Onsdagen begynte med De konservatives statsminister Theresa May som informerte sine parlamentsmedlemmer om at hun vil trekke seg som partiledere og statsminister dersom parlamentet vedtar utmeldingsavtalen hun har fremforhandlet med EU. Dagen endte med en rekke indikative avstemminger over mulige alternativer etter Brexit, der ingen sikret et flertall.
May kom med sin uttalelse til Toryenes ‘backbench 1922 Committee’ [o. anm.: ‘backbencher’ refererer til parlamentsmedlemmer uten offisiell regjeringsrepresentasjon; ‘1922 Committee’ er en ekskludiv gruppering av Tory-‘backbenchers’, som møtes ukentlig], da parlamentsmedlemmene skulle stemme over åtte forskjellige fremlegg til Brexit-politikk, med sikte på å fastslå om det var noen konsensus som kunne sikre et flertall.
Mens May ikke ga noen presis tidsplan for sin fratredelse rapporterte Sky News fra en Downing-Street-kilde at dersom hennes EU-avtale ble vedtatt denne uka – og utløste EU-utmeldingsdatoen for den 22. mai, i stedet for den 12. april – ville hun tre av på det tidspunktet, for å igangsette en Tory-lederskapskonkurranse. Under denne valgperioden ville May forbli ved statsministerembetet, men hun ville være vekk innen starten av neste fase av forhandlinger med EU, når de to partene hamrer ut en handelsavtale.
Mays løfte om å trekke seg er hennes siste kort i forsøket på å overbevise Toryenes hard-Brexit-fløy og det nordirske Democratic Unionist Party (DUP), med de 10 parlamentsmedlemmer hun er avhengig av, om å støtte avtalen hennes. Men innen onsdagkveld var det bare rundt 25 Brexiteers som kom ut åpent til støtte for hennes avtale.
Disse var ledet av Jacob Rees-Mogg, sjefen for Tory-MPenes partigruppering Den europeiske forskningsgruppa (ERG). Rees-Mogg publiserte en artikkel i Daily Mail der han skrev at Mays avtale ikke var en god en, og at han ville ha stemt imot den dersom «No Deal forble den juridiske default-løsningen». Men, «regjeringen og statsministeren har nå utelukket dette.» At den foreliggende avtalen som ikke vedtas kunne føre til en «lang utsettelse» og gitt «motstanden mot Brexit, kunne utmeldingen bli opphevet, eller bli fremmet for en fordreid andre folkeavstemming».
Etter Rees-Mogg uttalte Boris Johnsen seg, ledende Brexiteer og tidligere utenriksminister, om at også han ville komme om bord. Men et betydelig antall på anslagsvis 30 ERG-Toryer, inkludert ERGs nestleder Steve Baker, var imidlertid fortsatt ikke beredt til å støtte avtalen, og May har heller ikke lyktes med å vinne nordirske DUPs støtte. Sent onsdag kveld avviste Nigel Dodds, partiets parlamentariske leder, å avstå fra avstemmingen over Mays avtale, og sa at «DUP avstår ikke fra [opprettholdelsen av den britiske] unionen.»
Som ytterligere en stein i Mays bør gjentok parlamentspresidentent [‘the Speaker’] John Bercow, Tory og Remain-støttespiller, at han ikke ville tillate at May fremmet sin avtale for avstemming en tredje gang etter at den ble avgjørende avvist ved tidligere avstemminger, med mindre den var substansielt endret og at han ikke ville tillate regjeringen å forsøke å omgå hans beslutning ved bruk av parlamentariske manøvrer.
Donald Tusk, presidenten for Det europeiske råd, luktet blod i vannet og forsøkte å styrke pro-Remain-fraksjonen innen den britiske regjeringseliten, der han fortalte Europaparlamentet at han opponerte mot de som sa at Storbritannias deltagelse i de kommende valgene til Europaparlamentet, dersom Storbritannia skulle søke en lengre utsettelse av Artikkel 50 (som regulerer Storbritannias EU-utmeling), ville være «skadelig eller ubeleilig».
«La meg være klar, en slik tenkning er uakseptabel. ... Du kan ikke forråde de seks millioner menneskene som har undertegnet underskriftskampanjen for å tilbakekalle Artikkel 50, de én million menneskene som marsjerte for en folkets avstemming [‘People’s Voice’-marsjen i London sist lørdag], eller det økende flertallet av mennesker som ønsker å forbli i EU.»
Michel Barnier, EUs Brexit-forhandler, la til at «alt er mulig» og at Storbritannia «kan forbli» i EU, hvis de vil.
Som ting utviklet seg var Mays bestrebelser imidlertid forgjeves og de ble ikke oversatt til et flertall for noe alternativ, og EUs forhåpninger om et avgjørende skifte materialiserte seg ikke.
Speaker Bercow valgte åtte veiledende endringstillegg som det skulle stemmes over, av 16 innleverte fremlegg, der de fleste støttet en eller annen form for «soft Brexit», med unntak av ett fra Toryen John Baron, som støtter en ‘no-deal’-Brexit den 12. april, og ett fra Scottish National Party MP Joanna Cherry om å tilbakekalle Artikkel 50 dersom alternativet er en ‘no-deal’-Brexit. Det viktigste fremlegget for Remain-fraksjonen var Blair-isten Labour MP Margaret Becketts, for en «bekreftende» ny folkeavstemming over enhver Brexit-avtale vedtatt av parlamentet.
No-deal ble høylytt avvist. Men alle endringstilleggene som krevde permutasjoner av en myk Brexit, der fire ble støttet av Labour, inkludert partiets eget forslag, ble også nedstemt – med det høyeste avstemmingsresultatet for det enkle og begrensede fremlegget fra Toryen Ken Clarke, om at Storbritannia meldte seg inn i Tollunionen med EU [o. anm.: ‘the Norwegian solution’; tilsvarende den norske handelsavtalen med EU].
Oppropet om en bekreftende folkeavstemming fikk det høyeste avstemmingsresultatet av alle de nedstemte fremleggene. Det ble støttet av Labour, men ble likevel nedstemt med 295 mot 268. Målestokken for nederlaget ville vært større – muligens med ytterligere vel 20 stemmer – hadde ikke Mays regjeringkabinett blitt pålagt stemmepisken om å avstå fra sin deltakelse for alle de indikative fremleggene.
Fornemmelsen av fortvilelse innen de styrende kretser ble oppsummert av overskriften i Independent: «MPene tar tilbake kontrollen over Brexit – bare for å finne ut at de har absolutt ingen anelse om hva de skal gjøre med den.»
I etterkant av avstemmingen fortsetter alle partene sine febrilske forsøk på å få forandret den parlamentariske aritmetikken.
Mediekommentatorer fortsetter å spekulere på om May kunne fremme avtalen sin igjen, og om hun fortsatt kan overvinne Bercows beslutning og vinne DUP over til sin side, sammen med flere Tory-euroskeptikere. Andre bemerker at tidevannet skifter i retning Remain [‘forbli i EU’], om enn ikke avgjørende enda, og uttrykker håp om at May ikke har annet valg enn å søke EU om en ytterligere utsettelse, som pro-Remain-krefter da kan bruke til deres fordel. Noen antyder at May kunne akseptere tilbudet fra noen Remain-støttespillere om at de ville støtte hennes avtale som gjenytelse for at regjeringen godtar en «bekreftende» folkeavstemming – der de setter hennes avtale opp mot å forbli i EU.
Det eneste som er sikkert er at Brexit-krisen vil fortsette å forverres, under forhold der alle involverte fraksjoner av styringsklassen er fiendtlige mot arbeidsklassens essensielle interesser.
Labour-lederen Jeremy Corbyn fronter et parti som har som eneste bekymring å beskytte britisk imperialismes globale interesser, enten ved å sikre en myk Brexit eller, om mulig, ved å gjenopprette medlemskapet i EU-handelsblokken. Han nevner knapt et generalvalg og det å få ned Toryene, fordi dét opponeres det mot av Blair-istene innen hans eget parti. Han utgjør ikke noe ekte sosialistisk alternativ til de pro-kapitalistiske handelskrigsbaserte alternativene «Leave» og «Remain» – som begge er basert på en videreført offensiv mot jobber, lønninger og viktige sosiale tjenester.
Det er takket være Labour at britisk imperialismes uforlignelige styringskrise fortsetter å spinne ut av kontroll, uten at arbeidere kan intervenere politisk for sine egne interesser.
Socialist Equality Party (SEP UK) oppfordrer arbeidere og unge mennesker til å avvise støtte for enhver fraksjon av Storbritannias styringsklasse, såvel som for deres europeiske motstykker som Tusk, som nå forkledd opptrer som deres venner. De må alliere seg med den europeiske arbeiderklassen i en felles kamp mot arbeidsgiverne og deres regjeringer, for å erstatte et kapitalistisk Europa av innstramminger, militarisme og krig med De forente sosialistiske stater av Europa, basert på produksjon for sosiale behov og ikke privatprofitt.