning er «en ekkel overraskelse» som «fører til stort utenrikspolitisk kaos». Da hun ble ble spurt av en reporter om «hva kan, hva må Europa gjøre? Har Europa en sjanse? Har Tyskland en sjanse?» svarte hun: «Den europeiske union (EU) må endelig våkne opp fra sitt dvale, og ta en mer aktiv rolle i Syria.» Man kan ikke «bare dukke unna fra denne vanskelige debatten».
Styringsklassens megalomaniske planer blir diskutert bak befolkningens rygg, illustrert av en nylig artikkel av Jan Techau, sjefen for Europa-programmet for USAs tyske Marshallfond i Berlin. Under tittelen «Strategisk evne og verdenstretthet, tysk utenrikspolitikk frem til 2030», krever han at Tyskland må «erkjenne sin størrelse, sin styrke og relevans for Europa, og ydmykt akseptere den. Landet må innta sin ledende rolle.»
Og videre: «Det må kommuniseres [til Tyskland] at opprettholdelsen av orden vil medføre maksimal innsats og vil medføre enorme kostnader.» Alt dette «må forklares til befolkningen igjen og igjen, av politikerne, selv med fare for deres mandater ... Og om det ikke er populært, så må ledende statsaktører risikere sine politiske liv for det. Det samme gjelder for Bundeswehrs økonomiske og menneskelige ressurser. To prosent for forsvarsutgifter er ikke nødvendig for Trump, men heller mot ham, fordi disse investeringene er ment å styrke nettopp den multilaterale, regelbaserte orden han ønsker å avskaffe.»
Techaus forsøk på å portrettere gjenkomsten av tysk militarisme som en slags progressiv respons på Trump er tvers igjennom hyklersk. Alle er meget vel klar over den tyske imperialismens voldelige forbrytelser i de to verdenskrigene i det 20. århundre. I løpet av de siste to tiårene har den tyske styringsklassen vært aktivt involvert i USAs ulovlige aggresjonskriger, og nå kritiserer den essensielt sett Syria-politikken til multimilliardæren i Det hvite hus fra høyre. Det er bare én måte å stoppe denne farlige utviklingen på: Å bygge en internasjonal antikrigbevegelse basert på arbeiderklassen og å slåss for et sosialistisk program. Dette krever den revolusjonære foreningen av europeiske og amerikanske arbeidere, mot alle fraksjoner av kapitalistklassen i Europa, USA og over hele verden.