Fraksjonskrigen tilspisser seg etter kollapsen for Mays EU-Brexit avtale

Av Robert Stevens
21 January 2019

Pro-‘Remain’-fløyen [‘forbli i EU’] av Storbritannias styringselite var overbevist om at de kunne feire triumfens øyeblikk med forrige tirsdags avvisning av statsminister Theresa Mays avtale for fratredelsen fra EU, og med onsdagens nederlag for Labour-lederen Jeremy Corbyns mistillitsvotum mot den konservative regjeringen.

Anført av Blair-ist fløyen av Labour kalkulerte pro-Remain-politikerne med at bordet nå var ryddet for deres kampanje for en ny «Folkets avstemming» [‘People’s Vote’], for å få reversert 2016-avstemmingsresultatet.

Men det eksisterer ikke noe reinskjært scenario for å komme ut av Brexit-krisen. I stedet har fraksjonskrigen som May har forsøkt å håndere innen sitt eget parti i forhåpningen om i det minste å sikre en «soft Brexit» – opprettholdelsen av en tariff-fri tilgang til Europas indre marked – brutt ut med fornyet styrke. I tillegg har meningsforskjellene innen Labour Party over selve Brexit, og tilrådeligheten av å støtte en ny folkeavstemming, som Corbyn også forsøkte å håndtere med sin utstuderte tvetydighetspolitikk, nå blitt brakt midt ut på scenen.

Kampanjen for et ‘People's Vote’ ble skrudd opp ett hakk der Tony Blair selv krevde at Corbyn nå går til krisemøter med May og gir slipp på sin betingelse om at hun utelukker en «no-deal» Brexit – hvilket hun ikke kan uten å komme fullstendig på kant med sin egen «Brexiteer»-fløy og med det nordirske DUP [Democratic Unionist Party], og deres ti MP-stemmer hun er avhengig av for sitt flertall i parlamentet. Corbyns posisjonering av Labour for et mulig nytt mistillitsvotum – etter at Mays «Plan B»-avtale blir presentert for parlamentet idag mandag den 21. – og hans forslag om da å søke en avstemming over hans egne Brexit-forslag betraktes som en farlig forspilling av tid som burde anvendes for argumenteringen for en folkeavstemming nummer to, til å etterfølge en avstemming om Mays alternative Brexit-forslag som skal fremlegges den 29. januar.

Men innen 24 timer ble imidletrid det fortsatt dypt splittede, feberhete politiske landskapet i Storbritannia lagt for dagen. Sist torsdagskveld førte Guardian, den viktigste pro-‘Remain’-avisa, med en advarsel på forsida: «Corbyn står overfor trussel om opprør dersom han går for ny folkeavstemming.»

«En rekke junior-skyggeministre har fortalt Guardian at de er sterkt imot ideen om en ny folkeavstemming, som de frykter ville utsette Labour for brutale tilbakeslag i valgkretser med store andeler ‘leave’-stemmer,» skrev avisa.

En ikke-navngitt skyggeminister ble sitert for å si: «Dette konseptet med å blokkere Brexit er feil, og vil kutte våre forbindelser med millioner av våre tradisjonelle velgere, som forventer at vi skal holde ord.»

‘Backbench’-MP-er [parlamentsmedlemmer fra de bakre rekkene] «som har flatedekket opinionen med sine uttalelser», ble referert med sine påstander om at det er like mange Labour-MP-er som er imot en ny folkeavstemming, som det er av de som støtter den.

Guardian-spaltisten Owen Jones, ‘Remain’-kampanjens darling som støttet Blair-istenes tiltak for å fjerne Corbyn, insisterte på at Corbyn må fortsette kampanjen for et generalvalg, og advarte med at «jeg har blitt fortalt at dersom Labour pålegger en tre-linjers pisk til støtte for en folkeavstemming, da vil skyggekabinet-MP-er som representerer ‘leave’-valgkretser trekke seg. Dersom en folkeavstemming blir det eneste alternativet som gjenstår, da vil Labour måtte føre kampanje for ‘Remain’, og vil måtte gjøre en skikkelig knyttneve av den. Men ha ingen illusjoner. Den kampanjen ville bli enda mer bitter og ondskapsfull enn den forrige; kulturkrigen som har innhyllet landet ville bli verre; millioner av ‘leave’-velgere ville bli forbannet og enda mer desillusjonerte enn hittil; og under et slagord som ‘fortell dem det en gang til’, kan ‘leave’ meget vel vinne igjen.»

Jones bekrefter bare at Corbyns og hans skyggefinansminister John McDonnells nøling med å knytte sine flagg for fast til ‘Remain’ på det nåværende stadium er uttrykk for styringsklassens bekymringer for Storbritannias politiske stabilitet som de er vel tjent med å respektere, i stedet for å angripe dem for det. Som den borgerlig politikeren han er er Corbyns overordnede bekymring å holde kontroll på den politisk og sosial misnøyen, for ikke å antenne en massebevegelse i arbeiderklassen mot den mest kriserammede regjeringen på flere tiår.

I sin gjestekronikk i Financial Times på fredag refererte McDonnell til dagens fastlåste politiske situasjon som «en situasjon som kunne fremprovosere enda større desillusjon over vårt system ...»

Derfor, sa han, vil «Labour gå tilbake til parlamentet for å fremme det kompromisset vi mener ikke bare er til det beste for økonomien, men som også er i stand til å sikre tilstrekkelig støtte både her og i Brüssel».

Sentral betydning blir av Labour tillagt å sikre tariff-fri handel med Europa: «Labour foreslår en avtale som innebærer medlemskap i en tollunion, med en innflytelse på fremtidige handelsavtaler, en nær samarbeidsrelasjon med det indre marked og beskyttelsen av forbruker-, miljø- og ansettelsesrettigheter.»

‘Remain’-ere anerkjenner det knapt, men Mays avtale ble så avgjørende avvist fordi 118 Tory-MP-er som støtter en hard Brexit, gikk sammen med opposisjonens PM-er i deres lobbying. Lederne for ‘hard Brexit’-fløyen posisjonerer seg nå for å gå i mot May i nær fremtid, eller i det minste for å ta ledelsen i partiet siden hun lovte å tre av før et generalvalg.

Miljøminister Michael Gove avsluttet debatten om mistillitsvotumet mot Tory-ene med et angrep på Corbyn som ble forstått som en lederskapsansøkning. På fredag holdt forhenværende utenriksminister Boris Johnson en offentlig tale ment som hans eget lederskapsbud, der han skisserte ‘Brexiteer-enes’ antiarbeiderklasse agenda.

Johnson talte ved hovedkvarteret til konglomeratet JCB, et byggeutstyrforetak eid av milliardæren, Tory-‘peer’ [en adlet Tory] og ‘Leave’-supporteren Anthony Bamford. Han kom med noen populistiske angrep på selskaper som har «holdt lønningene nede» i løpet av det siste tiåret. Men det bare innrammet hans krav om at det var nødvendig å kutte innvandrerantallet for å få slutt på «tilgangen til ubegrensede arbeidskraftreserver fra andre land».

Johnson skisserte at Brexit krevde at Storbritannia må massivt øke produktivitetsnivåene, som bare kan skje ved å skru opp utnyttelsen av arbeiderklassen. Han krevde et flatt skattenivå som ville være et bonanza for de superrike på bekostning av arbeiderklassen. «Vi må ... skape det gunstigste skattemiljøet, uten nye skatter og uten økning av satsene, og hverken rike eller fattige skal betale mer enn 50 prosent av sin inntekt i skatt,» sa han.

For å «skape den mest dynamiske økonomien mulig» trengte Storbritannia en serie av «frie havner» – en form for frihandelssone – i utpekte områder av et land rundt havner, elve-havner og flyplasser der varer er fritatt for alle skatter og avgifter: «Det er nå 135 land i verden som har slike frihavner, med all deres makt til å tiltrekke seg all slags vekst, og det er absurd at Storbritannia skal være forbudt, av denne avtalen, fra å gjøre det samme.»

Den europeiske borgerskapet forstår at kollapsen for Mays avtale innebærer at hun er merket som blant de «fortsatt oppreiste men døde», og at veien er åpen for en ny folkeavstemming. Seniorfigurer som Europarådets president Donald Tusk, EU-forhandleren Michel Barnier, Tysklands kansler Angela Merkel og den franske presidenten Emmanuel Macron har alle kommet med uttalelser som er åpne for at Storbritannia forblir i EU og de foreslår en mulig folkeavstemming nummer to.

På fredag refererte Guardian en ikke-navngitt EU-diplomat som sa at Mays avtale ikke hadde noen støtte i parlamentet og ikke ville bli gjenopplivet. En ambassadør sa: «Virkelighetens verden er at det ikke lenger finnes noen samtalepartner [i Storbritannia] for Europa. For tiden er det ikke statsministeren. Vi må vente til en kommer frem.»

En annen diplomat sa: «Dersom de [det britiske parlamentet] vedtar en enkel lov om å utsette Artikkel 50 [som iverksetter Brexit], da betyr det at ‘no deal’ er av bordet, og Europa, er jeg sikker på, vil ikke bare reagere fleksibelt, men superfleksibelt.»