Facebook: Den globale sensoren

29 December 2018

Året 2018 har bevitnet en voldsom intensivering av internettsensur fra Google, Facebook og Twitter, som har forvandlet tjenestene fra redskaper for utveksling av informasjon og kommunikasjon rundt om i verden, til massive sensur-snurpenøter for kontroll av hva brukerne sier, gjør og tenker.

I august 2017 publiserte World Socialist Web Site et åpent brev til Google som anklaget foretaket for, i samarbeid med den amerikanske regjeringen, å jobbe for å forme den politiske diskursen ved en manipulering av søkeresultatene. Det åpne brevet advarte for at Googles handlinger satte en farlig presedens for undergravingen av ytringsfrihetens forfatningsbeskyttelser, og det forlangte at foretaket måtte opphøre med det WSWS kalte «politisk svartlisting» av venstreorienterte nettsteder.

Seksten måneder senere er det åpne brevets sentrale argument – at Google og deres jevnbyrdige bedriver politisk sensur – ubestridelig. Det regimet Google gikk i front for, med sin søkemotor, har blitt utvidet til alle de store amerikanske sosialmedieplattformene, og inkluderer Facebook, Twitter og YouTube.

New York Times skriver i en forsideartikkel publisert på fredag, under tittelen «Hvordan Facebook kontrollerer hva verden kan si,» at Facebooks handlinger «gjør selskapet til en langt mektigere dommer over globale ytringer enn det som har blitt offentlig erkjent eller vedgått av selskapet selv».

Facebook har «i det stille blitt det som uten tvil er en av verdens mektigste politiske regulatører, og det med en hastighet som gjør selv ansatte ukomfortable», sier artikkelen. Times konkluderer med at «i økende grad utgjør beslutningene om hvilke innlegg som skal sperres en regulering av politisk ytring – og ikke bare i utkantsonene.»

Transformasjonen av Facebook til et instrument for politisk sensur ble bekreftet i en slutten-av-året-uttalelse fra Facebooks adm. dir. Mark Zuckerberg, publisert bare timer etter Times-rapporten.

«Vi er et helt annet selskap i dag enn vi var i 2016, eller bare for ett år siden,» skriver Zuckerberg. «Vi har fundamentalt endret vårt DNA, for å fokusere mer på å forhindre skade med alle våre tjenester, og vi har systematisk dreid en stor del av vårt selskap mot å jobbe for å forhindre skade. Vi har nå mer enn 30.000 mennesker som jobber med trygghet, og vi investerer milliarder av dollar i sikkerhet årlig.»

Gjemt bak milliardærdirektørens kvalmende søte eufemismer om «skadeforebygging» er det en mye dystrere virkelighet. De 30.000 ansatte Zuckerberg refererer til – flertallet av Facebooks arbeidere – er ikke engasjert i «skadeforebygging», men i «ytringsforebygging». De leser Facebookbrukernes kommunikasjoner, bestemmer hvilke politiske synspunkter som er og ikke er akseptable, og fjerner, forbyr eller blokkerer brukere og innlegg.

Zuckerberg skryter av at Facebook «fjerner millioner av falske kontoer hver dag» og at de jobber «for å identifisere feilinformasjon og redusere distribusjonen av den». Facebook har «bygget AI-systemer for automatisk å identifisere og fjerne innhold relatert til terrorisme, hatefulle ytringer og mer, før noen engang ser det».

Med andre ord, hver enkelt Facebook-postering, kommentar og melding leses og analyseres av mennesker, maskiner eller begge, for å avgjøre hvorvidt den faller utenfor selskapets fullstendig vilkårlige, udefinerte, amorfe og ugjennomsiktige («og flere») standarder.

Hvis Facebook beslutter at det du legger ut er «oppsiktsvekkende», som for eksempel en kritikk av israelske massakrer av palestinske sivile, da kan innlegget ditt i hemmelighet nedgraderes. Dersom du protesterer på forfølgelsen av Sri Lankas tamilske minoritet, da kan dine utsagn bli slettet. Og, som Facebook har klargjort, i visse ikke-definerte sammenhenger formidles informasjon basert på brukernes politiske ytringer videre til politi og etterretningsorganer.

Zuckerberg fortsetter: «Vi har forbedret News Feed for å fremme nyheter fra klarerte kilder. Vi utvikler systemer som automatisk reduserer distribusjonen av grensetilfelle-innhold, inkludert sensasjonelle ting og feilinformasjon.»

I klar tale, dersom Facebook avgjør at det du har å si er «grensetilfelle-innhold» (hva nå enn det måtte være), vil du ikke kunne si det, og du kan ikke appellere til noen.

«Klarerte» kilder, der Zuckerberg tidligere har inkludert New York Times og Washington Post, skal fremmes, mens de som reiser spørsmål om disse kvasi-offisielle kildene for den amerikanske staten, vil bli kneblet.

Times-artikkelen nevnt ovenfor konkluderer med at: «Foretakets mål er ambisiøst: å redusere kontekst-tunge spørsmål som selv juridiske eksperter kunne strides om – når er en idé hatefull, når er et rykte farlig – til ‘en-størrelse-for-alle’-regler.»

Artikkelen påpeker at foretaket har interne regler som styrer hvorvidt brukerne har lov til å bruke visse begreper. «Ord som ‘bror’ eller ‘kamerat’ krysser trolig linja,» skriver Times.

Times legger til at «Moderatorer melder at de står under press for å gjennomgå rundt tusen innholdselementer per dag. De har 8 til 10 sekunder på hvert innlegg.»

Til tross for den eksplosive karakteren av artikkelens åpenbaringer er rapporten en kontrollert utgivelse av informasjon med det formål å presse Facebook til å systematisere sin sensurordning i samordning med den amerikanske regjeringen. I stedet for hva artikkelen beskriver som en bysantinsk labyrint av Excel-regneark og PowerPoint-filer, krever Times, en av de ledende proponentene for internettsensur, et klart sett med regjeringsretningslinjer for hva slags tale Facebook skal fjerne.

Men ifølge den amerikanske grunnlovens første endringstillegg [the First Amendment], så vel som ulike internasjonale menneskerettighetstraktater, har regjeringen ingen rett til å fortelle noen hva han eller hun kan og ikke kan si. Det første endringstillegget erklærer: «Kongressen skal ikke lage noen lov som avkorter eller begrenser ytringsfriheten, eller pressen.»

Facebooks sensurpådriv har skjedd på direkte oppfordring fra den amerikanske staten. I mer enn et halvt dusin høringer i år for komitéer fra Senatet og Representantenes hus, har ledende figurer i den amerikanske Kongressen samt embetsrepresetanter fra etterretningsorganene, krevd at foretaket skaper nettopp den typen orwellsk sensurregime som nå blir beskrevet.

Alt dette er en eneste stor forfatningsstridig og illegal sammensvergelse for å ødelegge ytringsfriheten.

Årsakene bak sensurpådrivet er ikke vanskelig å finne.

2018 har vært et år med økende sosiale kamper og det avsluttes med et internasjonalt oppsving fra arbeiderklassen, tydeligst uttrykt i Frankrikes «gul vest»-bevegelse. Med en truende global resesjon, voksende internasjonale antagonismer og en utdypende politisk krise i USA og andre land, står den kapitalistiske staten overfor det dens egne representanter kaller en «legitimitetskrise». Den søker desperat å løse denne krisen ved å forhindre massene fra å få tilgang til venstreorienterte synspunkter og en koordinering av deres kamper via sosialmediene.

Men akkurat som det kommende året vil se en ytterligere intensivering av klassekampen, vil det også se et oppsving i kampen mot internettsensur.

Andre Damon