På lørdag demonstrerte titusenvis av «gul vest»-protesterende i Frankrike, samtidig med en voksende streikebølge i nabolandene Spania og Portugal, der protesterende også trakk i gule vester. Tusenvis av mennesker sluttet seg til protestmarsjer i Frankrikes storbyer, eller de blokkerte motorveikryss og franske grenseoverganger mot Spania, Italia og Tyskland, for å gi uttrykk for sin motstand mot Macron og EU.

Ifølge innenriksdepartementet var det 2.000 «gul vest»-demonstranter i Paris, der de protesterende delte seg mellom Champs-Élysées og Montmartre, etter å ha lurt politiet til å tro at de ville marsjere mot Versailles. Myndighetene hadde føre-var stengt ned Versailles-palasset og utplassert vannkanoner der. Ifølge offisielle talsmenn demonstrerte tusenvis i provinsene, blant annet i Bordeaux, Toulouse og Lille, mens hundrevis protesterte i Nantes, Marseille og Lyon.

Som det har blitt å forvente reagerte sikkerhetsstyrkene med voldelig undertrykking. I Paris arresterte de Eric Drouet, lastebilsjåføren som bidro til å lansere «gul vest»-protestene på Facebook, og påstod at han hadde «en slags nattstokk». En bredt delt video viste en politimann som trakk pistol og tok sikte på demonstranter etter først uprovosert å ha kastet stun-granater mot de protesterende.

Mobiliseringen var en avvisning av innenriksminister Christophe Castaner, som i forrige uke erklærte angående de «gule vest»-protesterende at: «Det er nok», og beordret politiet å knuse motorveiblokadene. Etter mer enn én måned med protester og voldelig politiundertrykking av demonstranter er bevegelsen imidlertid fortsatt svært populær. Den har 70 prosent støtte i den franske offentligheten, og ulike meningsmålinger sier at mellom 54 og 62 prosent av det franske folket vil at bevegelsen skal fortsette.

Med referanse til tall fra innenriksministeriet – som oppga tallet på demonstranter nå lørdag til 40.000, godt under de 125.000 som ble annonsert etter den første protesten den 17. november – forutser de franske mediene alle en forestående slutt på bevegelsen og en tilbakevending til orden.

Det gjenstår å se om dippet i deltakerantallet gjenspeiler innenriksdepartementets manipuleringer, om de protesterende tar en pause for juleferien, eller om det er en mer varig forflytning vekk fra «de gule vestenes» blokader og protestmarsjer. Det som imidlertid er klart er at politisk opposisjon og sosialt raseri, mot hele Macron-regjeringen og den franske statsmaskina, fortsetter å vokse i arbeiderklassen.

Den politiske situasjonen blir mer eksplosiv. Regjeringen har ikke oppfylt et eneste av de underliggende kravene til de «gule vest»-protestene: for sosial likestilling, store lønnstillegg, økning av skatten for de rike, Macrons fratredelse og en slutt på politiets undertrykking. Fra nå av er i tillegg alle klar over den gapende kløfta som skiller arbeidere fra fagforeningsbyråkratiene og de offisielle «venstre»-partiene, som ble overrasket og forferdet over protestene.

Macron – som kalte arbeidere som var fiendtlige til hans politikk for «late» og foraktelig ba arbeidsledige om å «krysse gata» for å få seg jobb – kan nå bare holde seg ved makten skjult bak de pansrede kjøretøyene og tåregass-salvene fra militærpolitiet. Et helikopterteam står nå klart til å plukke ham opp og redde ham fra Elysée-palasset, dersom de protesterende noensinne skulle storme hans offisielle residens. Og enhver ekskursjon ut fra Elyséet er nå forbudt for ham, ifølge Le Monde, selv til en kino eller et bakeri, fordi det er «for farlig».

Mens hans godkjenningstall kollapser videre til rundt 20 prosent, tilføyer avisa at «Elysée styres nå bak lukkede dører.»

Det er stadig tydeligere at om Macron hyllet kollaboratørdiktatoren Philippe Pétain i november, etter at forbipasserende hadde buet ham under hans «minne-turné» av de franske slagmarkene fra Første verdenskrig, så er det sånn at han så i Pétain et annet statsoverhode som også inspirerte masseraseri og avsky. Noen dager senere, rett før den første «gul vest»-protesten, innrømmet Macron offentlig at han «ikke hadde lyktes å forene det franske folket med dets eliter». Denne måneden rapporteres det at han har fortalt sine politiske rådgivere at han er mål for det franske folkets «hat».

Bevisstheten om at Macron er hatet vil imidlertid ikke endre den kapitalistiske styringselitens politikk, bortsett fra å gjøre den mer voldelig og repressiv. De protesterende som har målrettet Macron har lansert en kamp mot et helt europeisk og internasjonalt regime, som pålegger bankenes og det finansielle aristokratiets diktater på arbeiderne. Den eneste måten å bekjempe den europeiske kapitalismens innstrammingskrav er å mobilisere arbeidere over hele kontinentet, for å ekspropriere bankene og overføre makten til arbeiderklassen.

Til tross for den åpne motstanden fra et overveldende flertall av det franske folk, fortsetter styringseliten å kreve innstramminger og militarisme. Macron-regjeringen planlegger drastiske kutt på arbeidsledighetsforsikringen, pensjoner og offentlige lønninger. Pierre-Alexandre Anglade, fra Macrons parti Republikken på vei (LRM), erklærte med et glatt ansikt: «Dette er det vi ble valgt for å gjøre, og dette må forbli vårt kompass.»

Fra Tsjad, der han diskuterte NATOs nykoloniale krigsstrategi, truet i går Macron de protesterende: «Det er klart at de mest alvorlige juridiske svar vil bli gitt. Nå må orden regjere, ro og god harmoni. Det er det vårt land trenger.»

Macron har oppfordret til måneder med «samordning» av politiske retningslinjer med demonstrantene for 2019. Akkurat som hans løfter om en økning av minimumslønningen, eller hans kansellering av den initielle drivstoffbeskatningen,, er også dette tilbudet helt verdiløst. Macron har bare gitt smuler, og det i dårlig tro, da det er klart at han har til hensikt å ta tilbake disse smulene så snart som mulig.

På tirsdag annonserte statsminister Edouard Philippe at han suspenderte alle Macrons innrømmelser til «de gule vesene», der han hevdet at de var for dyre. Han gjorde imidlertid kuvending et par timer senere, under en bølge av raseri på sosialmediene. Men, disse to 180-grader-vendingene i løpet av noen timer viste at regjeringens løfter ikke fortjener noen tiltro overhode.

Regjeringen dyrker «fri gul vest»-fraksjonen ledet av Jacline Mouraud, som ønsker å sette opp en dialog med Macron, som et ekko av «den sosiale dialogen» mellom fagforeningsbyråkratiene, foretakssjefenes grupper og staten, eller Francis Lalanne, som foreslår en «gul vest»-liste for Europavalget til våren. Meningsmålere beregner allerede om Lalanne-lista kan øke innflytelsen til Macron og LRM i Det europeiske parlamentet.

For «gul vest»-demonstrantene, som for hele arbeiderklassen, er det ingenting å forhandle med Macron eller med EU om. Voksende klassekamp i Europa og internasjonalt, samt de stadig bitrere politiske motsetninger innen Frankrike selv, peker heller på den raske fremveksten og eskaleringen av en politisk konfrontasjon mellom radikaliserte arbeidere og det reaksjonære Macron-regimet.