Amerikanske medier gjenoppliver McCarthy-ismens metoder

Av Patrick Martin
16 January 2019

I kjølvannet av ‘one-two punch’-artiklene i New York Times og Washington Post som antyder at president Trump er en agent for den russiske regjeringen – eller for å være presis, at FBI hadde mistanke om at han var en russisk agent og iverksatte en kontraspionasje-etterforskning (som Times rapportete), og at Trump som president skjuler sine private utvekslinger med Putin (som Post hevder) – har amerikanske medier henfalt til et McCarthy-hysteri.

På dybdene av den antikommunistiske heksejakta på 1950-tallet, som senator Joseph McCarthys navn uutslettelig er forbundet med, var spørsmålet «Er du nå, eller har du noen gang vært» ... medlem av kommunistpartiet, en agent av Moskva, osv., nesten en stereotypi. Det ble stilt til skuespillere, regissører, manusforfattere, venstreorienterte politiske aktivister, til og med til middel-nivå embetsrepresentanter, som ble trukket inn for House of American Affairs Committee, eller for McCarthys Senat Permanent Subcommittee on Investigations.

Da president Trump gjorde et forhåndsarrangert telefonanrop til Jeannine Pirro på Fox News under hennes lørdagskveldsprogram, spurte hun ham i en spøkefull tone: «Er du nå, eller har du noen gang jobbet for Russland, Mr. President?» Pirro formulerte spørsmålet som en måte å håne medieangrepet der Times er spydspissen, og Trump reagerte med samme mynt, der han avviste spørsmålet som «det mest fornærmende jeg noensinne har blitt spurt om».

Times og deres media-kor reagerte imidlertid akkurat som senator McCarthy ville ha gjort. «Aha,» erklærte de, «Trump besvarte ikke spørsmålet direkte. Han skjuler noe!» Avisas nettsted noterte seg utvekslingen med Pirro på søndag, og skrev: «Mr. Trump svarte ikke direkte på spørsmålet.»

Dette ble det definerende medie-mantra for de neste 24 timene.

Associated Press: «Presidenten unngikk å svare direkte da Pirro spurte om han for tiden, eller noen gang før har jobbet for Russland.»

The Hill: «Sent på lørdag nektet president Trump å svare direkte på et spørsmål fra Fox-News-verten Jeanine Pirro om hvorvidt han noen gang hadde ‘jobbet for Russland,’ og kalte det ‘fornærmende.’»

Washington Posts kronikkredaktør James Downie: Pirros spørsmålet «utløste en to-minutters raljering, som ikke inkluderte ordet ‘nei.’»

Lignende spørsmål ble reist på søndagens tv-intervju-programmer, der blant annet CNNs Jake Tapper, vert for «State of the Union», avspilte et opptak av Pirro-Trump-utvekslingen og erklærte: «Presidenten besvarer ikke spørsmålet direkte.»

Mediekommentarene sluttet sirkelen med en førstesiderapport publisert på mandag av Peter Baker fra New York Times, som begynte: «Så har det altså kommet til dette: USAs president ble i helgen spurt om hvorvidt han er en russisk operatør [‘asset’]. Og han nektet å svare direkte.»

Bakers «nyhetsanalyse», en redaksjonell lederartikkel i alt annet enn navnet, erklærte at dette spørsmålet – faktisk om Trump er skyldig i forræderi, som er en forbrytelse med dødsstraff – «har hengt over hans presidentskap nå i to år».

Det åpenbart oppdiktede vanviddet over «er du nå, eller har du noen gang vært» spørsmålet, er bare ett aspekt av kampanjen til mediene, Det demokratiske partiet og deler av militær-etterretningsapparatet, som WSWS har karakterisert som ny-McCarthy-istisk, av god grunn.

«AntiTrump»-koalisjonen innen styringskretser har samlet de nykonservative krigshisserne som bærer hovedansvaret for krigen i Irak, de liberale imperialistene som støttet krigen i Libya og dagens pågående amerikanske intervensjon i Syria, og direkte representanter for militær-etterretningsapparatet selv. Denne uhellige alliansen kan ses i tre artikler publisert sist helg i kjølvannet av Times- og Post-rapportene, som alle omfavner «Trump er en russisk agent» påstanden.

På mandag publiserte Washington Post en gjestekronikk av Max Boot, en av de mest beryktede fortalerne for Irak-krigen, under skremselsoverskriften «Her er 18 grunner for at Trump kunne være en russisk operatør.» I både stil og substans er Boot et ekko av McCarthy, som kunne stå på et podium og erklære (alltid feilaktig) at han hadde ei liste over 18 eller 59 eller 240 «kjente kommunister» i en eller annen organisasjon eller et regjeringsdepartement.

Boot regner opp sine 18 påståtte grunner, hovedsakelig en oppvarming av de nå godt publiserte kontaktene mellom ulike Trump-assistenter og russiske myndighetsrepresentanter, samt Trump-organisasjonens forsøk på å få tilgang til det russiske markedet. Men han inkluderer i sin liste over «grunner» det faktum at «Trump angriper og undergraver justisdepartementet og FBI,» at han «trekker amerikanske tropper ut av Syria, overlater landet til Russland og dets allierte Iran» og at «Trump sår kaos i regjeringen» gjennom den delvise regjeringsnedstengningen og ved å innsette «fungerende» utnevnelser i toppstillinger i Pentagon og justisdepartementet, «og dermed fremmer et russisk formål om å undergrave deres hovedmotstander».

Med andre ord refereres så godt som enhver handling Trump gjør i sin konflikt med militær-etterretningsapparatet eller Det demokratiske partiet, som bevis på at han er en russisk marionette.

I Politico.com publiserer tidligere viseutenriksminister Strobe Talbott, den ledende antirussiske operatøren fra administrasjonen til president Bill Clinton, en artikkel med overskriften: «Det er allerede samarbeid» [It’s Already Collution]. Talbott feier vekk ethvert behov for å belegge påstanden, med faktiske bevis for at Trump er en russisk agent. «Det stirrer oss i ansiktet,» hevder han, fra historikken over Trumps utenrikspolitikk.

Talbott presenterer Putin-regimet som den fullverdige gjenopplivingen av stalinismen, og hevder at «Den kalde krigen er tilbake med flere nye og ondskapsfulle trekk,» der det viktigste er den amerikanske presidentens innordning med herskeren i Moskva. «Trump er en integrert del av Putins strategi for å styrke autoritære regimer og undergrave demokratier rundt om i verden,» skriver han, der han kaller denne politikken et «hittil usett avvik» som «dersom det får lov til å vedvare – vil bringe vår sikkerhet i fare».

Han konkluderer med at «Trump har samarbeidet med et fiendtlig Russland gjennom hele sitt presidentskap. Vi får se om det startet før det også.»

Endelig er det artikkelen publisert på CNNs nettside forfattet av Asha Rangappa, seniorforeleser ved Jackson Institute for Global Affairs og Yale University, og en tidligere FBI-agent som spesialiserte seg på kontraspionasjeoperasjoner, og som jobbet i New York City etter 11.-september-angrepene.

Hun skriver: «Som en tidligere FBI-agent som gjennomførte etterforskninger mot utenlandske etterretningstjenester, vet jeg at byrået måtte ha sterke bevis for at Trump utgjorde en nasjonal sikkerhetstrussel for å møte terskelen for å åpne en slik etterforskning. Men det viktigere spørsmålet nå er ikke hvordan eller hvorfor saken ble åpnet, men om den noen gang ble avsluttet.»

Rangappa bemerker at lukking av en slik etterforskning skjer på én av to måter, der det enten fastslås at det ikke er noen trussel mot nasjonal sikkerhet (en falsk alarm), eller ved at det treffes tiltak for å «nøytralisere» trusselen. Den tidligere FBI-agenten innrømmer at det hun kaller de normale metodene for å nøytralisere en etterretningstrussel – overvåkning, nekting av tilgang til informasjon, fôring av falsk informasjon, forsøk på rekruttere eller bestikke agenten, eller utvisning fra amerikansk grunn – ikke kan gjennomføres mot USAs president.

Den tidligere FBI-agenten hevder at selv om Muellers granskning ikke har avdekket noen kriminelle handlinger fra president Trumps side, kunne Mueller likevel levere materiale til Kongressen som demonstrerer at «trusselen mot nasjonal sikkerhet er pågående», som ville tillate Kongressen å føre en impeachment-prosess [riksrett] mot Trump og få fjernet ham fra kontoret. Hun unngår nøye ethvert forslag om bruk av makt – sikkert blant de vanligste metodene som anvendes av etterretningstjenestene for å «nøytralisere» målene – kanskje for å unngå et besøk av Secret Service. Men implikasjonen er likevel der.

Trumps motstandere i den amerikanske styringselitens henfall til antidemokratiske og konspiratoriske metoder demonstrerer at de ikke egentlig er fiendtlige til hans høyreorienterte autoritære politikk – forfølgelsen av innvandrere, den åpne rasismen, det militaristiske skrytet – men at de heller forsøker å erstatte det med sitt eget like høyeorienterte og like autoritære perspektiv, inkludert en massiv sensur av internett og styrket amerikansk militærintervensjon i Syria, Ukraina og andre områder langs Russlands grenser.

Forfatteren anbefaler også:

FBIs politi-stat-operasjon mot Trump

[15. januar 2019]