Under trussel om erklæring av nasjonal nødssituasjon

Regjeringsansatte amerikanske arbeidere melder sykefravær, krever streikeaksjoner mot lockout og lønningsdager uten betaling

Av Barry Grey
14 January 2019

Utestengte og ubetalte føderale arbeidere sydet av raseri på fredag da den delvise regjeringsnedstengningen passerte den tidligere rekorden på 22 dager uten ende i sikte, med lønnsslipper som ikke ble utsendt til anslagsvis 800.000 arbeidere som er permitterte uten lønn eller som har blitt tvunget til å jobbe uten kompensasjon.

I tillegg kan mange titusener føderale kontraktsarbeidere tape tilsammen $ 200 millioner [NOK 1,692 milliarder] i ubetalte lønninger per dag, ifølge Bloomberg Government, der det meste av summen aldri vil bli kompensert etter at lockouten avsluttes.

Protesterende regjeringsansatte arbeidere den 10. januar i Washington DC. [Foto: AFGE]

De føderale arbeidernes voksende motstand, kneblet av fagforeningene for regjeringsansatte, finner økende uttrykk i sykmeldinger og krav på sosialmediene om streikeaksjoner mot regjeringen.

På fredag annonserte Miami International Airport at en av terminalene der ble stengt for deler av helgen på grunn av mangel på tilgjengelig sikkerhetspersonell ved TSA-kontrollpunktene [Transportation Safety Administration].

En talsmann for flyplassen fortalte Miami Herald at føderalt ansatt sikkerhetspersonell meldte seg syke med «dobbelt den normale raten for Miami». Han sa at andre TSA-kontrollpunkter kunne bli stengt dersom regjeringsnedstengningen fortsatte og flere av sikkerhetspersonellet meldte seg syke.

En TSA-‘screener’ på Laguardia Airport i New York City uttalte seg til WSWS: «Jeg vet at mine medarbeidere har høye husleier, og boliglån å betale. De vet ikke hva de skal gjøre. Mange av disse menneskene er deres husstands primærinntektskilde.»

«Du får deg en føderal jobb og tror at det skulle være en sikker en, men så stenger de ned hele regjeringen og hvem vet når den vil gjenåpnes. I mange av disse jobbene utsetter du deg for fare, for hva da? Kanskje blir du tilbakebetalt til slutt, men når det gjelder lønna di er det ingen som vil høre kanskje seinere.»

En annen TSA-arbeider ved Laguardia, i ett år på den posten, forklarte: «Noen mennesker har ikke engang midler til å komme seg på jobb på grunn av nedleggelsen. De har ikke penger for bensin til bilen, grunnleggende ting ingen tenker på før du ikke har noen inntekt.»

Hennes kollega la til: «Spesielt Kongressen, jeg tror de glemmer hvordan det er å føre et normalt liv. De er folk som er der oppe i sine kontorer og har det hyggelig og koselige i sine skinnseter, fullstendig ute av kontakt med hvordan det er å være her nede. Vi kan få resten av befolkningen til å sympatisere med oss, som er veldig bra. Jeg mener passasjerene har vært hyggeligere med oss. Jeg setter pris på det. Og om de ikke er det først, så gjør de en 180 graders så snart de skjønner at vi ikke blir betalt.»

Spurt om rapporter om sykemeldinger, forklarte sikkerhetskontrolløren: «De kaller det ‘blå influensa’. Det er ingenting organisert, bare folk som melder at de ikke stiller på jobb.»

I kontrast til de føderale arbeidstakerorganisasjonenes og AFL-CIOs nektelse av å gå til noen som helst seriøse aksjoner for å motsette seg nedleggelsen, syder fagforeningenes Facebook-nettsider med rasende krav om massive motstandstiltak.

Gjennomgangstonen i størstedelen av kommentarene på Facebook-siden til Den amerikanske føderasjonen av offentlige ansatte (AFGE) antydes av følgende innlegg:

Fra AFL-CIO Facebook-siden:

Etter hvert som hundretusenvis av familier ikke klarer å dekke betaling av husleie eller boliglån, takle sine helsekostnader eller sette mat på bordet, samtidig som regjeringen ikke opprettholder sine forpliktelser til å utføre grunnleggende sosialfunksjoner som mat- og legemiddelinspeksjoner, vedlikehold av veier, broer og massetransport, bolig- og ernæringsbistand, så blir hele det politiske systemet og alle dets offisielle institusjoner stadig mer diskrediterte i arbeiderklassens øyne.

Blant de 420.000 «essensielle» arbeiderne som er tvunget til å jobbe uten lønn er det 13.000 flygeledere, og noen av dem postet sine lønnsslipper på Twitter der det står $ 0,00 for lønnsperioden som ble avsluttet den 10. januar. Deres situasjon oppsummerer klasserelasjonenes virkelighet og statens rolle som styringsklassens undertrykkende gren.

En flygeleders online-lønnsslipp mottatt på fredag

Regjeringen presser dem til ubetalt arbeid med total straffefrihet. Men da 11.000 flygeledere gikk til streik i 1981 for å kjempe for sine grunnleggende behov – lønninger, rettigheter, anstendige arbeidsbetingelser – ble de oppsagt av Reagan-administrasjonen og svartlistet for livstid. Lokale PATCO-fagforeningsledere ble fengslet i ei heksejakt som lanserte fire tiår med sosial kontrarevolusjon i Amerika.

Samtidig gjentok Trump på fredag sin trussel om å erklære en nasjonal nødssituasjon for å omgå Kongressen og Den amerikanske grunnloven, for å bemektige seg det som utgjør diktatoriske bemyndigelser for å kunne beordre militæret til å bygge hans grensemur mellom USA og Mexico. Med en gjenoppliving av sin fascistiske frykthissing kalte han igjen forsøkene til de fattige innvandrerne fra Mellom-Amerika på å få søkt asyl for en «invasjon», og han gjentok sitt krav om at demokratene måtte samstemme om å allokere milliarder av dollar for muren, som en forutsetning for å avslutte regjeringsnedstengningen.

Demokratene for deres del sluttet seg til deres republikanske kolleger ved å stenge ned Kongressen for helgen og forlate byen, og dermed garantere en fortsettelse av nedstengningen på ubestemt tid. De hadde forhandlet bak kulissene for en avtale som ville bytte flere milliarder for en militarisering av grensa – effektivt sett en ettergivelse for Trumps krav om en «barriere» – som gjenytelse for begrenset beskyttelse mot utvisning for de såkalte «Dreamers» [o. anm.: DREAM-loven fra Obama-perioden; immigranter uten dokumenter, som ankom som barn og har vokst opp i USA], men Trump avfeide enhver slik avtale.

Demokratene, som er skrekkslagne over utsikter til et utbrudd av arbeiderklasseprotest, er enten tause eller de støtter åpent Trumps truede nasjonale nødssituasjon, som ville markere en irreversibel og permanent tilegnelse av ukontrollert utøvende makt. Det ville sette en presedens for nødssituasjons-bemyndigelser til å bryte streiker og fengsle motstandere av regjeringens politikk.

House Speaker Nancy Pelosi nektet å besvare spørsmål om demokratenes reaksjon på en slik utvikling. Men det demokratiske kongressmedlemmet Jamie Raskin fra Maryland, medlem av Representantenes hus’ justiskomité, sa: «Erklæringen av en nødssituasjon tjener for ham en politisk funksjon, vil jeg anta, men dermed flyttes hele kontroversen til domstolene. Hvis det er dét som kreves for å få gjenåpnet regjeringen vil de fleste av oss trolig svelge våre misbehag om det, og sette vår lit til at lovens styre [‘the rule of law’] vil seire.»

Siden jusitiskomitéen har tilsynsmyndighet med riksrettprosedyrene [impeachment], understreker hans erklæring Det demokratiske partiets lederskaps opposisjon til enhver diskusjon om impeachment, for det som klart ville være en forbrytelse mot forfatningen [the Constitution]. Dette stemmer overens med demokratenes førende rolle i kampanjen for internettsensur og heksejakta mot Russland, som føres med Mueller-granskningen som spydspiss.

New York Times gjentok sin støtte til nødssituasjonsstyre for å få avsluttet regjeringsnedstengningen, og skrev i en redaksjonell lederartikkel på fredag: «Man vet at systemet har brutt sammen når den klareste veien ut av en regjeringsnedleggelse kan være for presidenten å erklære en falsk nasjonal nødssituasjon.» Artikkelen fortsatte med å nedtone betydningen av «en nasjonal nødssituasjon som krever militær intervensjon» med å kalle det konstitusjonelt «mistenkelig» og bare «taktikkeri».

Føderale arbeideres voksende opposisjon faller sammen med forberedelsene til lærerne i Los Angeles, Oakland, Virginia, Denver og andre områder for å streike og protestere mot demonteringen av offentlig utdanning, bilproduksjonsarbeidernes voksende opposisjon mot fabrikknedleggelser og oppsigelser, og en stigende bølge av klassekamp internasjonalt, blant annet de Gule-vest-protestene i Frankrike og to-dagers-generalstreiken i India.

De føderale arbeiderne må henvende seg til denne arbeiderklassebevegelsen for å mønstre en kamp mot nedstengningen og styringsklassens pådriv mot diktatur. Ingen demokratisk eller progressiv motstand mot Trump vil komme fra noen del av det korrupte politiske etablissementet. Kampen må føres uavhengig av begge de to big-business-partiene og av fagforeningene, som fungerer som foretakselitens forlengede arm mot arbeiderklassen.

Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer arbeidere til å etablere nye, genuint demokratiske kamporganisasjoner – arbeidsplass- og nabolagskomitéer på grunnplanet – for å knytte sammen de forskjellige kampene til arbeidere og unge mennesker i USA og rundt om i verden. Logikken i den utdypende krisen i kapitalistsystemet, den enorme veksten av sosial ulikhet, styringselitens dreining mot diktatur og den voksende bølgen av arbeiderklassens motstand, er den bevisste forberedelsen av en generalstreik med sikte på å bringe ned oligarkenes regjering og erstatte den med en arbeidernes regjering og sosialisme.

Forfatteren anbefaler også:

Trump ved Rubikon

[12. januar 2019]