Det har nå vært to angrep på Karl Marx’ grav på Highgate Cemetery i løpet av bare to uker. Det første og mest skadelige var et forsøk på å fjerne Marx’ navn med hammer fra den opprinnelige frontsteinen som markerer Karls og hans kone Jennys gravsted, og som ble innlemmet i det monumentet som ble reist til hans minne i 1956. Det andre angrepet var forrige helgs tilgrising med antikommunistiske slagord av sokkelen som bærer monumentets bronsebyste av Marx.
Marx gravplass er et monument av verdenshistorisk betydning, som besøkes av tusenvis hvert år som kommer for å ære mannen, hvis skrifter gjorde mer enn noen annens for å forme forløpet av det 20. århundre, og som har en spesiell plass i millioner av arbeideres og de undertrykte massenes hjerter. Han var en teoretisk og politisk personlighet av titanisk format, som dedikerte hele sitt liv til saken for å frigjøre arbeiderklassen og hele den lidende menneskeheten fra klasseundertrykking, gjennom sosialistisk verdensrevolusjon. Oktoberrevolusjonen, ledet av Lenin og Trotskij, var den høyeste bekreftelsen av denne kampen.
Angrepet på Marx’ grav er derfor en vesentlig advarsel om den voksende faren arbeiderklassen over hele Europa og internasjonalt er utsatt for, fra ytrehøyrekrefter som har blitt bevisst dyrket av borgerskapet og gitt bistand og understøttelse av massemediene.
Akkurat som nazistene gjorde da de var ved makten i Tyskland skjer det nå fascistangrep på venstreorienterte monumenter og graver over hele Europa. Bare i Spania har de siste ukene gravstedene til Dolores Ibárruri, Kommunistpartiets stalinistiske leder under borgerkriget, og Pablo Iglesias, grunnleggeren av Sosialistpartiet, og en plakett til ære for De internasjonale brigadene, blitt målrettet.
I de siste månedene har hakekors blitt malt på jødiske gravsteiner og på et Holocaust-minnesmerke i nærheten av Strasbourg i Frankrike, som også i Litauen, Polen, Hellas, Ukraina og i Manchester i England. Slike angrep er ledsaget av en økende bølge av direkte fysiske overgrep mot innvandrere og venstreorienterte personer, som eksempelvis fjorårets angrep på Det britiske jernbaneforbundets leder Steve Hedley og hans partner, da han måtte innlegges på sykehus.
Likevel, og til tross for at fascistiske partier kommer inn i parlamentene i flere europeiske land, inkludert Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland, foranlediget ikke angrepet på Marx’ grav noen seriøs respons, og i noen tilfeller ikke noe tilsvar i det hele tatt fra det som går for å være det politiske «venstre».
For det meste har politiske kommentarer til det fascistiske angrepet kommet fra høyreorienterte borgerlige aviser – som kommer med proforma misbilligende lyder, før de forklarer at bøllene som klinte «terrorarkitekt», «undertrykking» og «massemord» på gravsteinsokkelen, historisk sett har rett. De «venstre»-kommentarene som det har vært aksepterer ofte at Oktoberrevolusjonen i Russland var en forferdelig hendelse, men en som Marx ikke burde holdes «direkte» ansvarlig for.
Den mest talende tausheten av alle er fra det britiske Labour Party.
Angrepet på Marx’ grav finner sted i London, rettet mot forfatteren av Kapitalen, den mest betydningsfulle boka av de siste 200 årene, skrevet etter at han flyktet fra forfølgelse i Tyskland, Frankrike og Belgia, og søkte tilflukt i en by som smykket seg som nødhavn og et fristed for politiske flyktninger. Likevel, som det kunne forventes av en slik høyreorientert skurk, har Labour-borgermesteren i London Sadiq Khan ikke sagt noe om skjendingen av graven til byens mest berømte historiske beboer.
Enda mer signifikant er at ikke ett ord av fordømmelse, eller til Marx’ forsvar, har blitt uttalt av Labour-lederen Jeremy Corbyn eller hans skyggefinansminister John McDonnell. Begge har tidligere løftet hatten for Marx. Corbyn kalte ham «den store økonomen ... som vi kan lære mye av», under tohundreårsmakeringen av hans fødsel i 2018. McDonnell, av hyperventilerende medier kalt «marxistisk finansminister», erklærte seg som en «énmanns-kampanje for å rehabilitere lesingene av Marx» og Kapitalen, som han holdt for å være «ett av de mest interessante elementene i politisk tenkning vi har hatt på ett-og-et-halvt århundre.»
Graden av politisk feighet som er involvert er svimlende. Corbyn, pseudo-venstres darling, ikke bare i Storbritannia men internasjonalt, hyllet som å representere sosialisme for det 21. århundre, vil ikke gjøre noe for å mobilisere en offentlig opposisjon mot det som er både en kriminell handling mot den viktigste historiske personligheten i arbeiderbevegelsen og en implisitt trussel mot venstreorienterte arbeidere og ungdommer i dag.
Dette er ikke bare uttrykk for Corbyns ryggesløse personlighet, men også for hvor langt til høyre Labour og fagforeningsbyråkratiet, og det småborgerlige miljøet de omgir seg med, har forflyttet seg.
I 1947 trykte Labour Party opp igjen Det kommunistiske manifest for å markere dokumentets hundreårsjubiléum, med en introduksjon av Harold Laski som erklærte at «... britiske sosialister har aldri isolert seg fra sine medsammensvorne på det europeiske kontinentet. Våre egne ideer har skilt seg fra den kontinentale sosialismen, som stammet mer direkte fra Marx, men også vi har blitt påvirket på hundre måter av europeiske tenkere og slåsskjemper, og fremfor alt av Manifestets forfattere.»
Et malingsangrep på Marx’ grav i 2011 foranlediget Corbyns politiske mentor, den gang pensjonerte Tony Benn, til å skrive: «Jeg er meget lei meg for å høre at graven er blitt angrepet. Marx var en av historiens største personligheter. Det han sa om samfunnet var svært viktig, han studeres fortsatt verden over, og det gjelder ikke for mange mennesker mer enn 100 år etter deres død.»
I dag er slike utsagn betraktet som hinsides det akseptable. Ingen spor av antikapitalistisk sentiment kan tolereres innen de byråkratiske organisasjonene som har gjort sitt endelige brudd med arbeiderklassen og er utvetydig knyttet til forsvar av profittsystemet. Corbyn og McDonnell vil heller la den politiske uhyrligheten begått på Highgate Cemetery passere ukommentert, enn å risikere å fremmedgjøre de fanatiske antikommunistene som utgjør Labours høyreorienterte parlamentariske flertall, eller assosiere deres parti engang bare verbalt, med ekte sosialisme.
Den politiske forråtnelsen av Labour Party og de gamle byråkratiske organisasjonene over hele verden, utgjør alvorlige farer – avvæpningen av arbeiderklassen i møte med voksende politisk reaksjon. Som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) advarte i sin nyttårsuttalelse, Strategien for internasjonal klassekamp og den politiske kampen mot kapitalistisk reaksjon i 2019:
«Veksten av ytrehøyreorienterte og fascistiske bevegelser, inkludert gjenopplivingen av antisemittisme, utgjør en enorm fare for arbeiderklassen. Under betingelser med utdypende kapitalistisk krise, hittil usette nivå av sosial ulikhet og forberedelser for verdenskrig, gjenoppretter styringselitene all den politiske skitten som var ansvarlig for de verste forbrytelsene fra det 20. århundret ... denne politiske sykdommen utvikler seg i et klima av ekstrem ulikhet, og særlig i fraværet av en politisk bevegelse som kjemper for et sosialistisk alternativ til kapitalismen.»
«Fascismen er enda ikke en massebevegelse, som den var på 1930-tallet. Men å ignorere den voksende faren ville være politisk uansvarlighet. Med støtte fra deler av styringsklassen og fra staten har høyreorienterte bevegelser vært i stand til demagogisk å utnytte frustrasjonen og harmen følt av den brede massen av befolkningen. I denne situasjonen er kampen mot gjenkomsten av ekstreme høyreorienterte og fascistiske bevegelser en presserende politisk oppgave.»
Denne oppgaven tilfaller ICFI, verdens trotskistbevegelse, dagens marxisme. Organisasjonens politiske ansvar er å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen for kapitalismens omveltning. Forutsetningene for å kunne gjøre det modnes raskt, som det viser seg i det globale oppsvinget av klassekampen som finner sted i åpen tross av de tidligere reformistiske og stalinistiske partiene og fagforeningene.