Brexit-krisen og kampen for sosialisme

Av Chris Marsden
24 January 2019

To og et halvt år etter 2016-folkeavstemmingen om å forlate Den europeiske union (EU) er den britiske kapitalistklassen nedsunket i krise.

Den dominerende pro-‘Remain’- leiren [forbli EU-medlem] manøvrer desperat for enten å få omgjort resultatet, eller i det minste få sikret en avtale som opprettholder tariff-fri tilgang til det indre europeiske marked [‘Single European Market’] som Storbritannia er avhengig av for 40 prosent av landets handel og for Londons rolle som et sentrum for finansspekulasjon.

Pro-Brexit-leiren, ledet av høyrefløy Tory-er og de nordirske, sekteristiske kjeltringene i Det demokratiske unionistpartiet (DUP), motsetter seg alle begjæringer om å inngå kompromiss. De tror at EU kan bli tvunget til å akseptere Storbritannias vilkår gjennom en allianse med Trump-administrasjonen i Washington. Et slikt arrangement ville fristille Storbritannia til å kunne treffe unilaterale handelsavtaler internasjonalt, og omforme Storbritannia til en frihandelsone à la Singapore basert på knugende utbyttingsnivå.

Arbeiderklassen har ingen interesse av å støtte hverken den ene eller den andre høyreorienterte leiren.

Oppgaven er ikke å bidra til å overkomme en borgerlig styringskrise, men å mobilisere over hele Europa for å ta makten og implementere et sosialistisk program.

Millioner av arbeidere, og særlig den yngre generasjonen, ser med forakt på ‘Brexiteer’-enes nakne xenofobi, hører fryktsomt på advarsler om tap av flere arbeidsplasser, økonomisk nedgang og en utdyping av innstramminger, styrkingen av ytrehøyrekrefter og en gjeninnføring av visumkrav i Europa. Påstanden om at fornyet medlemskap i EU er et svar, er imidlertid en løgn.

De som promoterer ‘Remain’ er alle pro-kapitalisme politikere, som i alle essensielle sammenhenger deler pro-Brexit Tory-enes antiarbeiderklasseagenda. De mener at britisk imperialismes interesser best kan forfølges innenfor rammeverket av en europeisk handelsblokk. På ethvert hovedspørsmål bortsett fra Brexit – angrep på demokratiske rettigheter, antistreikelover, såvel som kutt for viktige sosialtjenester for å sluse penger over til storforetakene og de superrike og for å finansiere rovgriske militærintervensjoner og kriger – vil Tory-ene alle gå i skrittmarsj med Blair-ist-fløyen i Labour Party.

Enn videre, det «siviliserte» Europa som talsmennene for ‘Remain’ påberoper seg som en motgift mot høyreorientert britisk nasjonalisme, er en myte. Brexit-resultatet i 2016 var mye større enn forventet, ikke på grunn av «rasisme» men på grunn av et legitimt fiendskap til EU som kapitalens instrument som har pålagt arbeiderklassen brutale nedskjæringer og innstramminger over hele kontinentet. Denne offensiven fortsetter og eskalerer.

Økonomer anslår at Europa siden 2008 har tapt økonomisk aktivitet på grunn av innsparingstiltak pålagt av landenes regjeringer i en størrelsesorden tilsvarende Spanias totale bruttonasjonalprodukt – rundt $ 1,3 billioner [NOK 11,2 billioner]. Anslagsvis 10 prosent av befolkningen i eurosonen lever i husstander klassifisert som under den offisielle fattigdomsgrensa, med mange flere som telles blant de arbeidende fattige. Nesten én av seks arbeidere på midlertidige kontrakter og i deltidsjobber var på kanten av fattigdom i 2017. Denne måneden utga tankesmia Social Europe en rapport som viser at fattigdomsraten på tvers av EU, definert som årsinntekt mindre enn € 9.760 [NOK 83.922], er på 28,2 prosent – 142 millioner av den samlede EU-befolkningen på anslagsvis 500 millioner.

Dette kommer til å forverres, med Italia, Spania, og til og med Tyskland som vipper på randen av resesjon, blant dystre advarsler om at et globalt finanskrasj nummer to truer.

Hva angår europeisk politikk så forklarte Social Equality Party – SEP (UK) – i sin 2018-kongressresolusjon at verdenskapitalismen går inn i en ny periode med handels- og militærkrig, drevet av de fundamentale motsetningene mellom sosialisert produksjon og privateierskap av produksjonsmidlene; og mellom en global økonomi og verdens oppdeling i antagonistiske nasjon-stater. Som respons omfavner styringseliten i hvert enkelt land nasjonalisme, autoritært styre og fascistisk reaksjon.

Resolusjonen forklarte at «Brexit bare var et innledende uttrykk for denne oppløsingen av etterkrigstidens europeiske orden. Prosjektet for europeisk forening under kapitalismen strippes for sine liberale pretensjoner. Høyreorienterte bevegelser blir samlet, som en støttropp mot arbeiderklassen, og dørene til statskontorer kastes på vid vegg for sånne partier som Tysklands Alternative für Deutschland (AfD) og Italias Lega. Syv tiår etter Hitlers død er det fascistiske AfD hovedopposisjonsparti i Bundestag, det føderale tyske parlamentet ... mens i Frankrike hyller president Macron marskalk Pétain, lederen av det nazi-kollaborerende Vichy-regimet.»

Den dypt anlagte fremmedgjøringen overfor offisiell politikk som kom til uttrykk i folkeavstemmingen i 2016, har sine røtter i den ekstraordinære veksten av sosial ulikhet og et hat til verdens styrende eliter, som har skodd seg på denne sosiale elendigheten. Dette ble erkjent denne måneden av Det internasjonale pengefondets (IMF) David Lipton, som advarte om «lavere tillit til [de globale] kjerneinstitusjonene» og til «nasjonal styring» som «i mange henseender også [har] falt i vanry ... En dvelende forargelse som vokser ut av Den globale finanskrisen var oppfatningen om at bankfolk ble spart på bekostning av den gjennomsnittlige arbeideren.»

Lipton spurte: «Hva kunne den neste økonomiske nedgangen frembringe? Historien antyder at en slik nedgang vaker et sted like over horisonten ... »

Reaksjonen fra arbeiderklassen blir allerede gjort klart i form av en innledende bølge av streiker over hele Europa, i USA, i Mexico og rundt om i verden. Etter tiår der de sosialdemokratiske partiene og fagforeningene jobbet med hell for å undertrykke klasekampen og ga frie tøyler til de største foretakene og bankene, vokser det nå en motstandsstemning.

«Gule vester»-protestene i Frankrike mot president Macron, masseprotester i Ungarn mot Fidesz-regjeringens «slavearbeid»-program og streiken til 70.000 meksikanske bilarbeidere er alle eksempler på begynnelsen av en internasjonal massebevegelse mot finansoligarkiet og dets pålegging av innstramminger.

Det er essensielt viktig at britiske arbeidere griper inn i krisen over Brexit basert på sitt eget klasseprogram og sine egne interesser. For å gjøre det må de basere seg bevisst på denne fremvoksende globale arbeiderklassebevegelsen. Dette betyr å avvise alle appeller fra de ulike pseudo-venstre-gruppene om å velge side med den ene eller den andre fraksjon av styringsklassen og deres insistering på at arbeidere skal overlate sin skjebne til Labour-lederen Jeremy Corbyn.

I 2016 oppfordret SEP (UK) til en aktiv boikott av Brexit-folkeavstemmingen, og advarte: «Det kan ikke bli noe godt resultat av et slikt referendum. Uansett hvilken side som vinner vil arbeidende mennesker betale prisen.»

Mot det reaksjonære perspektivet på en nasjonal økonomisk utvikling, som var kjernen for Brexit-agendaen og for støtten til EU, oppfordret vi arbeidere til å anta perspektivet for en forent kamp på tvers av hele kontinentet for De forente sosialistiske stater av Europa.

Brexit og pseudo-venstre-gruppene

Alle pseudo-venstre-gruppene stilte opp bak den ene eller den andre kapitalistgrupperingen, der Socialist Party og Socialist Workers Party (SWP) oppfordret til en «Left Leave»-stemme [‘venstreorientert’ utmelding] som fremstilte Brexit som grunnlaget for en nasjonal vei til sosialisme, gjennom reformer implementert av en Labour-regjering ledet av Jeremy Corbyn. Left Unity [Venstre enhet], Socialist Resistance [Sosialistisk motstand] og Alliance for Workers Liberty [Alliansen for arbeiderfrihet] stilte også opp bak Corbyn og Labour Party, som støttet ‘Remain’, samtidig som de fremmet EUs «progressive» dyder.

I dag støtter de tidligere talsmennene for «Left Leave» en Labour-regjering som svaret på den «Brexit-krisen» de selv spilte en sentral rolle i å skape. Dette skal oppnås ved protester, organisert og kontrollert av fagforeningsbyråkratiet, for å sikre et generalvalg.

For dette formålet formaner Socialist Party «fagforeningene – de største demokratiske arbeiderklasseorganisasjonene – om å tre inn på banen», mens Counterfire [Motild] insisterer: «Hele arbeiderbevegelsen har derfor all interesse av å forene seg, for å forsikre at med denne krisen tvinges Tory-ene ut av kontorene, og at det kalles for et generalvalg.»

Ingen oppfordring meldes for en kamp hverken mot fagforeningslederne eller mot Blair-istene, selv om til og med SWP innrømmer at «Labour ikke mobiliserer sine medlemmer til aksjon over krisen ... Fagforeningene er tilskuere. Dette er en massiv politisk krise, men mennesker fra arbeiderklassen blir ikke organisert for å forme utfallet.»

SWP vet meget vel at Labour Party og fagforeningene ikke bare er tilskuere. De er voldsomt imot en slik mobilisering av arbeiderklassen, fordi de tjener interessene til big business.

Pseudo-venstre-gruppene er tvunget til å henge sin fantasipolitikk på påstanden om at Corbyn representerer en opposisjon mot høyrefløyen i fagforeningene og Labour Party, og til og med at han skal representere et sosialistisk alternativ. Denne løgnen blir stadig mer tynnslitt, etter tre år der han har gitt etter for hvert eneste programmatiske krav fra Blair-istene. Hans opptreden under Brexit-fiaskoen burde begrave den løgnen én gang for alle.

Gjennom det hele har Corbyn handlet i sin sentrale rolle for å motsette seg klassekampen og han har insistert på at alle prinsippspørsmål må underordnes det å opprettholde enheten av Labour Party, og bare gjøre det som er mulig gjennom parlamentet.

Hvis Corbyn var seriøs om å slåss for et generalvalg for å få fjernet Tory-ene, ville det vært berammet som et krav om arbeiderklassens handling. I stedet kom Corbyn med en appell til Blair-istene om å tillate ham å fremsette et mistillitsvotum mot regjeringen, og til City of London [finanssentret] basert på hans løfte om å forhandle tilgangen til Europas markeder dersom Labour kom til makten. Nå som hans mistillitsvotum mislyktes vil Blair-istene gå frem med deres krav om en ny folkeavstemning – mest sannsynlig med Corbyns velsignelse.

Det er et mål på pseudo-venstres kynisme at SWPs teoretiske leder Alex Callinicos erkjenner den bedragerske karakteren av deres sosialistiske retorikk. Han skrev den 18. desember i International Socialism: «Denne journalen har lenge vært mot EU som en dysfunksjonell ville-gjerne-være-imperialisme, som søker å drive nyliberalismen dypt inn i medlemslandene og unionens periferi. På den basis støttet vi en stemme for å forlate i 2016 [‘Left Leave’] ... Men selv om vi mener det er riktig å stå imot EU, så mener vi ikke at dette er det viktigste spørsmålet for sosialister.»

I 22.-januar-utgaven av Socialist Worker [Den sosialistiske arbeideren] forklarte Callinicos at det som er «viktig» er å gi Corbyn råd om hvordan man forhandler med EU! Corbyn «har blitt angrepet for å ha urealistiske røde streker,» skriver han, men han «har noen kort på hånda». Hvis han «gikk tilbake til sin tidligere støtte for fri bevegelse» (dvs. reverserte sin antiinnvandrerpolitikk!) da ville han «rekke ut ei hånd til venstreorienterte ‘Remain’-ere» og kunne «faktisk forbedre Storbritannias forhandlingsposisjon med EU».

I International Viewpoint gjør Socialist Resistance det klart at for dem er det av langt større betydning at britisk imperialisme forblir i EU, enn der er å erstatte Tory-ene med en Labour-regjering. I passasjer som ikke er til å skille fra Tony Blairs, syter de: «Det er riktig å kalle for et generalvalg, men dersom det skulle skje, ville det være særdeles problematisk. Selv på dette sene stadium er Corbyn ikke i stand til å si om hvorvidt Labours stillingstaken ville være pro- eller antiBrexit .... Det eneste levedyktige svaret på dette er en ny folkeavstemming, som fortsatt er den eneste sjansen for å få slutt på hele denne prosessen.»

Socialist Resistance viser hvilke interesser de representerer ved å rose New York Times for å ha «forsvart en ny folkeavstemning ved å si at et demokrati som ikke tillater folk å tenke om igjen, ikke er et demokrati», og bemerker at «støtte for en ny folkeavstemming vokser – til og med blant Tory-MP-er.»

Disse posisjonene berettiger fullt ut Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales definering av pseudo-venstre-gruppene som talsmenn for imperialistisk realpolitik.

Uansett hvordan fraksjonskonflikten innen Labour Party og partiets pseudo-venstre-periferi ender, så kan ingenting dukke opp som genuint artikulerer arbeiderklassens interesser – inkludert en ny folkeavstemming, som ville vise seg å være like splittende som den første.

Svaret på innstrammingspolitikken er ikke en pro-kapitalisme Labour-regjering dedikert til å gjenoppbygge «nasjonal enhet» over Brexit-gapet, men foreningen av arbeiderklassen mot kapitalistklassen, i en kamp for sosialisme.

Arbeidere må danne klassekamporganisasjoner, uavhengig av Labour- og fagforeningsbyråkratiet, for å få ned Tory-ene og danne en arbeidernes regjering. I denne kampen har britiske arbeidere de aller mektigste allierte i sine brødre og søstre over hele det europeiske kontinentet.

Sammen med våre kamerater i Den internasjonale komitéens europeiske seksjoner, SEP i Storbritannia, Parti de l'égalité socialiste (PES) i Frankrike og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) i Tyskland, oppfordrer vi til en felles kamp mot EU og unionens respektive regjeringer, for å få slutt på finansoligarkiets styre og for å etablere De forente sosialistiske stater av Europa.

Forfatteren anbefaler også:

Gjenkomsten av klassekampen og oppgavene for Socialist Equality Party (UK)

[8. desember 2018]