Verden pulserer med hundrevis av millioner mennesker som er desperate etter å forlate sine hjem under svøpen av verdenskapitalismens krise. Ifølge en nylig Gallup-studie, ønsker en sjettedel av verdens voksne befolkning – anslagsvis 750 millioner mennesker, barn ikke medregnet – å forlate sine hjemland for å unnslippe krig, fattigdom, konflikt og sykdom.

Statistikkene avslører de forødende konsekvensene av tiår med imperialistisk krig og foretaksutbytting. I løpet av det kvarte århundret siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har stormaktenes styringsklasser, anført av USA, sluppet løs en hittil usett bølge av militær plyndring og sosial kontrarevolusjon, som har drept millioner og lagt brede områder av verden øde.

En tredjedel av innbyggerne i Afrika sør for Sahara ønsker å flykte. Regionen, som er rik på mineraler og olje som begjæres av franske, nederlandske, belgiske og amerikanske foretak, har en forventet levealder på 46 år, mens 70 prosent av befolkningen lever på mindre enn $ 2 per dag.

I Latin-Amerika ønsker 27 prosent av menneskene å forlate sine hjemland for å unnslippe etterdønningene av amerikanske invasjoner, IMF-nedskjæringer og USA-støttede diktaturer.

Tjueseks prosent av østeuropeerne ønsker å flykte fra den nesten universelle forødelsen som har etterfulgt privatiseringen av statsindustriene som ble gjennomført av de stalinistiske byråkratene som nå er oligarkene.

Tjuefire prosent av befolkningen i Midtøsten og Nord-Afrika ønsker å forlate i søk av ly fra stormen av bomber og raketter som USA har regnet ned over regionen siden Persiagulf-krigen.

I 13 land finner nesten halvparten eller mer av den voksne befolkningen livet uutholdelig.

I Sierra Leone, et land herjet av den blodige kampen for overleveringen av diamanter til europeiske juvelerer, ønsker 71 prosent av de voksne å flykte. På Haiti ønsker 63 prosent å forlate etter mer enn et århundre av amerikanske invasjoner og okkupasjoner.

52 prosent av elsalvadoranerne og 47 prosent av honduranerne ønsker å unnslippe volden, fattigdommen og korrupsjonen som dominerer Mellom-Amerika etter borgerkrigene på 1980- og 1990-tallet. 48 prosent av nigerianerne ønsker å forlate sitt land, blødd hvitt av Chevrons og Royal Dutch Shells utvinning av råolje.

I år implementerte styringsklassene i Europa og Nord-Amerika en hittil usett antiimmigrasjonspolitikk og oppildnet xenofobiske sentimenter, for å distrahere egne befolkninger fra den økende sosiale ulikheten og styrke ytrehøyrekrefter som vil bli brukt mot arbeiderklassen.

I juni vedtok EU å skjære ned innvandring og opprette konsentrasjonsleirer for å innkvartere innvandrere i Nord-Afrika.

I august undertegnet den franske presidenten Emmanuel Macron en lov som strammet inn på asylberettigelsen.

Den italienske innenriksministeren Matteo Salvini gjentok sine trusler om å deportere 500.000 innvandrere og hele den romske befolkningen. I Storbritannia forbereder Tory-regjeringen en Brexit-avtale som kan komme til å stenge landet for østeuropeiske innvandrere. I Tyskland holdt det nynazistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) antiimmigrantdemonstrasjoner i sommer med statens oppmuntring.

Ingen steder er antiinnvandringsyndebukkpolitikken mer voldsom og farlig enn i USA. I april begynte Trump-administrasjonen å skille barn fra deres familier ved grensa mellom USA og Mexico, og bygde teltbyinterneringssentre for å innkvartere barna.

I oktober utplasserte Trump tusenvis av militærtropper til den sørlige grensa. Tusenvis av deltakere i den mellomamerikanske innvandrerkaravanen har sovet ute på gatene i Tijuana i flere måneder. Da to guatemalanske barn døde i amerikansk forvaring denne måneden skyldte regjeringen på deres fattige urbefolkningsforeldre.

«Venstre»-populistiske demagoger rundt om i verden spiller den mest kriminelle rollen, der de rettferdiggjør antiinnvandrertiltakene til det ytrehøyre, og forsøker å forgifte arbeiderklassen med nasjonalisme. I Storbritannia var Labour-Party-lederen Jeremy Corbyn et ekko av partilederen Nigel Farage fra United Kingdom Independence Party (UKIP), da han fortalte en skotsk Labour-konferanse i mars at Storbritannia burde begrense utenlandske arbeideres tilgang til landet.

I Mexico har den nye regjeringen til den «venstre»-nasjonalistiske Andrés Manuel López Obrador (AMLO) denne måneden sluttet en avtale med Trump om å internere sentralamerikanske flyktninger i Mexico og blokkere dem fra å utøve deres asylrett i USA.

I Hellas har regjeringen fra Koalisjonen av det radikale venstre (Syriza) fengslet hundretusenvis av flyktninger i interneringsleirer, og den utplasserte nylig politi for brutalt å angripe innvandrere som forsøkte å krysse Evros-elva fra Tyrkia.

Partiet Syrizas holdning til innvandring oppsummeres i en nylig rapport fra Human Rights Watch:

Overgrep [fra det greske politiet] inkluderte slag med hender og batonger, spark og i ett tilfelle bruken av det som syntes å være en stun-gun. I et annet tilfelle sa en marokkansk mann at en maskert mann trakk ham etter håret, tvang ham til å knelte på bakken, holdt en kniv mot halsen hans og utsatte ham for en liksom-henrettelse. Andre presset imot, inkluderer ei 19 år gammel gravid kvinne fra Afrin i Syria og ei kvinne fra Afghanistan, som fortalte at de greske myndighetene tok skoene til hennes to små barn.

I USA bønnfalte Bernie Sanders i januar Trump om å «jobbe med oss, for å sikre at vi har sterk grensesikkerhet».

Tidligere denne måneden skrev De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA) en erklæring med tittelen «For en venstreposisjon på immigrasjon», som inkluderer underavsnittet «Det handler ikke om åpne grenser».

DSA skriver: «Det virkelige alternativet til den nåværende eksisterende innvandringspolitikken er ikke ‘åpne grenser’. Det er håndhevingen av eksisterende arbeidslover, etterfulgt av utviklingen av nye arbeids- og innvandringslover, som fører til et rettferdig, pro-arbeider-system for innvandring.»

Dette er en tynt tilslørt råtten appell til antiinnvandrernasjonalisme og -sjåvinisme, på ingen grunnleggende måte forskjellig fra den som forfektes av fagforeningsbyråkratiet, Trump-administrasjonen og nyfascister som Stephen Bannon.

Med slike handlinger og uttalelser avslører Corbyn, Syriza, AMLO, Sanders og DSA deres fiendtlighet mot den internasjonale arbeiderklassen og sosialisme. De lover – eller har allerede vist, som i tilfellene Syriza og AMLO – at de vil anvende statsvold mot arbeidere som krever en adressering av sine misbehag.

I motsetning til nasjonalistgrupper som DSA som forsvarer eksistensen av nasjonale grenser, slåss Socialist Equality Party for sosialistisk internasjonalisme og avviser løgnen om at enhver styringsklasse har rett til å fengsle desperate arbeidere som flykter fra imperialistiske kriger, eller å forhindre dem fra å søke trygghet og et bedre liv i et annet land. Innvandrerarbeidere er ikke ansvarlige for økningen av fattigdom og forverrede levekår i Europa og Amerika. Arbeidernes reelle fiender er de samme imperialistregjeringene og de transnasjonale foretakene som er ansvarlige for å tvinge innvandrere på flukt fra sine hjem i utgangspunktet.

Socialist Equality Party krever umiddelbar løslatelse av alle internerte innvandrere og tilgjengeliggjøringen av billioner av dollar, konfiskert fra banker og storkonsern, for å tilby alle innvandrere anstendig betalt arbeid, boliger, sosialtjenester, utdanning og en sikker passasje til en destinasjon av deres eget valg, uten frykt for utvisning.

Kapitalismen har gjort store områder av verden til et råttent fengsel, som holder arbeidere og de fattige i nasjon-stat-tvangstrøyer som en sjettedel av verdens befolkning slåss for å unnslippe. Sosialistisk revolusjon vil frigjøre den produktive prosessen fra verdens oligarkers kontroll, avskaffe nasjonalgrenser og garantere alle arbeideres rett til å reise i verden i fred.