Millioner av skoleelever og ungdommer demonstrerte mot klimaendring

Anslagsvis 1,4 millioner skoleelever og ungdommer forlot sine skoler og deltok i fredagens verdensomspennende demonstrasjon mot klimaendringer. De internasjonalt koordinerte protestene, de største på 16 år, ble organisert som en følge av de unges voksende realisering av at verdens regjeringer er ute av stand til å treffe noen vesentlige tiltak for å bremse global oppvarming.

Den senste FN-rapporten hevder at det kan være så knapp tid som elleve år før innvirkningene av klimaendringer på den menneskelig sivilisasjon blir eksponentielt mer ødeleggende. Demonstrantene har også rettet deres opprør mot internasjonale avtaler som Paris-avtalen, som alle har vist seg å være verdiløse når det gjelder å takle krisen.

Den opprinnelige impulsen til bevegelsen, kjent som ‘Youth Climate Strike’ [‘Ungdommens Klimastreik’] og ‘Fridays for Future’ [‘Fredager For Fremtid’], kom fra den 16 år gamle Greta Thurnberg, som begynte å protestere mot klimaendringer utenfor den svenske parlamentsbygningen i august i fjor. Dette har blitt etterfulgt av en rekke protester de siste månedene.

Gårsdagens protester var i større skala. Den offisielle lista teller aksjoner i mer enn 2 000 byer i minst 120 land på alle kontinenter, inkludert Antarktis. Det var 235 i Italia, 214 i Frankrike, 200 i Tyskland, 195 i USA, 144 i Sverige og 120 i Storbritannia.

Den største enkeltdemonstrasjonen var i Milano, hvor anslagsvis 100 000 skoleelever og ungdom marsjerte. Arrangørene talte 60 000 deltakere i Montreal, 50 000 i Napoli, 40 000 i Paris, 30 000 i Brüssel og Roma, 20 000 i Berlin og 10 000 i London. Mindre protester som involverte dusinvis eller hundrevis av studenter og ungdommer fant sted i hvert et hjørne av kloden, inkludert i Cape Town, Tokyo, Moskva, New Delhi, Mexico City, Jakarta, Buenos Aires og Shanghai.

Mer enn 23 000 tyske, østerrikske og sveitsiske forskere signerte en erklæring som støtter protestene under navnet «Scientists for Future» [‘Forskere for Fremtid’]. De erklærte: «De unge protesterendes bekymringer er berettiget og støttet av den beste tilgjengelige vitenskaplige forskningen ... De unge krever med rette at våre samfunn bør prioritere bærekraft og spesielt klimahandling, uten ytterligere nølen. Uten vidtrekkende og konsekvente endringer er deres fremtid i fare.»

Demonstrasjonene gjenspeiler en voksende radikalisering av unge mennesker internasjonalt, ikke bare i forhold til klimaendringene, men også som følge av økt sosial ulikhet, trakasseringen av innvandrere og flyktninger og endeløs krig.

Dette ble gjenspeilt i mange av slagordene på håndlagde bannere som elever brakte med til protestsamlingene. Noen omfattet: «Kapitalismen dreper planeten; drep kapitalismen»; «Profitt eller fremtid»; «Åpne grenser for flyktninger»; «Kapitalismen dreper oss»; og «Verdensstreik for fremtiden».

Medlemmer av Socialist Equality Party (SEP) og Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE) og andre tilhengere av World Socialist Web Site deltok i demonstrasjoner i flere land, der de distribuerte kopier av WSWS’ Perspektiv-kommentar «Youth Climate Strike – Ungdommens Klimastreik – og kampen mot global oppvarming» og andre uttalelser, som forklarer SEPs kamp for å mobilisere arbeiderklassen mot kapitalismen.

Det perspektivet som ble fremmet av SEP-støttespillere sto i skarp kontrast til det som ble fremmet av ulike politikere fra Det demokratiske partiet og deres motstykker internasjonalt. Alexandria Ocasio-Cortez tvitret at ungdommene «begynner å lansere klimastreiker for å presse sine regjeringer til å handle på en ekte klimaendringsplan».

Ocasio-Cortez og andre demokrater fremmer en «Green New Deal» [engelsk tekst], som er basert på fiksjonen om at alt som skal til for å kunne bremse klimaendringer kan gjøres innenfor rammen av Det demokratiske partiet og kapitalistsystemet.

New Zealands statsminister Jacinda Ardern skrev: «Jeg hører dere, og vi er i ferd med å sette kursen for karbonnøytralitet,» med henvisning til de ulike karbonutslippsordningene New Zealand har forsøkt de siste årene. De fikk tilslutning av ulike fagforeninger og pseudo-venstregrupper som forsøker å styrke kredibiliteten til det politiske etablissementets partier.

Mange av de som kom til demonstrasjonene skjønte imidlertid behovet for en politisk kamp mot kapitalismen. De diskuterte SEPs kritikk av Det demokratiske parti og de ulike Arbeider- og sosialdemokratiske partiene som kapitalismens partier, like ansvarlige som sine åpent høyreorienterte motstykker for militarisme, angrep på demokratiske rettigheter og innstramminger.

Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE) ved University of Michigan snakket med skoleelever og ungdom i Ann Arbor, Michigan. Marisol, en videregående førstetrinnselev ved Community High School, sa: «Foretakene og politikerne er helt uvillige til å forandre noe som helst. Arbeiderklassen må bare våkne opp, og se vår makt.» Hun la til: «Det er ikke folk helt nederst sin feil, de som ikke har noe. Det er de rike og foretakene og politikerne som er ansvarlige.»

Lys, en videregåendeelev i Paris, bemerket at «i dag i Frankrike er det 280 000 soldater. De er utplassert over hele verden. Jeg mener at Frankrike har et handlingsfelt som er altfor stort. Krigen er for privatinteresser, enten de er økonomiske eller politiske, og ikke for humanitære anliggender. Det er dét jeg finner farlig. Det er også dét jeg er redd for, for klimaets del. Det er privatinteressene som kjøper politikk og makt. Derfor kom jeg i dag.»

Den massive tilstrømmingen av ressurser som trengs for å bremse og reversere klimaendringer, krever omorganiseringen av det økonomiske, sosiale og politiske livet på en internasjonal skala. Energiproduksjonen må samordnes på en global skala for å gå over til fornybare former, som i sin tur krever den mest seriøse vitenskapelige granskningen av nye teknikker og idéer.

Et slikt fundamentalt skifte kommer imidlertid i direkte konflikt med nasjon-stat-systemet og foretakenes pådriv for privatprofitt. Det er ikke et spørsmål om ungdommens appeller til de maktene som rår, men om direkte opponering mot samfunnets dominering av en håndfull milliardærer og det sosiale systemet som de presiderer over. Samtidig, som protestenes globale karakter så objektivt demonstrerte, må elevene vende seg til den avgjørende revolusjonære og internasjonale samfunnsmakten på jorden, til arbeiderklassen.

Akkurat som økonomisk og teknisk utvikling under kapitalismen har forårsaket en verdensomspennende økologisk krise, inneholder den også evnen til å håndtere denne krisen på en rasjonell måte. Men for å frigjøre de ressursene som trengs for å takle klimaendringene – og krig, fattigdom og ulikhet – kreves det en fullstendig sosialistisk omorganisering av det økonomiske liv. Økonomien må plasseres under arbeiderklassens demokratiske kontroll, den eneste sosiale kraften som er i stand til å etablere et samfunn basert på menneskelig behov, inkludert et sunt globalt miljø.

Loading