Selv om SPD fortsetter offisielt å bestride sin medskyldighet i mordet på Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht for et århundre siden, forklarte den tidligere Bundestagspresident Wolfgang Thierse eksplisitt: Vi ville gjort det igjen. De to revolusjonære sosialistene og medgrunnleggerne av Det tyske kommunistpartiet (KPD) ble brutalt drept, for hundre år siden den 15. januar i år, av Freikorps-soldater som var i nær kontakt med SPDs Reichswehr-minister Gustav Noske.
Thierse ga et intervju til Leipziger Volkszeitung den 14. januar om minnemarkeringen for Luxemburg og Liebknecht, som han beskrev som en «uærlig beæring».
Spurt om hvorvidt sosialdemokratene hadde en del av skylden for begivenhetene i januar 1919, svarte Thierse: «Det var radikaliserte elementer blant arbeiderne. De måtte beseires med våpenmakt. Det er fortsatt en smertefull episode, også i tilbakeblikk, men vi vet at den kursen som den gang ble tatt var den beste.»
Ifølge Thierse var Tyskland etter Novemberrevolusjonen splittet mellom «radikale krefter som ønsket noe i retning av bolsjevikene i Russland, en revolusjon, og det moderate flertallet av sosialdemokratene, som sa: først må vi vinne freden, vi må sørge for at folket ikke sulter, at noe slags ordnede forhold eksisterer.» Med tilbakeblikk kan man si «at de moderate kreftene hadde rett i ikke å satse på en brutal revolusjon som ville ha resultert i et diktatur, men i stedet å arbeide for demokratiet, rettsstaten, og sosialstaten.»
Oppsummerer man uttalelsene erklærer Thierse at undertrykkingen av de revolusjonære arbeidernes opprør, som krevde tusenvis av ofre, og henrettelsen av deres ledere, var nødvendige skritt for å sikre demokratiet, rettsstaten og sosialstaten. Dette er en hårreisende historieforfalskning, som bare kan lede en til å konkluderer med at Thierse og SPD, konfrontert med lignende forhold, ville gjøre akkurat det samme i dag som de gjorde den gangen.
SPD-regjeringen til Friedrich Ebert, Philipp Scheidemann og Gustav Noske fra 1918 til 1919 forsvarte ikke demokratiet, men derimot den autoritære øvrighetsstaten, militarismen og den kapitalistiske privateiendommen. Mot den anstormende revolusjonen beskyttet SPD-regjeringen alle de sosiale kreftene som skulle hjelpe Hitler til makten 14 år senere – militærkasten, storgodseierne, industrialistene Stinnes, Flick og Krupp, Deutsche Bank og det autoritære domstol- og politiapparatet. For dette formålet organiserte de Freikorps, som gjennomførte flere kuppforsøk i de påfølgende årene og som skulle bli grunnlag for Hitlers paramilitære Stormabteilung (Stormtroppene SA).
De innrømmelsene som de måtte inngå under prosessen – en borgerlig forfatning, alminnelig valgrett, åtte-timers-dagen, osv. – var rent taktiske og ble trukket tilbake ved første anledning. Weimar-demokratiet var aldri mer enn et tomt skall, som kollapset ved de første tegn til sosiale rystelser. Mange seriøse historikere – også av de som avviser et sosialistisk perspektiv – beskriver derfor eksplisitt Ebert-regjeringens politikk som kontrarevolusjonær.
Som den kjente skribenten Sebastian Haffner skrev i sin bok om Novemberrevolusjonen publisert i 1979: «Den tyske revolusjonen var en sosialdemokratisk revolusjon som ble slått ned av de sosialdemokratiske lederne; en fremgangsmåte som knapt har sitt sidestykke i verdenshistorien.»
Joachim Käppner kommenterer denne bemerkningen i sin nye bok om 1918-revolusjonen, med følgende ord: «Hadde Ebert-SPD anvendt massebevegelsen, i stedet for å frykte den, og jaget det gamle militæret til helvete i stedet for å alliere seg med og oppprettholde det, da ville trolig ikke Republikken ha kollapset i 1933, eller i det minste ville den ikke ha falt i hendene på nazistene – ifølge Haffners tankegang, og det er vanskelig å være uenig med hans logikk.»
Leo Trotskij oppsummerte Novemberrevolusjonens karakter i den følgende konsise formuleringen: «Hva angår den tyske revolusjonen av 1918 var den ikke en demokratisk fullbyrdelse av den borgerlige revolusjonen, det var en proletarisk revolusjon som ble halshugget av sosialdemokratene; mer korrekt, det var en borgerlig kontrarevolusjon, som etter beseringen av proletariatet var tvunget til å bevare pseudo-demokratiske former.»
I Det tyske kommunistpartiets stiftelsesprogram betonte Luxemburg at Hohenzollerne som ble styrtet den 9. november 1918 «ikke var annet enn frontfigurene for det imperialistiske borgerskapet og Junkerne. De virkelige skyldige for Den første verdenskrigen var «det borgerlige klassestyret», fortsatte hun. Kapitalistene i alle land var «de virkelige anstifterne av massemordet».
På denne bakgrunnen konkluderte hun med at verdenskrigen hadde stilt samfunnet overfor to alternativ: enten sosialisme eller barbari. Hun fortsatte: «Verdenskrigen konfronterer samfunnet med valget: enten en videreføring av kapitalismen, nye kriger og det overhengende fallet ut i kaos og anarki, eller avskaffelsen av den kapitalistiske utbyttingen.» Hennes advarsler skulle tragisk bekreftes av nazi-styret, Holocaust, og Den andre verdenskrigen.
Den 75 år gamle Thierse er en toneangivende stemme i SPD. Han vokste opp i DDR (Øst-Tyskland) og begynte sin politiske løpebane som borgerrettsaktivist i Det nye forum under den tyske gjenforeningen. Sommeren 1990, kort før gjenforeningen, tok Thierse over lederskapet av SPD i DDR. Han var senere nestleder for det hel-tyske SPD frem til 2005, og frem til 2013 medlem av partiets grunnverdikommisjon.
Fra 1998 til 2005 spilte Thierse en viktig rolle som Bundestagspresident [det føderale parlamentet] for gjennomføringen av den føderale SPD-Grønne-regjeringens politikk – Bundeswehrs første militærintervensjoner i utlandet og Hartz-lovene og Agenda 2010 som under påskudd av reformer brutalt skar ned sosialytelsene. Den skjeggete katolikken, som var talsmann for arbeidsgruppa «de kristne i SPD», visste å svøpe den reaksjonære politikken til Schröder-Fischer-regjeringen i en søtlig aura av høymoralsk overbærenhet.
Det faktum at Thierse nå har besluttet åpent å angripe Luxemburg – der mange andre forsøker å forvrenge eller innordne henne – er et umiskjennelig tegn på SPDs videre forflytning til høyre. SPD, som er foraktet av arbeidere og redusert til 14 prosent på meningsmålingene, forbereder seg nok en gang på brutal undertrykking av sosial protest og motstand, og allierer seg i den sammenheng med de mest reaksjonære kreftene.