I nok et utbrudd av massive arbeiderklassekamper i India har anslagsvis 700.000 lærere og offentlige ansatte av delstatsregjeringen i den sørlige staten Tamil Nadu vært i en åpen-ende-streik siden tirsdag. De la ned arbeidet med ei liste av krav som inkluderer reversering av pensjonsnedskjæringer, lønnsøkninger og kontraktsfestede fastansettelser for skolelærere og anganwadi-arbeidere (førskole- og tilsynspersonell).
Flere enn 20.000 streikende har blitt arrestert for å ha deltatt i offentlige demonstrasjoner på tvers av staten, der de trosser trusler om disiplinæraksjoner fra den høyreorienterte ‘kommunalistiske’ [religion og etnisitetsbaserte] AIADMK-regjeringen – det personkult-baserte partiet All India Anna Dravida Munnetra Kazhagam. På onsdag beordret Høyesterett i Madras arbeiderne tilbake til jobb på fredag – et klart varsel om ytterligere gjengjeldelser fra regjeringshold.
Streiken er del av et økende oppsving fra den internasjonale arbeiderklassen etter flere tiår med forverrede betingelser og utdypende sosial ulikhet. Opprøret omfatter streiken til titusenvis av maquiladora-arbeidere i Matamoros på grensa mellom Mexico og USA, lærernes streik i Los Angeles og på tvers av USA, og de gule-vest-protestene over hele Frankrike.
Arbeidere over hele Sør-Asia har gått til besluttsomme arbeidsaksjoner, som vist av forrige måneds ni-dagers streik av srilankiske plantasjearbeidere som krevde en dobling av sine lønninger, og denne månedens åtte-dagers streik av klesplagg-arbeidere i Bangladesh med krav om høyere lønninger.
Bare for to uker siden deltok arbeidere på tvers av India i en to-dagers generalstreik den 8. og 9. januar, mot pro-investor, «reform»- og innstammingspolitikken til BJP-regjeringen ledet av statsminister Narendra Modi og hans hindu-overherredømme-parti Bharatiya Janatha Party. På slutten av fjoråret deltok over 3.000 arbeidere i en to-måneder-lang streik ved de tre store bilfabrikkene Yamaha, Royal Enfield og Myoung Shin India Automotive, i Oragadam nær Chennai, hovedstaden i staten Tamil Nadu.
Lærere og andre offentlige ansatte vil rulle tilbake Bidragspensjonsordningen (CPS) og reversere innføringen av Den nasjonal folketrygden (NPS), som har redusert lønninger og ført pensjonsfondet deres over i hendene på aktører i aksjemarkedene.
Trygdesystemet NPS, som ble introdusert av den forrige BJP-ledede sentralregjeringen, ble pålagt i 2014. Siden da har alle offentlige nyansatte, både av sentral- og delstatsregjeringen i Tamil Nadu, blitt fratatt de tidligere pensjonsrettighetene og 10 prosent av deres lønninger har blitt avledet inn i et pensjonsfond som øker aksjemarkedinvestorenes profitter.
De streikendes kravliste består av sju punkter, som blant annet inkluderer utbetalingen av 21 måneders lønnsetterslep, faste ansettelser for deltidsarbeidere og for anganwadi-lærere, og lønnsheving for ungdomskole/videregående-lærere [‘secondary’]. De ikke-fastansatte arbeiderne utbyttes i en økende grad, der de sorteres under forskjellige kategorier som «på kontrakt», «på deltid», «nytilsatt» og «lærling», både i offentlig og privat sektor, for å få pålagt fattigdomslønninger og for å splitte arbeiderklassen.
Streiken har stengt ned mange skoler over hele Tamil Nadu. Arbeidere i andre av statens offentlige sektorer, som departementene for finans, helse, bygdeutvikling og landbruk, har sluttet seg til streiken.
Til tross for massearrestasjoner deltok streikende i protester i hovedstaden Chennai og i andre større byer som Mudurai, Coimbatore, Virudhungar, Ramanathapurum, Sivaganga, Theni, Vellore og Dindigul.
Fagforbundene, som ble tvunget til å kalle til handling på grunn av den økende militansen blant arbeidere, er imidlertid totalt i opposisjon til enhver mobilisering av arbeiderklassen mot regjeringens angrep. Alliansen av fagforbund for lærere og regjeringsansatte inngått mellom JACTTO og GEO – Joint Action Council of Tamil Nadu Teachers Organisations [Fellesforbundet for Tamil-Nadu-lærere] og Government Employees Organisations [Organisasjoner for regjeringsansatte] – hevder at AIADMK-regjeringen kan presses til å reversere politikken.
Det arbeidere har opplevd er imidlertid det motsatte – et regjeringstilslag. På mandag, dagen før den fristløse streiken begynte, truet statens Chief Secretary Girija Vaidyanathan med å tilbakeholde de streikendes lønninger og opphevet ethvert lovlig fravær, bortsett fra medisinsk begrunnet, under streiken. Statens utdanningdepartement gikk til innleie av streikebrytere, der de midlertidig ansatte ble tilbudt skarve 7.500 rupees ($ 106 / NOK 909) i måneden.
Den forrige AIADMK-regjeringen i Tamil Nadu slapp løs en brutal undertrykkelse av streikende regjeringsansatte i 2003, da den gikk til oppsigelse av hundretusener.
De streikende arbeiderne har også hatt sine bitre erfaringer med fagforbundene. Arbeidere har gjentatte ganger stått opp imot pensjonssystemet CPS. I februar 2016 startet de eksempelvis en fristløs streik, men fagforbundet Tamil Nadu Government Employees Association (TNGEA), en allianse av 68 fagforeninger, avsluttet streiken etter ti dager uten at deres krav ble imøtekommet.
Fagforbundene rettferdiggjorde det bedrageriet ved å referere til valg- og skoleeksamenspliktene som regjeringsansatte hadde å utføre, og i tillegg for angivelig å gi regjeringen tid til å tenke over arbeidernes krav. JACTTO nektet å bli med i den streiken, og hevdet at den innkommende delstatsregjeringens 2016-budsjett ville imøtekomme kravene.
Påfølgende regjeringer, både på sentralt og delstatsnivå, har fortsatt slike sosialt brennbare «økonomiske reformer», som pålegger arbeidere byrden av den utdypende krisen i den indiske og i verdenskapitalismen siden det globale sammenbruddet i 2008.
Store «reform»-tiltak tilsvarende CPS har blitt introdusert over hele verden, etter diktater fra Det internasjonale pengefondet (IMF). De vil imidlertid ikke bli reversert av å erstatte den BJP-ledede Modi-regjeringen ved det kommende indiske generalvalget som holdes nå i april og mai. Opposisjonspartiet Congress Party – den indiske styringselitens tradisjonelle regjeringsparti – og de regionale kapitalistpartiene som Dravida Munnetra Kazhagam [DMK], rivalen til nåværende AIADMK i Tamil Nadu, er like forpliktet til de samme big-business-tiltakene.
Den eneste levedyktige strategien for å kunne bekjempe disse angrepene, som i Mexico, USA, Frankrike og rundt om i verden, er en strategi basert på den internasjonale klassekampen og den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot den reaksjonære kapitalistiske orden.
Indias største stalinistiske parlamentspartier – Det indiske kommunistpartiet (Marxistisk) (med akronymet CPM) og Kommunistpartiet i India (med akronymet KPI) – prøver begge å kanalisere den voksende bevegelsen i arbeiderklassen inn bak gjeninnsettingen av nok en kapitalistregjering, enten ledet av Congress Party, eller av en rekke mindre, høyreorienterte regionpartier, etter det kommende generalvalget – under påskudd av å måtte beseire det hinduistiske kommunalistiske BJP.
De samme stalinistpartiene inngikk en valgallianse med AIADMK i Tamil-Nadu-delstatsvalget i 2011, selv etter masseoppsigelsene av streikende statsansatte i 2003.
Som World Socialsit Web Site forklarte i Perspektiv-artikkelen den 14. januar om den politiske betydningen av den to-dagers nasjonale generalstreiken: «Alle disse partiene har spilt en nøkkelrolle i gjennomføringen av det indiske borgerskapets pådriv for å gjøre India til en billigarbeidsplattform for global kapital. Mellom 1991 og 2008 opprettholdt CPM og CPI en rekke regjeringer, de fleste ledet av Congress Party, som var spydspisser for den nyliberale agendaen og og søkte tettere bånd med Washington.»
Indiske arbeidere burde ta eksempl av Abbotsleigh-teplantasjearbeiderne på Sri Lanka, som under veiledning fra Socialist Equality Party – SEP (Sri Lanka) – har etablert en grunnplan-aksjonskomité som er helt uavhengig av fagforbundssapparatene som har påtvunget dem brutal utnyttelse gjennom tiår. Bilarbeidere i USA, som er konfrontert med fabrikknedleggelser og tap av tusenvis av arbeidsplasser, har tatt en lignende kurs.
Slike arbeidsplasskomitéer konstituert på grunnplanet må utvikle en motoffensiv fra arbeidsklassen, ved å forene arbeidernes kamper over hele India, og ved å rekke ut til arbeidere rundt om i verden, som de er nært forbundet med gjennom den globale kapitalistiske produksjonsprosessen.
Fremfor alt trenger indiske arbeidere et revolusjonært parti, basert på et internasjonalistisk sosialistisk program og strategi, som legemliggjør alle de strategiske lærdommene fra verdens arbeiderklassekamper, for å lede kampen for arbeidernes makt. Partiet er Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International].
Forfatteren anbefaler også:
Streikende Tamil-Nadu-lærere fordømmer delstat- og sentralregjeringen
[25. januar 2019]
Den politiske betydningen av Indias to-dagers generalstreik
[14. januar 2019]