Anslagsvis 200 000 mennesker demonstrerte sist lørdag i Milano mot den høyreorienterte koalisjonsregjeringen av Lega og Femstjernerbevegelsen (M5S), som stenger havner for innvandrerfartøy, lar folk drukne i Middelhavet og med nye lover driver titusenvis av innvandrere ut i illegalitet.

Protestarrangørene anslo at nesten en kvart million deltakere samlet seg foran Milan-katedralen. På fargerike håndmalte skilt og bannere var kravene og slagordene: «Vi har alle det samme blodet», «Verden tilhører alle», «Stopp rasisme» og «Beskytt folkene, ikke grensene». Innvandrere som er satt til å jobbe som skurtreskere i Calabria, bar plakater med påskriften «Stopp utnyttelsen».

Mange av deltakerne kom i karnevalkostymer, og noen med masker av Matteo Salvini og Luigi Di Maio (M5S-lederen). Det var også flere flåter som representerte innvandrere som dør i Middelhavet. Mottoet for demonstrasjonen, «Folket først», var rettet mot krigsropet «Prima gli Italiani» [‘Italienerne først’] til innenriksminister og Lega-sjefen Matteo Salvini. Protesten ble organisert av en sammenslutning av seks sosialorganisasjoner og frivilligeorganisasjoner (NGOer) og støttet av borgmesteren i Milano, Giuseppe Sala.

Sala er del av et nettverk av borgermestre som avviser det rasistiske Salvini-dekretet fordi de anser det for ikke-gjennomførbart for deres lokaladministrasjoner (Palermo, Napoli, Firenze, Milano og andre større byer). I disse italienske byene vokser opposisjonen mot regjeringen, og rundt 1 200 initiativer, frivilligeorganisasjoner, distriktsgrupper, osv., publiserte for Milano-demonstrasjonen på internett.

Arrangørene unngikk noen taler ved demonstrasjonen, og inviterte i stedet sangere, musikere og DJ'er til å opptre. På slutten av demonstrasjonssamlingen spilte de Patti Smiths «People Have the Power».

Ikke desto mindre dukket flere fremtredende politikere fra den såkalte «midtre-venstre-leiren» opp på sidelinja av samlingen, for å gi intervjuer til media, der de forsøkte å presentere seg som talspersoner for et «nytt venstre».

«Det er her gjenoppbyggingen av venstrefløyen begynner,» hevdet borgmester Giovanni Sala, selv et «uavhengig» medlem av den politiske leiren til Matteo Renzi, den forhenværende lederen av Det demokratiske partiet (PD).

Også tilstede på demonstrasjonen var Maurizio Landini, leder av Italias største fagforening CGIL; Enrico Rossi, guvernøren i Toscana; og den forrige og den nye PD-lederen, Maurizio Martina og Nicola Zingaretti.

Zingaretti, som også er president i regionen Lazio, ble valgt som den nye lederen av PD etter å ha vunnet 70 prosent av de mer enn 1,5 millioner stemmene, og flere journalister har allerede feiret ham som «den andre Italias ansikt», som de hevder vil lede motstanden mot den høyreorienterte regjeringen nedenfra.

I virkeligheten er ikke Zingaretti noe av det slaget. 54-åringen har vært profesjonell politiker siden han var 20 år gammel, og står for den PD-fløyen som vokste ut av det stalinistiske Partito Comunista Italiano (PCI) [Det italienske kommunistpartiet]. I en alder av 17 år ble han med i ungdomsorganisasjonen, hvor han ble styreformann, og siden har han deltatt i alle transformasjonene og fusjonene av PCI etter Sovjetunionens sammenbrudd: på slutten av 1991 var det Det demokratiske venstrepartiet (PDS), i 1998 Venstre-demokratene (DS) og etter fusjoneringen med en fraksjon fra Kristelig-demokratene i 2007, Det demokratiske partiet (PD).

Inntil ifjor holdt PD den ledende stillingen i regjeringen under den daværende lederen Matteo Renzi. Det var Renzis innenriksminister Marco Minniti (PD), som startet den nåværende rasistiske kursen for Italia. Under Renzi og Minniti var Middelhavet helt forseglet og det ble inngått en avtale med den libyske kystvakten om å returnere innvandrere tilbake til Libya mot deres vilje, hvor de blir utsatt for umenneskelige forhold, med voldelige trakasseringer, voldtekter og sult. Det var også Renzi-regjeringen som begynte å legge press på frivillige sjøredningsorganisasjoner for å få bannlyst redningsoppdrag.

Som et resultat av deres sosiale angrep på arbeiderbefolkningen var Renzi-regjeringen til slutt så diskreditert at det høyreekstreme Lega, støttet av Beppe Grillos Femstjernerbevegelse, var i stand til å ta makten i juni i fjor.

Det er også verdt å merke seg at Zingaretti skylder en del av sin popularitet som opposisjonsleder til det forhold at hans eldre bror, som har et vesentlig likt utseende, er den populære tv-stjerna Luca Zingaretti i fjernsynserien «Commissario Montalbano». Dette kan antyde at den nåværende prestisjen til den nye PD-lederen er basert på en misforståelse, og har liten dybde.

Faktisk er Italia et dypt splittet land, og det er PD like ansvarlig for som høyrepartiene som nå opererer regjeringen.

Fem millioner italienere lever i total fattigdom, tre ganger så mange som for 11 år siden, da lavkonjunkturen satte inn i 2008. Samtidig avslørte Forbes-tallene som ble publisert forrige tirsdag de fem rikeste italienernes gigantformuer: Nutella-kongen Giovanni Ferrero ($ 22,4 milliarder / NOK 195 milliarder), Luxottica-grunnleggeren Leonardo Del Vecchio ($ 19,8 milliarder / NOK 172 milliarder), farmasøytika-gründeren Stefano Pessina ($ 12,4 milliarder / NOK 108 milliarder), motedesigneren Giorgio Armani ($ 8,5 milliarder / NOK 74 milliarder) og tidligere statssjef og medieentreprenør Silvio Berlusconi ($ 6,3 milliarder / NOK 55 milliarder).

«Vi har avskaffet fattigdommen» skrøyt sosialminister og visestatsminister Luigi Di Maio, som også er leder av Femstjernerbevegelsen, sist onsdag. Årsaken til dét var innføringen av ‘Reddito di Cittadinanza’ [‘Borgerens inntekt’]. Fra den 6. mars kan italienerne søke om de lovede € 780 i måneden [NOK 6 778].

Dette trekket vil imidlertid raskt føre til desillusjonering blant de trengende. Folk vil snart finne ut at ‘borgerinntekten’ ikke er noe annet enn en dårlig versjon av det hatede tyske Hartz-IV-systemet. Kun italienere som erklærer seg umiddelbart tilgjengelig for arbeid og som møter den nesten umulig strenge granskningen av inntekter og eiendeler, har rett til å motta denne lønna, mens ikke-italienere er utelukket.

Mottakerne av ‘borgerinntekt’ må akseptere ett av tre jobbtilbud, selv om tilbudet skulle tvinge dem til å reise 50 kilometer til jobben. Borgerinntekten er registrert på et spesialkort, som kun kan brukes til kontantuttak på opptil € 100 av gangen [NOK 869], og er begrenset til maksimalt 18 måneder. I tillegg mottar bare de penger som er beredt til å gjøre minst åtte timers samfunnstjeneste i uka. I tilfelle «misbruk» av fordelen står de overfor streng straff, på opptil seks års fengsel.

Denne siste demonstrasjonen i Milano – som den i Roma den 9. februar, der arbeidere, pensjonister og skolebarn demonstrerte i stor skala – viser at i Italia, som i resten av verden, vokser motstanden og klassekampen våkner igjen.

Den kan imidlertid bare utvikle seg på en progressiv måte dersom den bryter med den borgerlige PD-leiren og dens pseudo-venstre miljø, og fremmer et internasjonalt, sosialistisk perspektiv. Det krever etableringen av en italiensk seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).