Storbritannias konservative statsminister Theresa May har ikke vært i stand til å sikre noen som helst betydelige innrømmelser fra EU om overgangsordningen for Storbritannias fratredelse fra unionen.

May skulle holde en redegjørelse for parlamentsmedlemmene på mandag om hvordan hun har til hensikt å gå frem etter at parlamentet avviste hennes foreslåtte Brexit-avtale med EU og hun overlevde et mistillitsvotum mot hennes kriserammede regjering. May har hatt telefonsamtaler med den tyske kansleren Angela Merkel og den nederlandske statsministeren Mark Rutte, men EU sier fortsatt at den eksisterende avtalen ikke er gjenstand for omforhandling.

I løpet av de siste dagene har May møtt seniorfigurer fra sitt kabinett og fra opposisjonspartiene, såvel som lederne av sitt nordirske støtteparti Democratic Unionist Party (DUP). Siden generalvalget i 2017 har DUPs 10 MP-er holdt Tory-ene ved makten via en «tillit og forsynings»-ordning.

Spekulasjoner har vokst i løpet av helgen om at May kun vil presentere et «holding statement» [‘avventningserklæring’] til parlamentet, som vil kunne tillegges/endres av MP-ene.

Det har ikke vært noen diskusjoner mellom May og Labour-leder Jeremy Corbyn, som har insistert på at May må utelukke en «no-deal Brexit» før noen samtaler kan finne sted. Regjeringen har avvist denne betingelsen, der den har erklært at den ikke har noen videre planer om å diskutere med partiledere.

Dette forhindret ikke Labours pro-EU-Blair-ister fra å møte kabinettkontor-representanter, til tross for at Corbyn sendte alle Labour MP-ene et brev med krav om ingen samtaler med May. Yvette Cooper som leder komitéen for innenriksaffærer, og Hilary Benn som leder Brexit-komitéen, har begge utfordret Corbyn, som også John Mann og Stephen Kinnock, sønn av tidligere Labour-leder Neil Kinnock.

Liberal-Democrats-lederen Sir Vince Cable, med et parti som bare har 11 MP-er, krever en «People's Vote», det vil si en ny folkeavstemming, og håper derved å reversere resultatet av 2016-folkeavstemmingen. Cable publiserte et brev i Observer, som han hadde sendt til kabinettminister David Lidington, der han anslår at «selv uten fullstendig konsensus på tvers av huset [House of Commons], kunne lovgivningen være vedtatt innen seks uker, og en folkeavstemming kunne være gjennomført innen 16 uker.»

May har konsekvent avvist en ny folkeavstemming og har advart mot forsøk på å omgjøre Brexit-resultatet fra 2016.

Uten noe gjennombrudd i det politiske dødvannet stepper regjeringens representanter opp sin planlegging for en ‘no-deal’-Brexit. På søndag advarte kabinettminister Liam Fox i Daily Telegraph for at de MP-ene som ønsker å utelukke en ‘no-deal’-Brexit – der han direkte målrettet Tory-ministeren Dominic Grieve – sto i fare for å forårsake en «politisk tsunami» fra velgere som støtter ‘Leave’ [ut av EU].

Med litt over to måneder igjen før den planlagte Brexit-dagen den 29. mars, ønsker May å skru ned klokka og tvinge MP-ene til å stemme for hennes nå tilpassede avtale. Ved å gjøre dét truer hun begge sidene av Brexit-juvet – ‘Remain’-MP-ene, med en ‘no-deal’ Brexit der Storbritannia vil bli tvunget til å handle på Verdenshandelsorganisasjonens (WTO) vilkår, og Tory-enes hard-Brexit-fløy, med muligheten for en ny folkeavstemming og eventuelt en Brexit-fiasko.

Selv om MP-ene stemte for en tilleggsendring som ber om at May må komme tilbake til parlamentet med en uttalelse som det kan bli stemt over denne uka, så var avstemmingen ikke bindende, og May har forskjøvet avstemmingen til den 29. januar.

På mandag var det forventet at Yvette Cooper skulle fremme et tilleggsendringsforslag til Loven om fratredelse fra EU, i et forsøk på å få utsatt Brexit.

John Rentoul skrev i pro-‘Remain’ avisa Independent at «Betydningen av Coopers lov er at den endrer standardinnstillingen i loven. For øyeblikket, dersom parlamentet ikke handler, da vil Storbritannia forlate EU den 29. mars. Coopers lov sier at dersom en avtale ikke er godkjent innen den 7. mars, da vil regjeringen være pålagt å søke en utsettelse av Artikkel-50-fristen. Det ville bety at EU måtte utsette Storbritannias fratredelse til slutten av inneværende år – og EU-ledere har sagt at de ville akseptere en utsettelse dersom det skulle holdes en ny folkeavstemming.»

Denne manøvren har potensial til å slå stygt tilbake. Rentoul bemerker at etter å ha tatt hva pro-Brexit-MP-er vil ha «vekk fra bordet, ville de da måtte velge mellom statsministerens avtale og en utsettelse av Brexit i minst ni måneder». Dette kan føre til at Tory-MP-er som stemte med opposisjonen i forrige uke tvinges til å stemme for Mays avtale, som vil gi henne det flertallet hun trenger.

Blair-istene har styrket presset på Corbyn til å forplikte Labour til å støtte en ny folkeavstemming om EU-medlemskap. Corbyn har fastholdt at han foretrekker å fjerne May ved et generalvalg. Først da, sier han, ville en folkeavstemming nummer to være et alternativ.

Pro-‘Remain’-Labour-høyre og deres på-tvers-av-partier-allierte har blitt advart, til og med i pro-‘Remain’-pressen, om at de kanskje i vesentlig grad har feiltolket den nasjonale stemningen ved å tro at en «People's Vote»-avstemming er den magiske tryllestaven for å overvinne Brexit-dødvannet.

På lørdag publiserte Guardian funn fra en ikke-publisert undersøkelse bestilt av Pro-EU-gruppa ‘Best for Britain’. Undersøkelsen fant at dersom Labour forpliktet seg til å stoppe Brexit, da ville nesten en tredjedel av de som sannsynligvis ville stemt for partiet ikke gjøre det. Bare 25 prosent av de som sannsynligvis ville støtte Labour, vil gjøre det hvis partiet forplikter seg til å forhindre Brexit. Spørreundersøkelsen, som ble utført av Populus, spurte 2.000 mennesker om deres synspunkter rett før Mays avtale ble nedstemt i forrige uke.

En annen spørreundersøkelse utført av Survation fant at dersom Labour støtter en ny folkeavstemming er det sannsynlig at partiet vil tape stemmer ved et generalvalg.

En videre meningsmåling offentliggjort i slutten av forrige uke viste at folk i Storbritannia motsatte seg en ny folkeavstemming med en margin på nesten to til én. Spørreundersøkelsen fant mer støtte for å respektere resultatet i 2016-folkeavstemningen i alle regioner av landet, med unntak av London, og der bare med noen få prosentpoeng. Dette var tilfelle selv i Skottland, som i 2016 stemte for å forbli i EU.

Dianne Abbott, Labour MP og skyggeinnenriksminister, advarte igjen på BBCs «Question Time»-program for at «tingen med en ny folkeavstemming er at folk skal være forsiktige med hva de ønsker seg. Min mening, og jeg stemte ‘Remain’, er at hvis vi holdt en «People's Vote»-avstemming i morgen, da ville ‘Leave’ vinne igjen. Du vil bare få mange sinte ‘Leave’-stemmer.»

Eskaleringen av krisen for klassestyre i Storbritannia har ført til ny spekulasjon om muligheten for et nyvalg for parlamentet [‘snap election’]. Men for Tory-ene medfører dette den reelle risikoen å miste posten og det vurderes derfor generelt sett som anatema. May led flertallskollaps i nyvalget hun kalte for i 2017.

Blair-istene følger Tory-ene i deres frykt for at et generalvalg kunne føre en Corbyn-ledet regjering til makten, og som kanskje ikke kunne kontrollere et oppsving av en bevegelse i arbeiderklassen som ville presse på med krav om at Corbyn skulle stå ved sitt ord om en politikk for antiinnstramminger og antimilitarisme.

De ulike alternativene som blir debattert – hard eller myk Brexit, Blair-istenes «People's Vote» eller Corbyns kall for et generalvalg – er alle utelukkende opptatt av å sikre britisk imperialismes strategiske interesser, der den går inn i en periode med enorm politisk og sosial ustabilitet. Det eksklusive fokuset på Brexit skjuler det som er den sentrale splittelsen i Storbritannia, akkurat som i alle land – det gapende juvet mellom det Corbyn beskriver som «de mange» og «de få» – eller mer nøyaktig, mellom arbeiderklassen og det superrike oligarkiet.

Til tross for en slik retorikk er Corbyns hovedrolle, i samarbeid med fagforbundene, å blokkere en uavhengig kamp av arbeidere og unge mennesker mot klassekrigen som føres av kapitalistene. Denne offensiven fortsatte i forrige uke, til og med mens MP-ene forberedte seg på avstemmingen over Mays avtale, der regjeringen slapp gjennom en kunngjøring om at med oppstart den 15. mai, under betingelsene for «velferdssystemet» Universal Credit, vil de fattigste pensjonistene bli fratatt opp til £ 7.000 året [NOK 77.242].