I sin åpningstale på Sikkerhetskonferansen i München på fredag erklærte den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen at «det mest fremtredende kjennetegnet ved det nye sikkerhetslandskapet ... er en gjenkomst av konkurranse mellom stormakter.» Dette fulgte hun opp ved å legge til: «Våre amerikanske venner erkjente dette tidlig. Vi erkjenner også og ser, om vi liker det eller ikke, at Tyskland og Europa er en del av denne konkurransekampen. Vi er ikke nøytrale.»
Hele von der Leyens tale gjorde det veldig klart hva dette betyr. Nesten 75 år etter slutten av Den andre verdenskrigen forbereder imperialistmaktene åpent for en ny runde militærkonflikter. Foran mer enn 600 politikere, militærpersonell og etterretningstjenesteoperatører, deriblant 35 regjeringssjefer og 80 forsvars- og utenriksministre, appellerte von der Leyen for en uavhengig tysk og europeisk forsvarspolitikk, for å muliggjøre for Berlin og Brüssel å spille en selvstendig rolle i den kommende kampen.
«Vi europeere må sette inn et nytt gir,» uttalte von der Leyen, som også lovte å øke militærutgiftene. Det er en klar plan: «Hvitboka [engelsk tekskt] og kapabilitetsplanen viser hvordan vi vil modernisere vår hær innen 2025. Men vi er også realistiske,» la hun til. «Vi vet at vi må gjøre mer. Spesielt vi tyskere. Vi er fast forpliktet på 2-prosent målet. Akkurat som den føderale regjeringen nylig beroliget NATO, og hvordan dét inngår i vår koalisjonsavtale.»
NATOs 2-prosent mål, som den tyske sammen med andre regjeringer ble enige om på NATO-toppmøtet i Wales 2014, utgjør en økning av det tyske forsvarsbudsjettet på minst € 35 milliarder [NOK 342 milliarder] i løpet av få år. Kostnaden for denne galskapen, som påminner om gjenopprustingen under Hitler på 1930-tallet, vil bli båret av arbeidere og unge mennesker som vil bli brukt som kanonfôr i nye kriger og får å lide konsekvensene av nedskjæringer i sosialutgiftene for å betale for den militære gjenopprustingen.
«Vi har satt kursen mot en europeisk forsvarsunion,» skrøyt von der Leyen. «Vi har endelig funnet måter og midler for å overvinne vår fragmentering. Vi harmoniserer vår planlegging, våre innkjøp av utstyr og beredskapen for utplassering. Dette resulterer i fremveksten av nye, europeiske kapasiteter og evner. Det muliggjør at europeerne kan handle i en krise. Og dette er også en transatlantisk byrdedeling. For å få lagt inn et nytt gir må vi imidlertid rydde opp i noen motsetninger.»
Forsvarsministeren etterforlot ingen tvil om hva den tyske styringsklassen ønsker å «rydde opp i». Etter sine uhyrlige forbrytelser under to verdenskriger har den nå til hensikt å bruke væpnet makt for å opprettholde tysk imperialismes interesser. «Vi tyskere burde ikke hevde å være mer moralske enn Frankrike, eller mer langsiktige på menneskerettighetspolitikk enn Storbritannia,» la von der Leyen til. «Vi må mønstre den politiske styrken for en pålitelig felleslinje som forbinder våre sikkerhetsinteresser med våre humanitære prinsipper.»
Når europeiske politikere utgyter om «humanitære prinsipper», «ansvar» eller «fred», mener de brutale militærintervensjoner, som baserer seg på tvangsundertrykkingen og plyndringen av det målrettede landet. Von der Leyen skrøyt også av at den tyske regjeringen i forrige uke sa seg enig i å utvide sitt oppdrag i Afghanistan i nok et år. «Med det gjør vi det helt klart at vi står for vårt ansvar.»
Militærintervensjonene i Syria og Irak, som har ruinert begge landene og forårsaket hundretusenvis av menneskers død, må fortsette, la forsvarsministeren til. «Vårt oppdrag fortsetter,» fortalte von der Leyen sitt publikum. Den islamske staten (IS) er enda ikke fullstendig beseiret og har blitt forvandlet til et underjordisk nettverk. Det sentrale fokuset forflytter seg derfor fra «den militære komponenten til stabilisering». I Irak er det nødvendig å støtte den nylig dannede regjeringen og «integrere de som modig kjempet på vår side inn i gjenoppbyggingen».
Von der Leyen bemerket at en felles europeisk militærstyrke og -politikk ville være en fordel for NATO, men sikkerhetskonferansens første dag understreketikke minst hvor kraftig spenningene mellom de europeiske maktene og USA allerede har blitt. Tysklands utenriksminister Heiko Maas brukte sine bemerkninger til å lansere et frontalangrep mot Donald Trumps handelspolitikk. Tariffer og proteksjonisme fører ikke i riktig retning, uttalte han, før han beskrev amerikanske tariffer på import av stål og aluminium som «et klassisk tilfelle av ‘tap - tap’».
Maas erklærte også sitt ønske om sammen med Frankrike, Storbritannia og resten av EU, å opprettholde Irans atomoverenskomst. På en Midtøsten-konferanse i Warszawa på torsdag krevde USAs visepresident Mike Pence, som skulle tale i München påfølgende dag, på lørdag, at europeerne «må stå med oss» ved å oppheve atomavtalen og støtte Washingtons krigspådriv mot Iran.
Konfliktene innen EU er også mer intense enn noen gang siden slutten av Den andre verdenskrigen. Etter en måneder-lang konflikt kalte Frankrike sin ambassadør til Italia hjem forleden uke. Og spenningene mellom Berlin og Paris stiger, til tross for at de er enige om gjenopprustingen.
I tillegg kansellerte den franske presidenten Emmanuel Macron en fellesopptreden i München med den tyske kansleren Angela Merkel på kort varsel. I stedet opptrådte von der Leyen sammen med den britiske forsvarsministeren Gavin Williamson, og understreket behovet for å utdype landenes forsvarssamarbeid, spesielt i kontekst av Brexit.
Williamson fokuserte i sin tale i München på trusler mot Russland. Han «ønsket velkommen Ursulas personlige innsats for å drive frem investeringene i det tyske forsvaret», og uttalt at en felleseuropeisk militærpolitikk først og fremst må rettes mot Russland. «La oss respondere på det russiske bruddet på INF-traktaten [The Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty] og trusselen som nye russiske missiler utgjør. La oss være forberedt på å håndtere disse provokasjonene. Russlands eventyr-politikk må koste dem.»
Selv om imperialistmaktene forbereder seg på nye uhyrlige kriger, som vil reise spørsmål om selve menneskehetens eksistens, finnes det ingen opposisjon mot dette innen etablissementspartiene. I et intervju med Deutschlandfunk klargjorde Alexander Neu, Venstrepartiets representant i forsvarskomitéen i Bundestag, at hans parti die Linke i all hovedsak støtter de tysk-europeiske stormaktsplanene. Den tyske regjeringen kan ikke «skjule seg bak USA lenger, eller bak NATO,» forklarte han. «Europas sikkerhet må være berammet og realisert av europeerne selv, ikke av USA.»
Det eneste partiet som setter reelt navn på krigsfaren og motsetter seg den på grunnlag av et sosialistisk program er Sozialistische Gleichheitspartei (SGP). Mot de kapitalistiske krigshisserne rundt om i verden mønstrer vi for arbeidsklassens internasjonale enhet. Under forhold der alle de grunnleggende problemene i det 20. århundre bryter ut igjen med full styrke, antar dette perspektivet en enormt presserende viktighet.