Sunday Times melder at Den konservative regjeringen planlegger for en eventuell innføring av krigsrett, som følge av en forverrende krise over Storbritannias fratreden fra EU. Daily Mirror rapporterte at EU forventer vold i gatene og tiår med politisk ustabilitet.
Sunday Times-rapporten er basert på lekkasjer fra Kabinettkontoret [‘Cabinet Office’; eget britisk departement]. Rapporten erklærer at topprepresentanter i Whitehall [regjeringsgata i London; blant andre forsvarsdepartementet og Cabinet Office] har «spilt et nødstilfelle og til og med innføringen av krigsrett, i tilfelle uorden etter en ‘no-deal’-Brexit» (fratreden fra EU uten avtalt handelsavtale).
Robert MacFarlane, assisterende direktør for Det sivile beredskapssekretariatet, er identifisert som én involvert i diskusjoner om bruk av mandater «for å håndtere nasjonale nødsituasjoner som krigshandlinger og terrorisme» – del av ‘no-deal’-beredskapsplaner kjent som ‘Operation Yellowhammer’.
Senior embetsrepresentanter ville bruke de vidtrekkende mandatene som er omfattet av Civil Contingencies Act 2004, innført av Tony Blairs Labour-regjering.
«Portforbud, forbud mot reiser, konfiskering av eiendom og, mest drastisk, utplasseringen av væpnede styrker for å legge ned opprør, er blant de tiltakene som er tilgjengelige for ministrene under lovgivningen,» skriver avisa. «De kan også lage endringstillegg til enhver lov vedtatt av parlamentet, bortsett fra Menneskerettighetsloven [Human Rights Act], for maksimalt 21 dager.»
Påskuddet for Civil Contingencies Act 2004 var Blair-regjeringens påstander om at tidligere nødlovgivning hadde vist seg utilstrekkelig – ved begivenheter som den alvorlige oversvømmelsen i året 2000 og utbruddet av munn-og-klovsyke i 2001, men også mer generelt for å føre den såkalte «krigen mot terror» etter angrepet i USA den 9/11.
Loven åpner for ekstraordinære nye mandater, slik at regjeringen kan erklære en nødssituasjon uten parlamentarisk avstemming, med ministere som blir bemyndiget å innføre «beredskapsforskrifter» under Royal Prerogative [‘kongelig privilegium’], som er praktisk talt ubegrensede. De inkluderer muligheten til å «gi anvisninger eller ordrer», inkludert ødeleggelsen av eiendom, forbud mot forsamlinger, nedleggingen av elektronisk kommunikasjon, forbud mot reiser og bannlysing av «andre spesifiserte aktiviteter».
Forsvarsrådet [‘Defence Council’], som består av ministre, seniorembetsmenn og militære ledere, kan utplassere de væpnede styrkene, igjen uten foregående parlamentarisk debatt eller godkjenning. Nødforskrifter kan vedtas for å «beskytte eller gjenopprette Hennes Majestets regjeringens aktiviteter», som effektivt sett innvilger Forsvarsrådet absolutt makt – inkludert «enhver bestemmelse som den som lager forskriften mener er hensiktsmessig» for å beskytte menneskeliv, helse og sikkerhet.
En kilde uttalte til Sunday Times at «det overordnede tema for all ‘no-deal’-planleggingen er sivil ulydighet og frykten for at det skal føre til dødsfall i tilfelle mat- og medisinknapphet.»
Som svar på uttalelser om at modellen anvendt for et ‘no-deal’-scenario var konsekvensene av askeskyene på Island forårsaket av vulkanutbruddet i 2010, sa en annen kilde til avisa: «Selv om det ikke er noe som kan gjengi omfanget av det kaos som truer ved en ‘no-deal’-Brexit, som ville være omtrent tusen ganger verre enn den vulkanske askeskyskrisen, handler det om det nærmeste eksempelet vi har i den moderne britiske historie.»
«Den eneste andre saken som kunne være sammenlignbar ville være noe i retning av en stor krig på tvers av Europa.»
Helseminister Matt Hancock var på BBCs Andrew Marr Show der han forsøkte å nedtone bekymringene, og han sa at det ikke var noen «spesifikk» plan for krigsrett, og tilføyde: «Selvfølgelig ser regjeringen hele tiden på alle alternativene som kan oppstå under forskjellige omstendigheter. Det er fortsatt ‘on the statute book’ [‘en del av sammenhengen’], men det er ikke fokus for vår oppmerksomhet.»
Konservative ‘Brexiteers’ og Labour-leder Jeremy Corbyn har alle tidligere avfeid slike rapporter om en planlagt bruk av militæret, som en del av et hånet «Prosjekt Frykt» for å sikre godkjenningen av statsminister Theresa Mays foreslåtte avtale med EU, som debatteres i dag i parlamentet.
Det er derfor signifikant at detaljene om en EU-rapport som vurderer en post-Brexit-krise, lekket til Daily Mirror, ikke fokuserer utelukkende på et ‘no-deal’-scenario. Utsiktene til europeiske sikkerhets- og etterretningsrepresentanter er at Storbritannia vil falle ut i politisk kaos, uansett hva som skjer de kommende månedene.
Den hemmelige EU-rapporten er ikke direkte referert, men bare antydet til av Mirror. EU-embetsrepresentanter «antas å ha advart om at sivil uro og opprør er nesten uunngåelig, uavhengig av utfallet av dagens politiske dødvann,» sier avisa.
En EU-kilde sier: «Analysen av trusselnivåene i Storbritannia blir delt på toppen av EU, når vi formulerer politikken for årene som kommer. Vurderingen er at vold er nesten uunngåelig, uansett.»
«De er bekymret for at hvis den nåværende avtalen går gjennom, vel da vil høyrefløyen slå rundt seg. Dersom det ikke blir noen avtale, da vil alle motsette seg det og slå rundt seg. Hvis det blir en ny folkeavstemming, da vil høyresiden sparke løs. At høyresiden sparker løs og slår rundt seg, det forårsaker mest bekymring. Denne analysen blir holdt veldig i skjul, av åpenbare grunner.»
Pro-Brexit-avisa Sunday Times bekreftet at eskalerende statsrepresjon blir vurdert for alle eventualiteter, og rapporterte at Valgkommisjonen planlegger å innvilge seg nye «utøvelsesmandat» før ethvert referendum nummer to om Brexit. Avisa melder at de nye bemyndigelsene ville bety at kommisjonen kunne bringe rettsforføyninger direkte rettet mot politiske partier og kampanjegrupper.
EU forutser også den mulige oppløsingen av Storbritannia, med folkeavstemninger om uavhengighet i Skottland og Nord-Irland, innen 18 måneder etter Brexit.
I en relatert advarsel sa Irlands statsminister Leo Varadkar på toppmøtet i Davos i forrige uke at soldater kanskje må utplasseres ved grensa med Nord-Irland, i et ‘no-deal’-scenario. Gjenkomsten av en hard grense kan «involvere mennesker i uniform og det kan innebære behov for eksempelvis kamera, fysisk infrastruktur, muligens en tilstedeværelse av politi, eller en tilstedeværelse av hæren for å støtte opp om det,» sa Varadkar til Bloomberg.
En senior britisk regjeringskilde uttalte til Mirror: «Vi ser sivil ulydighet over hele Europa, og en vekst av ytrehøyre. Alt som endrer status quo, som eksempelvis Brexit, gir disse menneskene muligheten til å oppildne splittelse. Vi kan få se protester og forbrytelser mot den offentlige orden.»
Alle slike påstander om at «ytrehøyre» vil være målet for en planlagt undertrykking, må avvises. Det er ingen tvil om at Storbritannias fortsatt lille fascistiske høyrefløy ville søke å utnytte sosial uro og kanalisere antiEU-sentimenter inn i en nasjonalistisk og reaksjonær retning – akkurat som Frankrikes Nasjonal Samling (tidligere Nasjonal Front), Lega i Italia og lignende større formasjoner. Men statens makt vil imidlertid ikke bli rettet mot slike tendenser, som på tvers av Europa enten blir omfavnet eller til og med tatt inn i regjeringen, men mot den virkelige kilden til sosial utilfredshet – arbeiderklassen.
Frankrikes Gule Vester blir rutinemessig svertet som ytrehøyre-ekstremister av regjeringen til Emmanuel Macron, for den «forbrytelsen» at de motsetter seg hans brutale innsparingstiltak. Men det er tusenvis av arbeidende mennesker som er blitt arrestert, brutalisert, kvestet og drept av opprørspolitiet på gatene i Frankrike. Og det ville ikke være annerledes i Storbritannia.
Overalt oppstår det en krise for borgerlig styre, som uunngåelig fører til en skarp dreining mot autoritært styre og statsrepresjon – Donald Trumps trussel om å erklære en tilstand av nasjonal nødssituasjon i USA, Rodrigo Dutertes nedslakting av 20.000 i sin såkalte «krig mot rusmidler» på Filippinene, Jair Bolsanaros forherligelse av Brasils militærjunta.
Dette er styringsklassens svar på en eksplosiv vekst av sosial ulikhet, som gjør det umulig å bevare demokrati. Det eneste svaret på denne faren er den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, mot styringseliten og dens statsapparat. I Storbritannia betyr dette å avvise enhver allianse med kapitalistklassens pro- og antiBrexit-fløyer, og det å smi en felles kamp for et sosialistisk Europa med arbeidere på kontinentet, som står overfor samme trusler om sosial ruinering og politisk undertrykking.
Forfatteren anbefaler også:
Militæret forbereder for post-Brexit borgerkrig i Storbritannia og Nord-Irland
[8. januar 2019]