Titusenvis av lærere og andre av delstaten Tamil Nadus offentlig ansatte fortsetter streiken de startet den 22. januar. Anslagsvis 70 prosent av grunn-, ungdoms- og videregående skolene er rammet på tvers av den sørindiske delstaten. Den langvarige konflikten med delstatsregjeringen er over en ni-punkts charter av krav, som inkluderer en anstendig pensjon og forbedringen av lønns- og arbeidsbetingelser.

Det høyreorienterte, ‘kommunalistiske’ [religion- og etnisitetsbaserte] partiet ‘All India Anna Dravida Munnetra Kazhagam’ (AIADMK) som leder delstatsregjeringen, har reagert med å arrestere hundrevis av streikende, deriblant senior fagforbundsrepresentanter, og har truet med å si opp eller tvangsforflytte alle som ikke stiller på jobb fra mandag den 28. januar. I 2003 ble nesten 200.000 lærere oppsagt av delstatsregjeringen, etter å ha gått ut i streik over pensjonsnedskjæringer og angrep på andre rettigheter og vilkår.

Ifølge presserapporter har over 450 lærere blitt permitterte og er tiltalte for ulovlige forsamlinger, offentlige forstyrrelser og andre falske påstander. Fjorten seniorrepresentanter fra JACTTO-GEO –Fellesaksjonsrådet for Tamil-Nadu-lærerorganisasjoner og Statsansattes organisasjoner, som kontrollerer arbeidslivsaksjonen – har også blitt permitterte.

JACTTO-GEO kalte for streiken som svar på voksende opposisjon fra lærerne og andre offentlig ansatte i Tamil-Nadu-statsforvaltningen, mot den regressive bidragspensjonsordningen (CPS) innført i 2014, som er et børsnotert fond etablert av bidragene trukket fra de ansattes lønninger.

De streikende vil ha gjeninnført det tidligere regjeringsfinansierte pensjonssystemet og krever utbetaling av en 21-måneder-gammel lønnsheving anbefalt av lønnskommisjonen. De krever også lik lønn for lærere i Tamil Nadus offentlige videregåendeskoler, i tråd med deres kolleger ansatte av sentralregjeringen, og fastansettelser for skolelærere og ‘anganwadi’-ansatte (barnehagepersonell).

Regjeringen i Tamil Nadu sendte varsler til nesten 1.000 lærere, med henvisning til et direktiv fra Høyesterett i Madras, om at de straks måtte avslutte streiken. Varslet informerte om at alle lærere som var tilbake i arbeid på mandag den 28. januar ville få en avtale å signerer om ikke å delta i fremtidige streikhandlinger, for å unngå å bli utsatt for disiplinære tiltak.

Delstaten har også begynt å rekruttere midlertidige lærere som streikebrytere. Utdanningsdepartementet tilbød i første omgang streikebrytere 7.500 rupees (NOK 898) per måned, men økte dette sist fredag til 10.000 rupees (NOK 1.197), fordi det var liten respons.

Med en 11-siders medieerklæring på lørdag avviste D. Jayakumar, minister for fiskerier og personell- og administrasjonsreformer, blankt de streikendes hovedkrav. «Tamil Nadu har avskaffet den gamle pensjonsordningen på grunn av en akutt mangel på midler ... staten har konkludert med at det ville være umulig å oppheve den nye ordningen,» erklærte han.

I et kynisk forsøk på å sette de fattige og andre bidragsmottakere opp mot de streikende hevdet han at regjeringen bruker over 70 prosent av alle midler på lønninger, pensjoner, administrasjon og renter, og bare 29 prosent på velferd. Jayakumar sa at Tamil-Nadu-regjeringen ville måtte låne mer penger dersom den gikk med på de streikendes «urimelige» krav, og at det ville føre til økte skatter.

I direkte strid med disse påstandene tilrettelegger AIADMK-regjeringen, som sine kolleger i andre delstater og Indias BJP-ledende sentralregjering [hindu-overherredømme-partiet Bharatiya Janatha Party], for multimillioner av dollar i skattehenstand og andre fordeler til utenlandske og lokale big-business-investorer. Kostnaden for disse «incentivene» pålegges arbeiderklassen og sliterne på landsbygda, gjennom innstrammingstiltak og demonteringen av regjeringsfinansierte pensjoner og andre hardt tilkjempede sosiale oppnåelser.

Tamil-Nadu-lærere og offentlig ansatte, som er en del av et voksende oppsving i den internasjonale arbeiderklassen, er fast bestemt på å rulle tilbake de eskalerende regjeringsangrepene på lønninger, vilkår og rettigheter. Deres streik forblir imidlertid under fagforeningens kontroll, som har isolert arbeidsaksjonen, og vil stenge den ned og forhandle om en knefall-avtale ved første anledning.

JACTTO-GEO-lederskapet motsetter seg en mobilisering av andre deler av den indiske arbeiderklassen og appellerer desperat om forhandlinger. Sammen med opposisjonspartiet Congress Party – den indiske styringselitens tradisjonelle regjeringsparti – de stalinistiske partiene Det indiske kommunistpartiet (marxistisk) og Kommunistpartiet i India, og de regionale kapitalistpartiene som DMK, forsvarer de alle den indiske kapitalismen og dens profittdrevne krav.

Tamil-Nadu-lærere og offentlig ansatte må følge eksemplet satt av de 70.000 streikende Matamoros-«maquiladora»-bilarbeiderne på grensa mellom Mexico og USA, som etablerte uavhengige aksjonskomitéer og organiserte streikeaksjoner for bedre lønninger og forhold, i en direkte opposisjon til de eksisterende fagforeningene.

For å kunne føre sin kamp frem må Tamil-Nadu-lærere og offentlig ansatte gå til et politisk og organisatorisk brudd med fagforbundene og etablere uavhengige grunnplan-aksjonskomitéer og slåss for den bredest mulige mobiliseringen av arbeidere på et sosialistisk og internasjonalistisk program.

Fjorårets 9-dager-streik av srilankiske plantasjearbeidere, som krevde en dobling av sine lønninger, og denne månedens åtte-dager-streik av klesplaggarbeidere i Bangladesh for høyere lønninger, og generalstreiken av ytterligere 150 millioner indiske arbeidere, demonstrerer de sørasiatiske arbeidernes besluttsomhet for å slåss. Fagforeningenes forræderi av alle disse kampene gjør det klart at det er nødvendig for arbeidere å bryte med disse pro-kapitalist-organisasjonene.

Forfatteren anbefaler også:

Tamil Nadu sackings signal new offensive against Indian workers
[3. september 2003]

Den politiske betydningen av Indias to-dagers generalstreik

[14. januar 2019]