I Den kalde krigens dager var narrativet til de erkereaksjonære og antikommunistene sentrert rundt en konspirasjonsteori som hevdet at USA var infiltrert på høyeste nivå av Sovjetunionens agenter.
På begynnelsen av 1950-tallet førte Wisconsin-senatoren Joseph McCarthy an for den antisovjetiske kampanjen, og påstod at russiske spioner hadde inntatt topp-posisjoner i den amerikanske regjeringen, ved universiteter, i Hollywood og til og med i militæret. Ifølge McCarthy impliserte «en sammensvergelse så enorm, og en svindel så svart at den overgår alle tidligere forehavender i menneskehetens historie» ikke bare Sovjetunionen, men den var også ansvarlig for «tapet av Kina» i Den kinesiske revolusjonen i 1949.
Den «Røde Faren» var påskuddet for å angripe og delegitimere alle manifesteringer av sosial og politisk opposisjon, inkludert Borgerrettighetsbevegelsen, som «utenforstående agitatorers» verk, som fikk sine ordre fra Moskva. Det var Martin Dies, den demokratiske kongressmannen fra Texas og initiativtakeren til Representantenes hus’ heksejaktkomité for uamerikanske aktiviteter [‘Un-American Activities Committee’], som i si bok Den trojanske hest i Amerika i 1940 erklærte at Moskva hadde «sett for seg en uvanlig mulighet til å skape rasehat mellom de hvite og neger-borgerne i USA.»
På slutten av 1950-tallet, etter at McCarthys storhetstid hadde avtatt, ble den politiske tråden fulgt opp av John Birch Society, grunnlagt i 1958 av Massachusetts-forretningsmannen Robert Welch, som notorisk erklærte at president Dwight D. Eisenhower var en «dedikert, bevisst agent for Den kommunistiske konspirasjonen.»
I 1964 bakket Welch den republikanske ultrahøyrekandidaten Barry Goldwater, som hadde ført en mislykket presidentkampanje sterkt påvirket av John Stormers bok Ingen tørr kalle det forræderi. Stormer spurte: «Vil Amerika fortsette å hjelpe den kommunistiske fienden, og avvæpne konfrontert med fare, og bøye seg for kommunistiske diktatorer i hvert hjørne av kloden? Valget er ditt.»
Ingenting er dødt i politikkens verden. McCarthyismens arv blir nå gjenopplivet av kampanjen anført av Det demokratiske partiet, og den oppsummeres av det hysteriske sprøytet fra Hillary Clinton publisert i Washington Post på onsdag, den selverklærte tidligere «Goldwater-jenta» som melder seg under tittelen «Mueller dokumenterte en alvorlig forbrytelse mot alle amerikanere. Her er hvordan å respondere.»
Her Clinton: «Vårt valg ble korrumpert, vårt demokrati angrepet, vår suverenitet og sikkerhet krenket. Dette er den definitive konklusjonen fra spesialråd Robert S. Mueller IIIs rapport.» Gjerningsmannen er igjen Russland, som Clinton med henvisning til Mueller-rapporten hevder har utført et «bredt anlagt og systematisk» angrep på USA.
Clinton-narrativet, som er Det demokratiske partiets offisielle linje, er en monumental løgn. Ansvar for Clintons nederlag i 2016-valget tilskrives helt og holdent operasjonene til russiske bots og «Guccifer 2.0», en persona som angivelig hacket Det demokratiske partiets e-poster. Clinton skriver at hennes kampanje var «mål for et russisk komplott», regissert av president Vladimir Putin, som «forsøker å svekke landet vårt».
Og hva besto denne nye «så enorme konspirasjonen» faktisk av? Ifølge Mueller-rapporten selv brukte organisasjoner tilknyttet Russland tilsammen $ 100 000 [NOK 868 810] på Facebook-annonser. Det utgjør hele 0,12 prosent av de $ 81 millioner [NOK 704 millioner] som de demokratiske og republikanske valgkampanjene selv tilsammen brukte på Facebook-annonser, i en kampanje dominert av totalsummen på $ 5 milliarder [NOK 43 milliarder] anvendt av milliardær-støttespillerne til de to partiene, for å kjøpe valget.
Hva angår publiseringen av Det demokratiske partiets e-postmeldinger, selv om man skulle akseptere den ubelagte påstanden om at det var russiske operatører som overførte dem til WikiLeaks, var dét e-postene avslørte sanne fakta om operasjonene til Clinton og Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) – fakta som velgerne hadde all rett til å få vite. Blant de publiserte dokumentene var Clintons taler for Goldman Sachs og andre banker, som hun ble betalt hundretusener av dollar for. Andre lekkede e-postmeldinger avslørte DNCs korrupte bestrebelser for å rigge primærvalgene mot Bernie Sanders.
Clinton tapte 2016-valget fordi Det demokratiske partiet, i tråd med klasseinteressene partiet representerer, gjorde en kalkulert beslutning om ikke å reise noen sosiale saker eller komme med noen appell til arbeiderklassen i kampanjen mot Trump. Forventer Clinton og kompani virkelig at offentligheten skal tro at Facebook-annonser lagt ut av russiske agenter var bak sammenbruddet i velgerdeltakelsen i arbeiderklasseområdene i Michigan, Wisconsin og andre stater?
Seieren til milliardærdemagogen Trump var resultat av utbredt desillusjon med Det demokratiske partiet etter åtte år av Obama-administrasjonen, som brøt hvert et kampanjeløfte og avslørte som løgn alt det tomme fjaset om «håp» og «forandring». Obama fokuserte sin energi på utkausjoneringen av Wall Street og sikringen av konsern- og finanselitens formuer.
I sin publiserte spalte går Clinton videre hen til å oppfordre til en allianse mellom Det demokratiske partiet og republikanerne. Situasjonen krever «klarøyet patriotisme, ikke refleksiv partisplid», skriver hun. Hun oppfordrer republikanerne til å jobbe med demokratene i en intensivert kampanje mot Russland – med eller uten Trump-administrasjonen. Hun skriver: «Det er opp til medlemmer av begge partier å se hvor veikartet [som Mueller-rapporten tilbyr] fører – til en endelig innlevering av riksrett-tiltale [‘articles of impeachment’], eller ikke. Uansett hvilken vei, nasjonens interesser vil være best tjent med å sette partiinteresser og politiske hensyn til side, og at vi er besluttsomme, rettferdige og fryktløse.»
Clinton ønsker en utenrikspolitikk på tverrpartibasis som er «fryktløs» i sin aggresjon mot ikke bare Russland, men også Kina. «Med mindre de blir motvirket vil russerne blande seg inn igjen i 2020, og det vil muligens også andre motstandere, som Kina eller Nord-Korea,» advarer hun. Med mindre Trump blir «stilt til ansvar, vil presidenten sannsynligvis fordoble sin innsats for å fremme Putins agenda, blant annet ved å rulle tilbake sanksjoner, svekke NATO og underminere EU».
Endre hva som endres må, men dette kunne ha vært skrevet av Robert Welch selv. For å konfrontere en fascistisk president har demokratene klart å innramme hele deres opposisjon rundt et høyreorientert narrativ. Hvis demokratene fikk det som de ville og Trump faktisk ble fjernet – ikke glem, for da å bli erstattet av ultrahøyre-visepresidenten Mike Pence – er det så godt som sikkert at den umiddelbare konsekvensen ville være krig med atomvåpenbestykkede Russland.
Uløselig tilknyttet konfliktene over utenrikspolitikken er det eskalerende angrepet på demokratiske rettigheter innen USA. Som gjentakelser av Dies-raljeringene tilskrives sosial misnøye Russlands ondsinnede bestrebelser på å «så uenighet» i USA.
Verdt å merke seg er at Clinton refererer som en modell styringsklassens handlinger etter angrepene den 11. september 2001, da «Kongressen opprettet en uavhengig, tverrpartikommisjon for å anbefale skritt som skulle bidra til å beskytte mot fremtidige angrep.» Hun konkluderer med at «vi trenger en tilsvarende kommisjon til å bidra til å beskytte våre valg.»
11. september-angrepene – en terroristuhyrlighet som drepte nesten 3 000 mennesker – ble etterfulgt av Patriot-loven, departementet for hjemlandets sikkerhet (DHS), Den nordlige kommandoen [‘Northern Command’], innenlandsspionering, Guantanamo Bay, institusjonaliseringen av tortur og dronemord som regjeringspolitikk, og andre forbrytelser. Demokratenes kampanje over det russiske «angrepet» – en løgn hentet ut av løse lufta – har blitt ledsaget av vidtrekkende tiltak for å sensurere internett under dekke av å skulle bekjempe «falske nyheter».
Demokratenes krigshissing og angrepet på demokratiske rettigheter kommer sammen i forfølgelsen av WikiLeaks og organisasjonens grunnlegger Julian Assange, som har levert varige bidrag til verdensbefolkningen ved avsløringen av den amerikanske imperialismens forbrytelser. For dette er Assange for tiden fengslet i Storbritannia, og står overfor umiddelbar overføring til USA. Den modige varsleren Chelsea Manning er i fengsel for å ha nektet å vitne mot ham.
Sådant er Clintons forsvar for «vårt demokrati».
Alt dette viser videre at i konflikten mellom Trump og Det demokratiske partiet er det ingen progressiv eller demokratisk fraksjon. AntiRusslandnarrativet har ikke blitt utfordret av noen del av Det demokratiske partiet, heller ikke av Bernie Sanders, som igjen forsøker å dekke over for dette krigshissende partiet med en tynn ferniss av sosiale reformer som partiet ikke har til hensikt å implementere.
Konflikten mellom demokratene og Trump-administrasjonen er en konflikt mellom to reaksjonære fraksjoner av styringsklassen. Alle de politiske organisasjonene og gruppene som bestreber seg på å lede sosial opposisjon inn bak Det demokratiske partiet spiller en særdeles kriminell rolle. De er ikke mindre vettskremte enn Trump og demokratene er for utviklingen av en ekte sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen, som vil motsette seg amerikansk kapitalisme og dens kriger.