Generalstreik av 700.000 arbeidere i offentlig sektor ryster Tunisia

Av Johannes Stern
19 January 2019

Åtte år etter omveltningen av den tunisiske diktatoren president Zine El Abedine Ben Ali den 14. januar 2011, ryster fornyet massekamp landets regjering.

De nærmere 700.000 offentlig ansatte som deltok i én-dags-generalstreiken på torsdag brakte landet til stillstans. Ifølge medierapporter ble alle flyvninger inn og ut av Tunisias hovedlufthavn kansellert. Skoler ble stengt og havner, sykehus, offentlig transport og andre offentlige tjenester ble forstyrret.

Streiken, som ble kalt av Generalforbundet for tunisiske arbeidere (UGTT), var den største siden massedemonstrasjonene som etterfulgte drapet på den prominente opposisjonslederen Chokri Belaid i februar 2013.

I hovedstaden Tunis samlet titusenvis av demonstranter seg ved Generalforbundets hovedkontorer og marsjerte gjennom byens hovedfartsåre, med skilt der det sto «Kom dere ut!» og «Folket vil se regimets fall». Demonstrasjoner fant også sted i andre viktige byer, deriblant Sidi Bouzid der de første masseprotestene brøt ut i desember 2010 etter Mohamed Bouazizis selvantenning.

Generalstreiken etterfølger de landsdekkende protestene og sammenstøtene med politiet etter nok en selvantenning, av den 32-årige journalisten Abderrazak Zorgui i industribyen Kasserine på slutten av desember.

De fornyede masseprotestene og streikene demonstrerer nok en gang at ingen av klagene som utløste de revolusjonære massopprørene i Tunisia, Egypt og på tvers av Midtøsten har blitt løst. «Kjernekravene fra 2011-revolusjonen var sysselsetting, forbedring av den tunisiske økonomien og en slutt på korrupsjonen. Ingen av disse kravene er imidlertid oppfylt. Det er derfor vi er her i dag,» sa den demonstrerende Lassad Hamdi til National.

Regjeringen til statsminister Youssef Chahed og president Beji Caid Essebsi, som tjenestegjorde under Ben Ali, fortsetter det gamle regimets antiarbeiderklasse og pro-imperialisme politikk. I desember 2016 inngikk Tunisia en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF) som forpliktet landet til å pålegge drastiske innstrammingstiltak og en nedskjæring av den offentlige sektorens lønnsutgifter til 12,5 prosent av bruttonasjonalproduktet i 2020, fra nåværende 15,5 prosent.

Chahed advarte for at streiken ville resultere i en «betydelig kostnad» for den tunisiske økonomien og kunne tvinge regjeringen til å søke ytterligere utenlandslån med enda strammere betingelser. Chahed uttalte seg offentlig på fjernsynskanalen Wataniya 1 på onsdag kveld, der han sa: «Vi gjorde alt vi kunne for å unngå streiken, ved å presentere forslag som forbedrer kjøpekraften, samtidig som de tar hensyn til landets muligheter.» Han inviterte fagforbundene tilbake til «forhandlingsbordet» etter at streiken er over.

UGTT, som lenge var en sentral bærebjelke for Ben-Ali-diktaturet og som nå er en sentral alliert av Essebsis og Chaheds styrende parti Nidaa Tounes, kalte for streiken for å kontrollere det eksplosive raseriet i arbeiderklassen, samtidig som fagforbundet fortsetter å arbeide hånd-i-hanske med regimet. I et intervju med Jeune Afrique klaget UGTTs generalsekretær Noureddine Tabboubi over at regjeringen «ikke hadde noen respekt for avtalene ... og beslutningene som ble truffet». Men han understreket imidlertid at «en løsning vil bli funnet».

Tabboubi kunngjorde at UGTTs administrative kommisjon ville samles på lørdag for å «treffe beslutninger, opp til forventningene til de tunesiske arbeiderne som har ført kampanjer for sine rettigheter.»

Dette er et gjennomskuelig bedrageri. UGTT er i hovedsak enig med IMFs «reformagenda» og søker å finne en modus operandi med regjeringen for å implementere den, uten å fremprovosere nok en revolusjon. I sin tale på 8-års-jubiléet for Ben Alis omveltning, advarte Tabboubi: «Vi håper at regjeringen vil innse, før det er for seint, sin motvilje mot ... å iverksette de nødvendige reformene innen områdene utdanning og helsetjenester, og treffer dristige tiltak for å motarbeide skatteunndragelser.»

UGTT blir assistert av Folkefronten (PF), en småborgerlig «venstre»-allianse som gjør alt i sin makt for å underordne arbeiderklassen til fagforeningene og deres nasjonalistiske og pro-kapitalistiske agenda. I en 16.-januar-erklæring klaget PF over at regjeringen «har det fulle ansvaret for sammenbruddet av forhandlingene» og lovet sin støtte til UGTT «i alle skrittene som må tas for å forsvare fagforbundets perspektiver [...] og landets uavhengighet og suverenitet.»

Dette bekrefter perspektivet som ble fremmet av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) straks etter Ben Alis omveltning i 2011. I uttalelsen «Massoppstanden i Tunisia og perspektivet for permanent revolusjon» [engelsk tekst] insisterte ICFI på at «det eneste levedyktige programmet for arbeiderklassen og de undertrykte massene i Tunisia og hele Maghreb og Midtøsten er programmet [...] for sosialistisk revolusjon. Bare gjennom den uavhengige kampen til arbeiderklassen, i front for alle de undertrykte delene av samfunnet, mot både det nasjonale borgerskapet og mot imperialismen, kan demokratiske og sosiale rettigheter bli vunnet og en sosial likhet bli etablert, som grunnlag for det politiske liv.»

Når nå et nytt kraftig utbrudd av klassekamp er underveis i Tunisia og i hele regionen og internasjonalt, er lærdommene fra oppstanden i 2011 avgjørende. Kampen for sosial likhet og demokratiske rettigheter krever et klart revolusjonært perspektiv, program og lederskap. Trotskistiske partier må bygges på tvers av hele Nord-Afrika og i Midtøsten, for å forene arbeidermassene under banneret av De forente sosialistiske stater i Midtøsten og Maghreb, som en del av kampen for sosialistisk verdensrevolusjon.