Året 2019 begynner med en bølge av streiker, demonstrasjoner og andre manifesteringer av klassekamp rundt om i verden.
I Frankrike går «de gule vestenes» protester inn i sin tiende uke, med minst 85.000 som demonstrerte på tvers av landet sist helg, den andre påfølgende uka der antallet protesterende økte. De gule vestene har fått tilslutning fra læreres «rød penn»-protester mot stagnerende lønninger og forferdelige betingelser for den offentlige skolen.
I India deltok titalls-millioner arbeidere i en to-dagers-streik i forrige uke mot den høyreorienterte politikken til Narendra Modis BJP-regjering for hinduistisk overherredømme. Gruvearbeidere, produksjonsarbeidere, transportarbeidere, regjeringsarbeidere og mange andre deltok i en av de største streikene i historien.
I Mexico sprer det seg streiker og fabrikkokkupasjoner gjennom grensebeltet av «maquiladora»-fabrikker, sentrert rundt spontanstreiken av 70.000 arbeidere ved 45 fabrikker i byen Matamoros, like over grensa fra Brownsville, Texas. Arbeiderne har kalt for en generalstreik fra onsdag den 16.
I USA begynte 33.000 lærere i Los Angeles Unified School District, det nest største skoledistriktet i landet, en streik mandag den 14., samtidig som tusenvis av lærere og deres supportere har deltatt i demonstrasjoner mot angrep på offentlig utdanning i byen Oakland i Nord-California.
Rapporter i mediene advarer om nok en «lærer-vår», etter streikene og demonstrasjonene i Vest-Virginia, Arizona, Oklahoma og andre stater i fjor, men denne gangen i stater kontrollert av Det demokratiske partiet. Lærernes vrede – støttet av elever og arbeidere - sammenfaller med den voksende opposisjonen til 800.000 permitterte [‘furloughed’; utestengte uten lønn] eller ubetalte føderalt ansatte tvunget til å opprettholde sine funksjoner [‘necessary services’], under en regjeringsnedstengning som på onsdag gikk inn i den 25. dagen.
Andre uttrykk for arbeiderklasseopposisjon inkluderer en streik av sikkerhetsarbeidere ved tyske flyplasser som forpurret flytrafikken over hele Europa på tirsdag; en streik av 3.700 leger på New Zealand, som etterfulgte protester og en 24-timers-streik av sykepleiere i fjor; spredningen av streiker blant gull- og platinagruvearbeidere i Sør-Afrika; og masseprotester i Zimbabwe mot en skarp heving av drivstoffprisene.
Disse utviklingstrekkene bekrefter allerede analysen WSWS presenterte i sin uttalelse den 3. januar, «Strategien for internasjonal klassekamp og Den politiske kampen mot kapitalistisk reaksjon i 2019.» De initielle uttrykkene for sosial uro i 2018 ville fortsette inn i det nye året, skrev WSWS. «Over så lang tid undertrykt og avvist begynner arbeiderklassen å hevde sine egne uavhengige interesser. Utbruddet av sosiale massekamper i Frankrike, i USA og internasjonalt, signaliserer begynnelsen av en ny revolusjonær periode.»
Marxister studerer klassekampen som en objektiv prosess, som har form og karakter som er gitt av det kapitalistiske samfunnets egen natur. Det er en logikk i utviklingen av klassekampen, og en bevisst forståelse av denne logikken er nødvendig for å opplyse og orientere praksisen for den sosialistiske bevegelsen og de fremskredne lagene av arbeiderklassen.
Flere aspekter av klassekampen har blitt stadig tydeligere det siste året.
For det første, klassekampen utvikler seg som en internasjonal prosess. Globaliseringen av den kapitalistiske produksjonen har integrert verdensøkonomien i en ekstraordinær grad, og knytter sammen hvert lands skjebne. Det er ikke bare forretningstransaksjoner som har blitt globalisert, men klassekampen selv – både i innhold og form. Arbeidere, utbyttet av de samme foretakene, har også til sin disposisjon de uforlignelige metodene for global kommunikasjon gjennom den økte tilgangen til internettet.
For det andre, veksten av arbeiderklassens kamp tar form av et opprør mot de eksisterende fagforeningene og organisasjonene som de fire siste tiårene har jobbet for å undertrykke all opposisjon mot den kapitalistiske styringselitens politiske retningslinjer.
I Mexico har streikene karakter av opprør, med arbeidere som legger ut uttalelser på sosialmediene som fordømmer fagforeningene for å stjele pengene deres. I Frankrike skyldes vedvarenheten av gul-vest-protestene at de utviklet seg uavhengig av, og i opposisjon til fagforeningene og deres tilknyttede politiske organisasjoner. I USA gjorde lærernes fagforeninger, ledet av individer med inntekter som plasserer dem i de øverste fem eller til og med i én-prosenten av befolkningen, alt de kunne for å forhindre en streik i Los Angeles, og de gjør nå alt de kan for å isolere den, der de gjentar samme rollen de spilte under lærer-kampene i fjor.
Det voksende opprøret av arbeidere mot fagforeningene motbeviser alle de som har hevdet at de forsatt er «arbeiderklasseorganisasjoner».
For det tredje, det som motiverer disse kampene er ikke bare det ene eller det andre problemet på arbeidsplassen. De er animert av et dypt og voksende raseri over den massive veksten av sosial ulikhet og de går inn i stadig større konflikt med kapitalistsystemet selv. Logikken i disse kampene bringer derfor arbeidere i konflikt med totaliteten av styringsklassens politiske apparat.
Til slutt, og av den aller største betydning, så blåser klassekampens vekst bort alle de antimarxistiske teoriene til de intellektuelle og de politiske representantene for den velstående middelklassen som benekter arbeiderklassens revolusjonære rolle og klasseinndelingens sentrale funksjon i det kapitalistiske samfunnet, til fordel for rase- og kjønnspolitikk. De seneste av disse er skriveriene til Chantal Mouffe, den ideologiske mentoren for Syriza i Hellas og for andre pseudo-venstre-partier, som foreslår en «venstre populisme» basert på nasjonalisme og den eksplisitte avvisningen av de som «tilskriver arbeiderklassen et ontologisk [dvs. objektivt eksisterende] privilegium».
Hva er konklusjonene som arbeiderklassen må trekke?
For det første, utviklingen av klassekampen krever etableringen av uavhengige organisasjoner – fabrikk- og aksjonskomitéer på grunnplanet – for å koordinere og forene hver eneste manifestering av opposisjon, innen hvert land og internasjonalt.
Det ble tatt viktige initiativ for å danne slike uavhengige organisasjoner på slutten av fjoråret – etableringen av en Styringskomité for koalisjonen av grunnplankomitéer av bilproduksjonsarbeidere og andre arbeidere i USA, og etableringen av en aksjonskomité for organiseringen av de srilankiske plantasjearbeidernes kamp på Sri Lanka. Disse initiativene, som oppsto under ledelse av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), må utvides og videreutvikles.
For det andre, etableringen av nye kamporganisasjoner må knyttes til byggingen av et revolusjonært politisk lederskap i arbeiderklassen – ICFI og organisasjonens nasjonale seksjoner, Socialist Equality partier [Sosialistisk Likhet]. Veksten av klassekampen er en objektiv prosess, men dens utvikling til en revolusjonær bevegelse mot kapitalismen krever den revolusjonære bevegelsens intervensjon, for å tilføre arbeiderne den nødvendige subjektive bevisstheten om de objektive kampene de selv er involvert i.
Ikke bare veksten av klassekampen, men dens spesifikke form, har vært forventet av ICFI. Uttalelsen fra den 3. januar forklarer: «Teoretisk og i praksis har ICFI fastslått at organisasjonen er det eneste revolusjonære politiske partiet i den internasjonale arbeiderklassen og den eneste representanten for ekte marxisme.»
Veksten av klassekampen i 2019, drevet frem av kryssingen mellom objektive utviklingstrekk og det revolusjonære partiets intervensjon, vil tilta en stadig mer åpent sosialistisk, internasjonalistisk og revolusjonær form.