New Zealands regjering forbyr fascistterroristens Brenton Tarrents manifest

Manifestet fra den australske fascisten Brenton Tarrant, som drepte 50 mennesker og kvestet samme antall i skytingen ved to moskéer i Christchurch, har blitt offisielt undertrykt i New Zealand.

Den 23. mars annonserte landets sjefssensor David Shanks at det 74-sider-lange dokumentet «The Great Replacement» [Den store omplasseringen] har blitt ansett som «støtende» i henhold til loven om film, video og publikasjoner. Shanks instruerte enhver i New Zealand som hadde lastet det ned eller printet ut manifestet som Tarrant postet på nettet like før angrepet den 15. mars, om å ødelegge det. Besittelse av manifestet har en maksimumsfengselsstraff på 10 år, og enhver som distribuerer og deler det med andre, kan fengsles for 14 år. Foreløpig kan kan dokumentet fortsatt nås og leses lovlig i andre land, deriblant Australia, men New-Zealand-avgjørelsen setter en farlig presedens.

Undertrykkingen av dokumentet er et vesentlig angrep på demokratiske rettigheter. Forbudet er en svært politisk beslutning: det er del av regjeringens og styringselitens innsats for å undertrykke offentlig diskusjon om terrorangrepets røtter, og spesielt for å dekke over statens og de politiske partienes rolle, på New Zealand og internasjonalt, for å ha skapt betingelsene for utviklingen av fascisme.

Det er ikke internett og sosialmediene som har skapt et publikum for fascistisk ideologi og som har tilskyndet voldshandlinger, men regjeringers systematiske opp-pisking av antiimmigrant xenofobi over flere tiår, og særlig hetsingen av muslimer som del av den falske USA-ledede krigen mot terror.

Forbudet er ment å forhindre diskusjon om det faktum at mange av Tarrants synspunkter ikke er veldig forskjellige fra de som holdes i regjeringer og parlamenter over hele verden. Manifestet inneholder antiinnvandrer og rasistisk retorikk som ligner på den som anvendes av den amerikanske presidenten Donald Trump, som Tarrant hyller som et «symbol for hvit fornyelse». Tarrant beskriver gjentatte ganger innvandrere som «inntrengere» [invaders], det samme ordet Trump brukte for å oppildne til vold mot flyktninger. Tarrants antiislamske raljering ligner også den politiske retorikken til høyrepartier over hele Europa, såvel som fra Australias One Nation og New Zealand First Party, som er del av den Labour-ledede regjeringen i Wellington.

Som Tarrant har NZ-First-lederen Winston Peters forsøkt å piske opp frykt for New Zealanderes «erstatning» av innvandrere, og spesielt muslimer og asiater.

Forbudet vil bane vei for New-Zealand-statens undertrykking av andre politiske publikasjoner, spesielt venstreorienterte og marxistiske publikasjoner, som var tungt sensurert under Første og Andre verdenskrig. Der den økonomiske verdenskrisen akselererer og New Zealand innordner seg stadig tettere med amerikanske trusler mot Russland og Kina, har Christchurch-massakren blitt grepet til for å rettferdiggjøre sensur.

Etter terrorangrepet fordømte New Zealands statsminister Jacinda Ardern «ekstremisme av ethvert slag», mens den australske statsministeren Scott Morrison oppfordret til å slå ned på «ekstremisme fra høyre og fra venstre». Det kommer krav om at «ekstremt» innhold må fjernes fra Facebook, som allerede har sensurert World Socialist Web Site og mange venstreorienterte nettsider.

Forbudet vil så langt fra stoppe manifestets sirkulering blant det tiltenkte publikum, og tvert imot bare øke dets appell i hvitt-overherredømme-kretser internasjonalt. Shanks innrømmet overfor TVNZ at hans beslutning ville gi dokumentet «status og tiltrekning» blant slike sjikt.

Forbudets juridiske lovlighet er ikke avklart. New Zealand har ingen spesiell lov mot «hat-tale» og bøker som Hitlers Mein Kampf kan fritt distribueres. Loven om rettigheter [Bill of Rights Act (1990)] sier: «Alle har rett til å ytre seg fritt, herunder friheten til å søke, motta og formidle informasjon og meninger av ethvert slag og i hvilken som helst form.» Disse rettighetene er «bare gjenstand for begrensningene gitt av rimelighet som foreskrevet av loven, som det kan berettiges i et fritt og demokratisk samfunn».

I henhold til Klassifiseringsloven kan en publikasjon bli klassifisert som støtende og effektivt sett bli forbudt «dersom den ... behandler saker som sex, skrekk, kriminalitet, grusomhet eller vold, på en slik måte at tilgjengeligheten av publikasjonen med sannsynlighet vil være skadelig for allmennhetens ve og vel.» Beslutningsdefinisjonen er opp til Sjefssensorens og hans stabs skjønn.

Shanks berettiget sitt forbud med å si at i tillegg til å utgyte hatefull ideologi var Tarrants manifest «terroristfremmende materiale» som formante andre til voldshandlinger mot bestemte grupper og enkeltpersoner. I sin uttalelse til TVNZ avviste Shanks argumenter for at offentligheten burde ha rett til tilgang til manifestet for å kunne forstå New Zealands verste terroristiske uhyrlighet. «Dette er et veldig dårlig sted å gå til for å prøve å forstå hva som skjedde,» sa han.

Journalister og forskere som ønsker å studere dokumentet må søke Klassifiseringskontoret om «fritak» for å kunne få tilgang til det i en begrenset tidsperiode, bestemt av sensoren. I en truende pressemelding sa Shanks at «bruk av utdrag i medierapporter vil ikke i seg selv føre til lovbrudd, men etiske hensyn vil så visst gjelde. Det må utøves stor varsomhet rundt rapporteringen om denne publikasjonen, gitt at utbredt medierapportering ... tydeligvis var det forfatteren satset på for å få spredd sitt budskap.» Denne uttalelsen er ment å intimidere alle som ønsker å rapportere om innholdet i manifestet og til å sverte dem for å bistå ytrehøyreterroristen.

En talsmann for New Zealands Free Speech Coalition [Ytringsfrihetskoalisjonen], advokaten Stephen Franks, fordømte forbudet som «en helt feilaktig bruk av sensurfullmaktene». Organisasjonen krevde at «enhver borger» måtte være tillatt «å engasjere seg med, høre, lese og avvise onder på egne vegne.» Noen få journalister har også protestert mot forbudet. Partiet De grønne, som er del av koalisjonsregjeringen, har vært tause, og det har også pseudo-venstre organisasjonene.

De fleste mediekommentatorene roste Shanks’ beslutning. En redaksjonell leder i Christchurch-avisa Press avviste argumentet om at forbudet «knebler debatten om våpenmannen, hans motiver og hvordan fremtidige dårlige aktører kan stoppes». Artikkelen erklærte: «Debatten er ikke dårligere fordi vi ikke lenger kan besitte eller distribuere dokumentet. Innholdet er godt nok forstått av publikum.»

Dette er helt feil. Faktisk har media spillt en vesentlig rolle i å tildekke manifestets betydning. Dokumentet forklarer eksempelvis at Tarrant er en svært bevisst fascist, med sympati for visse ytrehøyrepolitikere og med internasjonale forbindelser til mange nasjonalistgrupper. Han er ikke en «ensom ulv», som regjeringen og mye av media hevder.

Manifestet avslører også Tarrants sympati for militæret og politiet og hevder at hundretusenvis av mennesker i de europeiske væpnede styrker er med i nasjonalistgrupper. Dette avsnittet, som reiser svært alvorlige spørsmål om Tarrant hadde noen form for hjelp fra medlemmer av disse statsagenturene, har ikke fått noen oppmerksomhet i New Zealands eller de australske mediene. Fascistgrupper har blitt gitt anledning til å blomstre i begge land, uhindret av politi og etterretningsorganer, som ignorerte gjentatte advarsler om nynazistisk vold i årene som førte opp til Tarrants angrep.

Det har vært fullstendig taushet i media om Tarrants trusler mot marxister og kommunister, som understreker at fascisme er et verktøy anvendt av borgerskapet for å knuse arbeiderklassen, spesielt de mest bevisste, sosialistiske elementene. Undertrykkelsen av manifestet er ment å dekke over det faktum at selv om fascismen ennå ikke er en massebevegelse så vil kapitalistklassen, der arbeidere og ungdom kommer i kamp mot innstramminger og krig, i økende grad vende seg til fascistiske krefter i et forsøk på å forsvare sitt styre.

Forfatteren anbefaler også:

Terroristangrepet på New Zealand og den internasjonale faren for fascisme

[19. mars 2019]

Australian PM seeks to cover up political roots of fascist attack in New Zealand

[23. mars 2019]

After far-right terror attack, New York Times glorifies New Zealand Prime Minister Jacinda Ardern

[21. mars 2019]

Loading